Marit Reiersgård er utdannet vindusdekoratør, og har, i tillegg til vindusdekoratør, jobbet som reiseleder, kokk, selger, og har drevet egen klesbutikk. Marit Reiersgård begynte å skrive for bladet «Tekstilforum», og bidrog også til den faglitterære boken «Buntmakerlære». Men så fikk hun antatt noveller av Cappelens «Signaler» og i «Ungdomssignaler», og hadde en minidebut der i 2006. Siden har hun skrevet tre barne- og ungdomsbøker, fire kriminalromaner og bidratt i flere antologier. I 2014 ble hun nominert til Rivertonprisen for sin andre kriminalroman Jenta uten hjerte. Hun har også vært nominert to ganger til Ypsilonprisen og er oversatt til dansk, tysk og tsjekkisk.
Du debuterte altså i 2012 voksenbokforfatter med Stolpesnø. Hvordan var veien til den utgivelsen?
Jeg hadde skrevet et par barnebøker da jeg begynte å skrive for voksne. Min første roman Stolpesnø startet med at jeg ville utforske hvor langt et menneske var villig til å gå for å finne mening i et liv som tilsynelatende hadde alt, både av materielle goder og personlige relasjoner. Ganske snart tok jeg meg selv i å ta livet av folk og da skjønte jeg at det måtte bli en kriminalroman.
Veien til utgivelse ble imidlertid lang. Mange runder på forskjellige forlag der boken blant annet ble glemt i bunnen av en bunke i ukesvis. En annen gang fikk jeg refusert manus i «gave» på lille julaften, jeg ble kalt ved feil navn i et annet og nok et refusjonsbrev. Så min vei til utgivelse gikk fra refusjon, til refusjon, til refusjon, men deretter til nominasjon til Rivertonprisen med bok nummer to.
Hvordan motiverte du deg til å jobbe videre etter slike erfaringer?
I de tyngste rundene sa jeg ofte: Nå har jeg mistet troen på at jeg kan skrive. Nå må jeg gi opp forfatterdrømmen. Nå må jeg finne på noe annet å gjøre. Nå …! Det sa mannen min også: Nå skal du fortsette å skrive, Marit!
Så da gjorde jeg det.
I tillegg har jeg alltid hatt en trang til å bevise og har hatt en urokkelig tro på at det mange kaller urealistiske mål, er oppnåelig.
Hvor ligger dine styrker – i evnene, talentet, håndtverket?
Som barn skrev før jeg lærte å skrive. Jeg tegnet bokstaver og lot som om det var ordentlige ord og setninger. Før jeg begynte på skolen drev jeg moren min til vanvidd ved hele tiden å spørre: Hva står det her? Hva står det her? Hva står det her?
Det sto aldri noe som var mulig å lese. Men en dag, jeg var antageligvis fem eller seks år gammel, skrev jeg fem tilfeldige bokstaver på et ark. Moren min så forundret på meg og sa: Det står Marit.
Jeg kan ennå huske følelsen. At jeg på mystisk vis hadde formulert noe som andre kunne forstå. At jeg hadde skrevet et ord andre kunne lese. Og for et sjenert barn var det vidunderlig å oppdage at jeg kunne si noe uten å snakke. Dette var kanskje starten på forfatterdrømmen.
Evnen eller talentet har nok alltid vært der, kamuflert som lyst og lek da jeg var barn. Som voksen har jeg tilegnet meg kunnskap gjennom å lese mye og jeg har valgt å se på refusjoner, kritikk og tilbakemeldinger som verktøy, ikke som bremseklosser.
Hvordan står det da til med selvtilliten som skrivende i dag?
Den stikker innom bare en sjelden gang. Når den ikke er tilstede forsøker jeg å late som om jeg har den.
Hvordan ser en skrivedag ut i ditt liv?
Ideell dag: Ut med hunden for å våkne. Yoga og meditasjon for fokus. Flamenco for å få opp tempo og temperatur. Deretter skrive mine obligatoriske fem/seks sider.
Reel dag: Vekke en lat hund og dra oss begge ut på tur. Dropper trening, drikker for mye kaffe. Og så – forhåpentligvis skrive noe av verdi mens jeg prøver å unngå sosiale medier, nyheter på nett, mail og meldinger.
Jeg setter meg et mål på antall sider hver dag, ideelt sett fem, seks. Reelt blir det som regel tre, fire.
Jeg skriver hver dag, men lar tastaturet hvile på lørdag og søndag, men ofte klarer jeg ikke holde hviledagene hellige.
For noen ligger det mye motivasjon i å oppleve litteraturen som en viktig funksjon for demokratiet. Hva tenker du at er litteraturens rolle i samfunnet?
Jeg husker mitt første besøk på biblioteket. I dag vet jeg at lokalet var lite, rommene små, og boksamlingen begrenset siden det var et lokalt bibliotek på bygda i Lier. Men det jeg husker er en verden med stor takhøyde, et eventyr av et hus. Jeg kan ennå huske følelsen av andakt, av forventning, av fryd. Og gleden! Da jeg forsto at jeg kunne ta med meg så mange bøker jeg kunne bære. Ta alt sammen med meg hjem. Helt gratis! Det føltes for godt til å være sant.
Jeg tenker det sier det meste om hva jeg mener om litteraturens rolle i samfunnet, og for meg selv.
Hvordan beskriver du selv det litterære prosjektet ditt?
Jeg skriver først og fremst om menneskelige relasjoner. Jeg prøver å forstå de som utfører uforståelige handlinger. Som drap. Hva kan få et menneske til å ta liv? Hvordan påvirker det, ikke bare personen selv, men alle rundt? For eksempel: Hva ville skjedd med deg og familien din om sønnen din begikk drap? Mitt spørsmål er aldri hvordan, men hvorfor det begås kriminelle handlinger.
Derfor er ikke bestialske drap eller umotiverte massemordere min greie. Jeg skriver blodfattig krim med hovedfokus på å forstå menneskelig natur og prøver å behandle drapspersonen med samme empati, forståelse og nysgjerrighet som den jeg gir offeret.
Jeg streber etter å bruke poesi for å beskrive det brutale, og jeg ønsker å prøve meg i flere sjangere etterhvert. Eksempelvis lyrikk, selv om jeg innser atsom krimforfatter kan det bli en utfordring å bli tatt på alvor. Det ville nok vært lettere om jeg hadde startet i motsatt ende og gått fra poet til å bli krimforfatter. Men uansett hva jeg skriver, uansett i hvilken sjanger er mitt litterære prosjekt å dykke ned i menneskets mørke indre med ord.