Bård Torgersen var tømrer

Har jeg kommet til rett Bård Torgersen? Ja, hvis det gjelder rekruttering til bygg og anlegg?  Nei.  Er det forfatteren Bård Torgersen du skal snakke…

Bård Torgersen © Oktober Forlag

Har jeg kommet til rett Bård Torgersen?

Ja, hvis det gjelder rekruttering til bygg og anlegg? 

Nei. 

Er det forfatteren Bård Torgersen du skal snakke med?

Ja, det er forfatteren jeg vil snakke med. Jeg også. Torgersen er en ettertraktet oppleser, festivaldeltaker; en forfatter, musiker og journalist som definerer kunstnerrollen sin i det vide og det brede, og hele tiden om og om igjen. Det er aldri kjedelig å komme til arrangementer hvor Bård Torgersen skal lese. Han nøyer seg sjelden med å lese. Og skal han først lese, så leser han i ordets hele og fulle forstand. Da han lanserte boka Hei horunger for et par år siden, leste han hele boken fra første til siste side. Det tok tre timer, og skjedde i en dobbeltseng på et hotellrom i Oslo sentrum. Plaza skulle det først være, siden det først skulle være. Men da de fikk høre hva rommet var reservert for; som et åpent festlokale hvor en forfatter og hans kone inviterer gjestene opp i senga med seg, da trakk Plaza seg. 

Ja, det er forfatteren jeg vil snakke med. Forfatteren av romaner gitt ut på Oktober forlag, poesi og lyd gitt ut på Flamme Forlag. Og studielederen ved Westerdals School of Communication, skolen som har fostret en liten håndfull av debutanter ved Flamme Forlag. Om det gjelder rekruttering til bygg og anlegg? Tja, i overført betydning. Bård Torgersen, tømrer-utdannet mangemedial kunstner tar telefonen. 

– Hvor er du?

– Jeg er på Jordal, sier Torgersen, som har arbeidsstipend som forfatter nå, og jobber 50% ved Westerdals, og sitter 50% på hjemmekontor. 

– Hva får du ut av arbeidsstipendet? 

– Jeg får mer tid til å skrive. Jeg har produsert mye uten stipend. Men nå har jeg mer tid, mer plass til tenking. Jeg må ikke skrive like tett, men kan skrive, la ting hvile, og så skrive igjen. Men jeg prøver å opprettholde tempo, er redd for at tekstene skal visne hvis jeg slipper dem for lenge. 

– Nå har du råd til å skrive "saktere" og tillate teksten å modnes mer. Hva gjør det med arbeidet ditt?

– Det siste året har jeg vært veldig sliten. Jeg har bare klart å jobbe et par timer ved tastaturet. Men jeg har klart å produsere like mye som før fordi skrivinga foregår mer i hodet. Jeg kan ha med meg tekster ut, og kan jobbe med det mens jeg går. Jeg kan jobbe  i hodet, og så sette meg ved tastaturet og redigere. I begynnelsen var jeg avhengig av å tenke med tastaturet. Nå kan jeg ha tekstkroppen i hodet og kan jobbe med den der. 

– Ser du en kvalitativ endring i arbeidet ditt? 

– Jeg er der jeg er. Jeg jobber umiddelbart. Men det er masse ting jeg har lyst til å utforske videre komposisjonsmessig,idemessig, og følesemessig Jeg vet ikke hvordan det hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt den tiden: Noe av det morsomme er å presse seg selv videre. Men det er klart at det hjelper å få mer tid. Men det hjelper også å føle et press. Det hjelper også å føle at man ikke har all verdens tid, at ting kan forsvinne. 

– Men du sier at du har vært sliten det siste året. Kan det være at du tillater deg å kjenne – og tenke mer på ting nå, med den roen som arbeidsstipendet kan gi?

– Det kom til et punkt hvor jeg var så sliten at det ikke lenger gikk. Jeg har nok vært sliten i mange år uten å ta hensyn til det. 

– Er du en romantiker på litteraturens vegne, eller tenker du mer på det som et håndtverk? 

– Jeg hadde et veldig lite romantisk forhold til å være forfatter. Jeg var journalist, og jobbet som rådgiver for Geelmuynden.Kiese. Jeg hadde et mer håndtverksmessig, nesten instrumentelt forhold til å skrive. Jeg var fascinert av å lage en roman, mestre den formen, det vil si lengden og kompleksiteten. Men jeg har bevegd meg mer og mer i retning av at skrivinga er en trang, en besettelse. Jeg aner ikke hvor lenge den vil vare, om den plutselig vil gå over, om jeg vil bevege meg over til noe annet. Nå er det nesten ikke et håndtverk lenger, men noe annet. Man bruker kanskje noen bøker til å lære romanens logistikk og rammeverk. Så er man fri.

– Jeg ser ikke for meg at du roer deg med et rammeverk, en mal, men ser deg for meg som en som vil fortsette å utforske formen, utfordre logistikken. Og ikke minst presse grensene for de. Eller kjenner jeg deg for dårlig nå?

