Kjære kollegaer, kjære gjester.
Velkommen til årsmøtet i Den norske Forfatterforening, det 132. i rekka og forhåpentligvis ikke det siste.
Eller: Har det å være forfatter noen som helst fremtid lenger, i en verden der færre leser, bokmarkedet kræsjer, de forlagsansatte får sparken, Høyre vil legge moms på bøker, normalkontrakten er i limbo, og KI står klar til å først ete bøkene våre og så ete oss? Vår jobb som forening er egentlig å motarbeide disse faresignalene, sånn at dere kan skrive under den vrangforestilling at dere er trygge og verdsatte. Men de to forfatterforeningene i Norge bruker i stedet tida og pengene på å krangle om posisjoner og forvaltning.
Ja, er det verdt risikoen, å fortsette å skrive? Trengs vi, egentlig? Har vi det som skal til, for å passe inn i vår tid? Forrige lørdag satt jeg og prøvde å anslå verdien av en forfatter i 2025. Det var et vanskelig regnestykke. På den ene sida, reint menneskelig, er vi vel verdt omtrent like mye som andre, hva nå enn det måtte være, bortsett fra at familiene våre kanskje vi har noe å innvende her, om at vi er litt fjerne til tider, og trenger plagsomt mye «aleinetid», noe som får det til å høres ut som vi sitter og koser oss under et pledd. Men det er bare vi som vet at denne aleinetida er full av kvaler og pinsler og bare ørlite grann hygge, når vi får krøsta ut en setning eller to. Venner, som ofte blir utsatt for bomming av røyk og øl, har vel også noe å trekke fra totalen de også, særlig ettersom de også må supplere røyken og ølet med mye bekreftelse av et skjørt ego. Men så kommer det jo noen pluss, som at vi bruker skrivepermisjoner på å vaske gulv og ta oppvask fordi vi er redd for at vi skal innse hvor sørgelig ordinære vi er hvis vi faktisk setter oss ned for å skrive. Og det er et pluss at vi oftere enn andre kan hente i barnehagen eller hjelpe til med flytting, og jammen står det ikke innimellom middag klar når de andre kommer hjem. Og vi kan saktens være interessante venner, kapable folk å ta med på fest, for eksempel, som et eksotisk dyr (jøss, så du mener at det er JOBBEN din å skrive bøker, så søtt!). Så vennene våre får jo sitt de også, gjennom vår stråleglans, som er litt som den stråleglansen du ser gjennom et par upussa briller, ullen og ikke akkurat blendende, men den er der, som et fjernt og utflytende punkt på en mørk bakgrunn; mindre og mindre, etter hvert som tida går og universet utvider seg og etterlater mer og mer rom som fylles, ikke av det sublime, men av den i overkant verdslige tidsånden. Lite rom for å stråle, så jeg vil tro at vi kommer ut omtrent i null, som sivilister å regne.
Men reint yrkesmessig, hva er vi verd der? For forlaget, og ikke minst, for vår egen lommebok? Og for samfunnet, for brutto nasjonalprodukt, eller lykkeindeksen, der Norge for tida er på en forstemmende sjuendeplass? Betydninga av en sterk og brei nasjonal litteratur er noe vi i forfatterforeninga har jobba for å innprente i beslutningstakere, media og det store, vage folk flest i alle de 132 åra foreninga har eksistert, men det er ingenting som tyder på at jobben er ferdig. Forklaringene vi kommer med er mange. Språkbevaring. Fri meningsutveksling, leseferdigheter, demokratiutvikling, iderikdom, nå sist beredskap, og en sjelden gang, fornøyelse og adspredelse.
Hva vi fokuserer mest på for å forsvare vår opphøyde, men akk så underbetalte posisjon, endrer seg med tida. Og tida, den endrer Den norske Forfatterforening.
Mens jeg satt der med min håpløse verdivurdering, kom nyheten om at Dag Solstad brått var gått bort. Det minna meg på en del ting som jeg hadde glemt å ta med i regnestykket, for eksempel nettopp Dag Solstad, som utvilsomt trakk den historiske snittverdien på oss som sitter her litt opp. Ikke nødvendigvis økonomisk, men definitivt reint litterært. At vi har såkalt store forfatterskap blant oss er til gunst for oss ikke fullt så store. Som inspirasjon, men også fordi de tar plass, med seg selv og litteraturen sin, i offentligheten, og dermed gir litt mindre rom for tidsåndens perversiteter, og minner oss på verdien av å investere i gode forfattere.
La oss bruke Solstad og en ung generasjons ferd gjennom Den norske Forfatterforening til å se på hvordan vi er en forening som stadig kjemper mot, men også lar oss forme av tida vi fins i.
