Aktuelt

Årsmøtet er i gang

Årsmøtet 2019 klappar for dei av dei nye medlemmane i foreninga som er på Årsmøtet. På bildet er m.a. Tom Egeland (frå venstre), Eirik Ingebrigtsen, Peter Franziskus…

Heidi Marie Kriznik (foran til venstre) og Årsmøtet (foto: Mette Karlsvik)

img_4090.jpg

Årsmøtet 2019 klappar for dei av dei nye medlemmane i foreninga som er på Årsmøtet. På bildet er m.a. Tom Egeland (frå venstre), Eirik Ingebrigtsen, Peter Franziskus Strassegger, Lars Mørk Finborud, Henning H. Bergsvåg, Runar Dahle, Lars Haga Raavland, Espen Haavardsholm, Karin Nyborg, Ingrid Z. Aanestad, Kjersti Bronken Senderud, Kristine Næss, Bjørn Esben Almaas, Inger Bråtveit, Toril Brekke, Mikkel Bugge, Hilde Susan Jægtnes, Astrid Nordang, Päivi Laakso, Edvard Hoem, Jørgen Gunnerud, Ole Robert Sunde og Øivind Hånes. Foran sit DnFs styre, her synest Sigbjørn Skåden, Kristine Tofte, Kari Brænne og Håvard Syvertsen. 

Her er Krizniks tale: 
Kjære forfattere, kjære alle sammen

Da jeg debuterte som forfatter i 2002 opplevde jeg det utrolig godt og befriende å treffe andre som skreiv. Jeg tror ikke jeg er aleine om det, å oppleve at det betyr noe å treffe kolleger og å kunne snakke om det å skrive og lese med andre som leser og skriver og er opptatt av språket.

I starten tenkte jeg at forfattere ligna, at mye var felles, at forfattere flest mente sånn eller slik, etter hvert så jeg nyansene, sånn det ofte er når en har fått sett lenge nok på noe. Jeg så at forfattere har ulik måte å forholde seg til tekst, og til det å skrive. At hver forfatter har sin egenart, som det er formulert i Forfatterforeningens formålsparagraf. Første gangen jeg leste den formålsparagrafen syntes jeg ordet egenart var litt underlig, men nå setter jeg mer og mer pris på den formuleringa, at Den norske Forfatterforening har til formål å verne og fremme norsk litteratur og ivareta forfatternes interesser. Og at dette skal skje på en måte som respekterer foreningens sammensatte karakter og medlemmenes individuelle egenart.

Vi lever ulike liv som forfattere, vi skriver ulike bøker, vi tjener ulikt. Vi tenker ulikt om det å være forfatter. Men vi har alle en kompetanse på vårt felt. Og at faget forvaltes godt – det betyr noe for skjønnlitteraturen og for forfatterne og det har noe å si for hvilken verdi skjønnlitteraturen får i samfunnet.

Vi er profesjonelle skrivende og profesjonelle lesere. Og vi skal kunne diskutere utøvelsen av faget vårt ut fra den kompetansen vi har!

I den ferske jubileumspublikasjonen (som dere skal ha fått i dag) skriver Victoria Kielland: «Jeg merket at å jobbe som forfatter, ofte handlet om å måtte forsvare min posisjon. Det ble litt som å være veganer, det er alltid noen som er forbanna på deg for et eller annet. Noen som tror at du hever deg over dem. Langsomt forstod jeg behovet for å skjerme forfatterjobben min, mitt skrivende, fra denne utsatte posisjonen.»  «Hvem skal vi egentlig være? Har vi lov til å være her?» spør Victoria Kielland i teksten.

I forrige måned, i et radioprogram uttalte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre at Forfatterforeningen hadde driti på draget fordi foreningen ifølge Sira Myhre stiller et krav til medlemskap som han ikke synes at vi bør stille. Da jeg bestemte meg for å skrive et tilsvar var det delvis fordi jeg ønska å snakke om at vi, forfatterne, faktisk besitter en kompetanse. Ingen her er uenige i at vi har det, men iblant virker det som om forfatterne i Den norske Forfatterforening er de eneste som ikke får lov å påberope seg noen som helst skrivefaglig eller litteraturfaglig kompetanse.