– Nei, det er helt klart ikke snakk om én mal, ett rammeverk. Formen, innfalsvinkler, metoder forandrer seg fra bok til bok. Men at det å skulle komponere en roman eller en dikstamsling står fram som en nesten skremmende stor størrelse, det er et tilbakelagt stadie. 

– Er du en intuitiv forfatter? 

– Jeg jobber veldig intuitivt. Noe kommer. Jeg ser på det, og begynner å forme. Jeg prøver å beholde nødvendigheten, og ikke falle for fristelsen av å skulle forklare alt. Jeg liker veldig godt når det er noe der jeg ikke skjønner. Men jeg kan jobbe med teksten en viss periode, og så er det ferdig. Da er jeg et annet sted. Jeg har flytta meg til et annet sted og er fremmed for min egen tekst. Den samme nødvendigheten er ikke der lenger. 

– Hva er din ideelle rundetid? Evt: Hvor mange runder er for deg optimalt for en tekst; når er den gestaltet godt nok til å holde, men beholder fortsatt det spontane og friske og, tja, ekte?

– Det er veldig forskjellig. Mye av den nest siste romanen min Nøytral kom rett ut. Der var det ikke snakk om mange runder. Mens den siste romanen min Voksne og barn skrev jeg på nytt og på nytt. Byttet personer, tid, synsvinkler, redigerte bort og redigerte bort. Jeg vil skrive langt. Men når førsteutkastet er der, må jeg kutte. Det er så godt å kaste tekst. 

– Du er en av de som ofte får høytlesningsoppdrag. Hvorfor?

– Jeg liker at teksten blir til kjøtt i kjeften. Jeg liker at den blir fysisk, at den ikke er på papiret, men at jeg farger teksten. Jeg forstyrrer nok undertekstmuligheter og stiller meg i veien for teksten. Men det vil jo alle som leser tekster høyt gjøre. Noen ganger leser jeg fort, andre ganger leser jeg saktere. Noen ganger kan jeg plutselig ikke forstå min egen tekst: folk ler plutselig uten at jeg selv har sett at den er komisk. Andre ganger er folk helt flate i ansiktene – uten at jeg har skjønt hvorfor de er flate.  

– Henger det sammen med disse rundene som du forteller om: At du har gestaltet teksten så mye at den har blitt noe tredje?

– Det er akkurat som om teksten tar meg når jeg leser. Jeg raser forbi der jeg før har stoppet, eller der jeg burde ha stoppet, eller jeg stopper der jeg burde rase forbi. Jeg gjør om på teksten mens jeg leser. Tekst på papir er mye mer statisk. Jeg kan overraskes underveis over hvordan jeg leser teksten, men også fordi jeg ikke lenger husker hva jeg har fått ned på papiret. 

– Sommeren 2011 hadde du bokslipp mellom bokhyllene på Tronsmo. Det var en varm dag sent på sommeren, og fullt av folk i lokalet. Du begynte programmet med å sende et intenst strobelys mot publikum, sammen med ei låt, høyt. Nikolaj Frobenius intervjuet deg etterpå, og konfronterte deg med dette; at du gjerne vil dytte litt på ditt publikum. Går du inn for å stresse folk, synes du vi trenger det her i landet?

– Nei, det veit jeg ikke. Nei, det er ikke politisk motivert på den måten – type "hva trenger vi i Norge". Det er mer et ønske om å bryte gjennom. Ikke bare lese litt, drikke litt vin og så går vi hjem. Jeg vil forstyrre rammene. 

– Og strobelyset – hva var det? 

– Jeg husker hvorfor jeg ville ha det strobelyset. Jeg ønsket en euforisk start. Låta jeg spilte var om sola, om ungdom. Jeg ønsket den starten, noe overveldende euforisk. Det skulle være en handling og ikke bare en tekst. Jeg ville si til publikum at dette er noe som skjer. Dette angår dere ut over dette rommet. Dere er i en bokhandel og dere skal høre en tekst. 

– Vi kjente det på kroppen!

– Ja, dere må kjenne det. Jeg har jobbet mye med dette i prosjektet Rød Stær. Der blandet jeg tekst, video, foto, og framførte det i litterære sammenhenger – kombinerte opplesning – lyd – med handling. En litterær fortelling må ikke jo begrense seg til innmaten i en bok. 

– Var det din idé å ha slippefest på Plaza med diktsamlinga Hei Horunger

– Ja! Og det å streame live. Idéen med dette var i utgangspunktet at det ikke går an å bare lese litt av en bok. Å lese litt av en roman er som å vise en frimerkestort bit av et bilde. Selv om hei horunger er dikt hadde jeg lyst til å lese samlingen fra begynnelse til slutt. For diktene i den henger sammen. Jeg jeg ville at folk skulle bli, så jeg inviterte dem opp i senga mi. Jeg ville at det skulle være trangt, 

– En myk hotellseng. Det var vel ikke så stressende for publikum. Du leste i tre timer. Var det en bragd?

– Ja, men kona mi var med. Jeg trengte støtte. Hun leste Vogue.