I 1969 hadde Dag Solstad vært medlem i DnF i ett år, og møtte på årsmøte sammen med en flokk andre unge, Tor Obrestad, Bjørn Nilsen, Espen Haavardsholm og Einar Økland. Det var et skred av nye medlemmer det året. 30 forfattere ble tatt opp i 1969, et voldsomt tall som verken før eller siden ble tangert. De tok plass midt i rommet. Denne gjengen hadde en del innvendinger mot hvordan ting ble gjort i DnF, de mente man måtte se mot verden, se mot arbeidernes kår, slippe til de unge, få forfatterne ut til folket og ikke sitte inne i elfenbenstårnet. De eldre oppfatta det som en litt uforskammet tone. Egentlig var de kanskje bare mest irritert over at det ble veldig mye prat før rødvinen ble servert.
Da det ble litt vel mye ungdomsskvalder var det en av de eldre som litt surmaga ropte «høyere» fra bakerst i lokalet. Da var Jens Bjørneboe rask med å kaste seg på. «Og morsommere» ropte Bjørneboe, som syntes det hele var så sutrete at han rett og slett ble deprimert av det. Da han kom hjem, skreiv han følgende til en venn: «Nærværet av så legio idioter gjorde meg aldeles gammeltestamentlig av vrede, og derefter nedbrutt av sorg og hat». Det var visstnok vel så mye de gamle som de unge som var idioter, ifølge Bjørneboe. Jeg vet ikke hva dere kommer til å skrive til venner etter å ha vært her i dag, men dere vet i hvert fall at det finnes en presedens for å være hundre prosent ærlig.
Det var duka for generasjonsstrid i DnF. Solstad skreiv en ganske kranglevoren tekst som han fremførte for et internseminar i DnF året etterpå, og det skapte så mye bråk at det ble forsøkt gjemt bort, uten hell. Han ville skille mellom forfatterne som ville leve av å skrive, og forfattere som hadde det som bigeskjeft, og som derfor ikke hadde noen særlig grunn til å slutte opp under en aktiv fagforeningspolitikk. Særlig gjaldt det bemidlede akademikere, som den gang også var del av foreninga. Mer av innsatsen måtte rettes mot vilkåra til de fattige forfatterne, ikke pampene på toppen. Solstad appellerte til solidaritetstanken, men ble ikke videre populær av den grunn. Dette førte til en oppheta debatt, og det leder Ebba Haslund oppfatta som et kuppforsøk, som var med å drive foreninga i en ny retning. På det påfølgende årsmøtet rettet Andre Bjerke en pekefinger mot Solstad: «Ve deg, bleke yngling». Ungdomsfraksjonen marsjerte ut, med en stridig Georg Johannesen i spissen, opp til studentersamfunnet. De hadde ingen plan med det, og egentlig satt de bare å håpa på at de konservative gamlingene skulle sende en forsonende utsending, men det skjedde ikke. Det eneste årsmøtet hadde vært skjønt enige om, var en resolusjon fra Finn Carling: Forfattere er ei uensarta gruppe med ulike behov. Derfor kan det ikke være økonomi, men kvalitetsvurderinger som styrer politikken. Enkelte prinsipper var tross alt ufravikelige.
Så er det jo sånn at de unge forstemmende fort blir til de eldre, og på 90-tallet var opprørerne blitt etablerte, og det var deres tur til å bli kritisert av de unge. Nå var foreninga forandra igjen. Det var jappetid. Kommersialismen var i høygir, og man måtte innse at børsen vokste høyere enn katedralen. Terskelen for å komme inn i DnF ble høy. Mens det hadde rausa inn med medlemmer på 60-tallet, var søkertallene lave og opptakene enda lavere ved inngangen til 90-tallet. I både 89 og 90 var det tolv som søkte, og fem som kom inn. Det kom altså inn bare ti nye på to år. Og nå var kritikken mot 68-erne at DE fikk alle godene. Til det skal Edvard Hoem ha svart – «det er pinadø dere – og ikkje vi – som vil få fordel av den politikken vi har ført».
Der har Edvard Hoem et poeng som står seg enda. Det er vi – alle norske forfattere i alle foreninger – som i dag nyter godt av den politikken som DnF har ført i disse åra. Det er den som har bidratt til innkjøpsordning og momsfritaket, fått stipendene til å vokse og ikke falle inn under politisk styring, og bevart vederlagsordningene. Det er denne arven vi forvalter, på vegne av alle som skriver i dette landet.
