Julia Cimafiejeva og Alhierd Bacharevič, som jeg traff i Vilnius under den belarusiske poesifestivalen i februar, kom til Oslo i mars. Vi spiste middag og fortsatte vår samtale fra forrige møte. Om liv og skriving – i eksil. Jeg sendte dem noen spørsmål på mail, slik de ønsket, for at også DNFs medlemmer kunne få et innblikk i deres liv akkurat nå.
Dere kom til Oslo, til Litteratur på Blå, for å snakke om det å være forfattere i eksil. Men dette er ikke første gang dere er i Norge?
Alhierd:Dette er andre gang. I 2017 var Julia og jeg både i Oslo og Bergen, hvor vi leste fra bøkene våre. Men på den tida bodde vi i Minsk, og nå har vi bodd utenfor Belarus i to og et halvt år. Akkurat nå bor vi i Sveits.
På LPB snakket vi om språket vårt, belarusisk, om vår poesi og de mest kjente bøkene våre. Dette var bare et litteraturarrangement, men jeg håper det vil føre til flere publiseringer på norsk. Kanskje Julias «Minsk dagbok» vil publiseres på norsk eller min roman «Alindarka´s barn.» Vi snakket i hvert fall om dette med mulige forleggere.
Julia: Det stemmer, vi kom til Oslo for å lese på Litteratur på Blå. Det var en kort og intens reise. Vi var glade for å møte flere av våre venner der, gamle og nye. Det er viktig å dele våre planer, ideer og nyheter. Vi besøkte også de lokale bokhandlerne. Jeg har kjøpt flere norske bøker, fordi jeg fremdeles ikke har gitt opp å forbedre norsken min – til tross for at det er litt vanskelig nå som vi bor i tyskspråklige land.
Jeg vet at dere reiser mye rundt – både i Europa og utenfor – og snakker kanskje mer om den politiske situasjonen i Belarus, enn om litteraturen deres. Hva betyr det å være en forfatter i eksil? Hvordan er arbeidsforholdene deres nå?
Julia:Først bodde vi i Graz, Østerrike, hvor vi var mer enn to år og vi hadde en illusjon om et hjem. Den illusjonen måtte jeg kvitte meg med når jeg ga bort klærne og bøkene våre, og plantene som jeg hadde der. Deretter var det Chemnitz i Øst Tyskland, og nå er vi i Sveits. Jeg har vent meg til tanken om at jeg ikke har et hjem og lever med røttene mine i vann – som avocadoplanten jeg dyrket opp i Graz. Det er tøft for meg personlig, men vi kan ikke klage, vi er i en langt bedre situasjon enn mange av våre belarusiske kollegaer. Det er bare tilpasningsperiodene som vi må komme gjennom. Belarusere anser denne evnen til tilpasning nesten som et nasjonalt karaktertrekk, og som en av grunnene til at vi har overlevd kriger og tyrannier.
Dette nomadiske livet har også blitt et emne i poesien min. Sist år publiserte jeg flere bøker på belarusisk og i oversettelse. Og jeg håper det blir flere. Selvsagt, det er vanskelig å konsentrere seg og skrive når vi har så mange reiser. Men det er også en del av vårt oppdrag: å fortelle om situasjonen i vårt eget land – som ikke er synlig i vestlig media, å være selv-utnevnte kulturelle ambassadører for Belarus.
Alhierd:Å være forfatter i eksil betyr, først og fremst, å svare på de samme spørsmålene om og om igjen. Det er slitsomt. Det betyr også at jeg må snakke foran et publikum. Dessverre snakker jeg nå mer enn jeg skriver, jeg skulle ønske det var omvendt. Sist år opptrådte vi rundt 60 ganger i 40 byer, det blir sirka én gang i uka. De siste årene har jeg skrevet mer politisk, samt begynt å skrive dikt. Jeg tror at den mørke tida vi nå lever i er en tid for dikt og journalistikk. Vårt liv nå består av hoteller, togstasjoner og flyplasser. Jeg har skrevet flere prosabøker de siste to årene. Mine belarusiske forleggere, som også er i eksil, jobber med å publisere dem i år.
Jeg vet at i hvert fall to av Alhierds bøker er forbudt, og at dere er kategorisert som «ekstremister» i Belarus. Dere skriver begge på belarusisk, et språk som kan kalles truet. Hva betyr det å skrive på belarusisk i Belarus?
Alhierd:To av mine bøker er offisielt forbudt i Belarus etter en rettslig dom. Det er min roman, «Europas hunder», som har blitt internasjonalt kjent takket være et teaterstykke basert på romanen. Og så er det romanen «Den siste boken til Herr A». Men faktisk så er alle bøkene mine blitt kastet ut av biblioteker og bokhandlere i Belarus og forbudt.
Når det gjelder det belarusiske språket, er det ikke døende. Tvert imot, de seneste årene har det blitt mer populært. Selvsagt har Lukasjenkas politikk vært å russifisere Belarus, men det har gjort at folks indre protest har vokst og dermed bidratt til å styrke deres nasjonale følelse. I Belarus har det alltid vært farlig å skrive politisk. Både i Russland og Belarus. Men, etter min mening, har ikke staten ansett litteratur som en trussel før motstanden i 2020. Staten trodde at litteratur var noe useriøst som ikke hadde noen effekt. Men etter 2020, når folk forstod at diktaturet var grunnet på løgner og vold, har den frie litteraturen blitt farlig for Lukasjenka.
Julia:For 17 år siden, da jeg tok i bruk det belarusiske språket som mitt eneste litterære språk, handlet det mer om estetikk og en kreativ frihet enn politikk. Faktisk begynte jeg som oversetter av dikt og annen skjønnlitteratur til belarusisk. Jeg var en av grunnleggerne av et internett magasin som oversatte verdenslitteratur til belarusisk. Det var vår drøm å ha mer verdenslitteratur på vårt språk, og å utvikle det belarusiske språket og litteraturen. Og det var dette arbeidet som inspirerte meg til å begynne å skrive selv. Når du skriver på russisk har du hele litteraturhistorien bak deg, Tolstoy og Dostojevski puster deg i nakken. Du er mye mer fri med det belarusiske språket. Og så elsker jeg lyden av belarusisk og den søte smaken av det på tunga.
Det belarusiske språket er veldig viktig som nasjonal identitet og har alltid vært det. Det har blitt undervist i alle belarusiske skoler, så man kan si at nesten alle belarusere er tospråklige. Selv om språket kan sees som truet, ser jeg at vi nå har langt flere tekster skrevet på belarusisk (både originale og oversatte), enn for noen år siden. Og det er langt flere som bruker det, leser og skriver belarusisk.
Er det håp for det belarusiske språket?
Alhierd: For to hundre år siden prøvde de russiske kolonistene å ødelegge språket vårt, men de klarte det ikke. Derfor er det håp. Jeg sammenligner det belarusiske språkets posisjon i min barndom og i dag. Utvilsomt er det flere som skriver, leser og snakker det nå. Belarusisk har internasjonal anerkjennelse, det er morsmålet til mange barn. Og den belarusiske litteraturen vil bevare språket vårt. Det er ikke bare et motstandssymbol, det er en levende organisme.
Julia: Belarusisk har eksistert og utviklet seg i mange år. Og det vokser, og det er kanskje nettopp denne veksten som fascinerer meg mest. Vi har ikke støtte fra staten, og har nesten aldri hatt det. Men det er så mange inspirerte mennesker, entusiaster, hengivne, som elsker språket og dets litteratur og jobber for det konstant. Og vi ser at en ny generasjon med slike mennesker nå kommer. Så vi kommer aldri til å gi opp.