Diskusjonene som oppsto i etterkant av innlegget mitt handla i stor grad om medlemskriterier. Noe som i grunnen ikke var min hensikt. At Sira Myhre viste at han mislikte at Forfatterforeningen har hatt krav om litterær kvalitet for å oppnå medlemskap er en ting, og en del av forfatterne i Forfatterforeningen er enig med han, andre ikke.  Jeg har lyst til å spole tilbake til det jeg ønska å løfte, nemlig forbindelsen mellom Forfatterforeningen og de andre kunstnerorganisasjonene, den tradisjonen foreningen står i, blant annet hva gjelder stipendpolitikken og om den store kompetansen som vår stipendkomité besitter.

Samtlige kunstnerorganisasjoner, uansett kunstfelt, baserer tildeling av Statens kunstnerstipender på skjønnsmessig vurdering av kunstnerisk kvalitet. Vurdering ut fra kunst og kulturfaglig kompetanse foregår i alle Kulturrådets fagutvalg, det foregår i innkjøpsordningenes vurderingsutvalg, og i alle prisjuryer og komiteer som vurderer ulike verk de overveier å gi en pris. Skjønnsvurdering av kunst, står helt sentralt i norsk kunst og kulturliv. Og ikke minst når det kommer til stipendtildelinger. Blant forfatterne er det vårt litterære råd som står for den skjønnsvurderingen. En medvirkende årsak til at Rådet ble oppretta i sin tid, var at billedkunstnerne ti år tidligere hadde etablert et fagutvalg som kunne rådgi staten i kunstfaglige spørsmål. Og Det litterære råds opprinnelige mandat var at Staten skulle kunne spørre om råd i alle typer litterære spørsmål. Det er å vise tillit til at forfatterne besitter en kompetanse.

Knut Oterholm leverte nylig en avhandling om vurdering av litterær kvalitet, og et av kapitlene er nettopp basert på observasjon av Det litterære Råds arbeid og intervju med rådsmedlemmer. Han nevner tid som en viktig faktor for å handle etisk og for å behandle alle titlene på den samme grundige måten. Han omtaler også den samtalen som skjer i Rådet som en motgift mot kynisme. Og han snakker om samtalen, den skjønnsmessige vurderingen, som et sted for oppøving i et fag, og at samtalen er av betydning for erfarings- og kunnskapsoverføring.     

Jeg veit at Forfatterforeningen blir lytta til av politikere.

Jeg ser hvor viktig det er, det litteraturpolitiske arbeidet foreningen vår har gjort og gjør. Og jeg veit hvor viktig det er at våre innspill fortsatt blir lytta til av politikerne når vi forteller dem om forfatteres kår; inntekt, avtaler, og sosiale rettigheter.  

I den siste jubileumsblekka skriver Erlend Loe om at «selv poeter og romanforfattere må betale regningene sine. Og at de trenger ting, steder å bo, til og med transportmidler, om enn i mindre grell skala enn mange andre. Og han skriver. De trenger også trøst. Samvær med likesinnede, noen å dele galskapen med.»

Vi lever ulike liv som forfattere, vi skriver ulike bøker, vi tjener ulikt. Vi tenker ulikt om det å være forfatter. Men det betyr ikke at vi ikke skal kunne snakke høyt om det vi alle kan, nemlig å skrive – og å lese! En lege veit noe om hvilke sykdommer som gir hvilke symptomer. En lærer har lært seg pedagogikk. En komponist kan skrive og lytte frem musikk. Og vi – vi veit noe om litteratur!  

Jeg ønsker dere et godt årsmøte.

Velkommen til årsmøtet i Den norske Forfatterforening!

 

img_4101.jpgDet er tradisjon under Årsmøtet til DnF at eitt av styremedlemma sit ved møteleiaren og passar på at møteleiaren ser alle som ønskjer å teikne seg. Styremedlem Victoria Bø (t.v.) sit ved møteleiar Magnhild Bruheims no på laurdag. 

img_4120.jpgLinni Tiller frå økonomirådet held eit foredrag om økonomien i foreninga.

img_4108.jpgGeneralsekretær i DnF, Mette Møller, legg fram rekneskapen.

img_4103.jpgKnut Ødegård tar ordet.