Rester av fortellingen om det strenge DnF fra 80- og 90-tallet henger fremdeles igjen i dag. Litt som spennende myte, mye som kritikk. Men kanskje var det riktig å stramme inn den gangen, akkurat som jeg tror det har vært helt riktig å åpne opp nå, som dere gikk inn for på forrige årsmøte.
Da vedtok dere å justere opptakskriteriene i DnF – riktignok bare litt, men likevel betydningsfullt for mange. Parallelt med det har vi prøvd å snakke om litteratur og forfatternes kår på en måte som forhåpentligvis speiler hvordan medlemmene i DnF – strengt, morsomt, plumpt og høystemt, men ikke likegyldi. Vi har prøvd å åpne en skjorteknapp eller to, men evner sikkert også å provosere. Vi føler at det har blitt tatt godt imot. Det har vært et himla morsomt, men også svært arbeidskrevende år for styret og administrasjonen. Uansett: I tida som har gått siden sist årsmøte er det tatt opp …. nittien nye medlemmer i DnF. Nittien forfattere som alle har gitt ut minst en skjønnlitterær bok for voksne, nittien som er lest av fagfeller og tatt opp i fagfellesskapet. Opptakskomiteen vår fortjener en stor applaus. Hvis årets årsmøte blir i nærheten av like festlig og opprørende som mitt første, vet jeg at dere kommer til å gi de nye en uforglemmelig velkomst.
Som sagt, samfunnet endrer seg, og DnF endrer seg med det – eller kanskje delvis også mot det, ved at vi holder fast på noen såkalt gammeldagse idealer om kvalitet og faglighet. I et samfunn der markedskreftene og oppmerksomhetsøkonomien drar oss alle i retning letthet og forgjengelighet, den tidligere nevnte tidsånden, er det nødvendig at noen snakker de snobbete kunstneriske idealenes sak. I dette bildet er jeg stolt av å lede den foreningen som trassig og upopulært nok aldri har slutta å snakke opp verdier som for kort tid siden ble uthengt som elitistiske, snobbete og arkaiske – men som i dagens verdensbilde kanskje fremstår noe annerledes. I møte med KI, for eksempel, har vi ingen sterkere våpen enn vår påstand om at det finnes noe som heter litterær kvalitet, og at det springer ut av noe dypt menneskelig.
DnF stritter imot, men vi lar oss også forme. Vi er en forening i utvikling, men med grunnprinsippene i behold. En forening som omskapes av medlemmene til å gjøre det norske forfattere trenger mest. Det kan være ulike ting, til ulike tider. Derfor er det en velsignelse at vi har så aktive og noen ganger trassige medlemmer, for da risikerer vi aldri at det sitter en gjeng på toppen og stirrer seg blinde på noen prinsipper eller premisser eller vyer. I Den norske Forfatterforening vil gangsynet alltid bli gjenoppretta, initiert av en eller annen blek yngling eller bitter olding med talegavene i orden.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor er historien til DnF gjennomsyra av kuppforsøk, komplotter, utbrytergrupper rundt en relativt bestandig kjerne? Jo, fordi alle som er medlem her er grovt innsausa i litteraturen. Det er til tider fortvilende lite skille mellom jobben og personen, og når det som foregår på jobb og det som foregår inni hodet blir en og samme ting, da bryr man seg. Om yrket, om foreninga og av og til om hverandre. Dette har sikkert alle foreningsledere i alle bransjer sagt en eller annen gang, men det er min første årsmøtetale, så jeg bruker opp kvota her og nå: Vårt største aktivum er at medlemmene er så innmari til stede og engasjerte. Da, og bare da, kan vi fange opp det som beveger seg der ute. Akkurat som Det litterære Råd, som holder fingeren på pulsen til litteraturen ved å faktisk lese den.
Den norske Forfatterforening er nå større enn noen gang, og godt innpeila på tida vi skriver i. Vi blir spurt, og vi ytrer oss, og har takket være fagfellesskapet troverdighet, i saker som angår kunsten og kunstnerne i Norge; om lesinga, KI-en, stipendene, rettighetene. Utfordringene med dalende lesing og lønnsomhet i bransjen er overhodet ikke løst. Forfattere tjener fremdeles for lite og har for dårlige sosiale rettigheter sammenlikna med andre arbeidstakere. Så la oss bruke energien på disse spørsmålene. På fremtida for oss som skriver. Og la oss gjøre det på den måten DnF alltid har gjort det, ved å pisse i øret på tidsånden, og så, på trygg avstand, lytte til hva den har å si. La diskusjonene både under møtet og utenfor ta utgangspunkt i litteraturens, leserens og forfatterens beste i ei røff tid for bransjen. Uenighetene tåler vi så inderlig vel, så lenge de driver oss fremover og ikke setter oss tilbake.
Godt årsmøte.