Helga Flatland er født i 1984 i Flatdal, er ferdig med tredje og siste bok om soldater og pårørende fra ei lita bygd. Og blir selv mer og mer glad i heimbygda si, Flatdal.
– Nå har jeg aldri sagt at det er Flatdal jeg skriver om! Men, sier Helga Flatland, og svarer på spørsmålet om hva som gjør hjemstedet hennes til et ypperlig litterært univers: Den geografiske og befolkningsmessige oversiktligheten. Tettheten mellom folk – fysisk og relasjonsmessig.
– Det er jo relasjonene det alltid handler om, og reaksjoner på relasjoner. Jeg skriver først og fremst om mennesker, og ikke om steder, sier Flatland. Så godt som så mange lesere trives i miljøene som Helga Flatland skriver om, viser at hun skriver om steder også. Men med tredje bok, kaller hun ringen sluttet, trilogien hel:
Det finnes ingen helhet er tittelen på Flatlands kommende roman. Den slippes 9. september. Bare fire år etter debuten, «Bli hvis du kan.Reis hvis du må.» Den kunne kanskje ha kommet enda tidligere, da Flatland ble forsinket av en kort men intens skrivesperre.
– Det ble mye oppmerksomhet rundt den første boken. sier Helga. Debutens suksess – men også at det i det hele tatt kom en bok – kom som en overraskelse på Helga selv, da hun ikke hadde noen konkret plan om å prøve å gi ut romanen. Overraskende kom også dette litterære talentet og det gode verket, på det litterære miljøet i Oslo. Hun vant Tarjei Vesaas debutantpris for romanen, om guttene som reiste til krig i Afghanistan. Allerede året etter kom den kritikerroste oppfølgeren om guttene og de pårørende. Om guttene som ville bort, som aldri kom hjem. Etter Det finnes ingen helhet vandrer Helga Flatland videre, til andre litterære beitemarker.
– At jeg har blitt forfatter begynte som for mange andre med at jeg leste. Jeg levde meg veldig inn i for eksempel Astrid Lindgrens univers, forteller hun, som andre, måtte skrive stiler på skolen. Men Flatlands skolestiler skilte seg fra de andre med at hva hun leste da og da, viste seg tydelig i det hun skrev.
– Jeg kjenner igjen på teksten at jeg har lest den eller den forfatteren på akkurat den tiden. Jeg ble fanget i universene, i karakterer og språk, og ville gjerne skape det samme selv, sier Flatland, som ble ungdommenes favoritt med debutboka. Den vant Ungdommens Kritikerpris.
Femten år gammel vil Flatland noe annet enn vennene som skal gå almennlinjen på videregående i Bø, og flytter til Skien for å gå på dramalinja – ikke for å bli skuespiller, mer for å prøve noe annet og nytt. Etter tre år i Skien flytter hun til Bergen for å gå på universitetet. Der studerer hun Nordisk språk og litteratur i tre år, mens hun utforsker språket.
– Jeg skrev en del ting der som aldri ble ferdig. Det er vel symptomatisk på at jeg ikke hadde noe å fortelle, sier Helga, som kaller tekstene fra den tiden “navlebeskuende”. Hva hun kan og vil fortelle, det blir tydelig for Flatland når hun får forfatter Bård Torgersen som lærer på Westerdals School of Communication i Oslo.
«Hva vil du si? Og hvorfor?» Dette er noe av hva han terper, Bård Torgersen, på reklameskolen. Elev Flatland løfter blikket, tenker på leseren, men inntil videre i de kortere formatene. Fram til en dag da de jobber med lengre prosa. Flatland skriver et kapittel i noe som kan være en roman. Torgersen oppfordrer henne til å sende det til forlag. Flatland får napp. Øyvind Pharo i Aschehoug inviterer henne til møte. Flere møter, priser, og tre bokmanus senere, har Flatland stor tillit fra forlaget. Hennes tre første bøker kommer som markjordbær på en snor. I sommer tar hun seg en velfortjent ferie fra skrivingen, for å være med familie og venner i Flatdal, før lanseringen i september.
– Jeg måtte bare spionere litt på naboen, sier Flatland, når jeg har vært og hentet noe. Flatland rusler rundt på tunet i åpne sandaler. Flatdalsluften er lummer. Landsbyen er tett. Flatlandsgården i hjertet av landsbyen. Det innerste kammeret av gården, benken på kjøkkenet, den blir for lun i dag. På tunet står det utemøbler i tre, med duk, puter. Plenen er ganske nyklippet, og de gamle husene godt tatt vare på. Over hekker og tregjerder, mellom stabbur og fjøs, ser flatdølene inn til naboene. Gårdene er mikrolandsbyer i en minilandsby. Bebyggelsen er innrammet av jorder og dyrka mark, av en elv der Helga Flatland bader, og fjellet som pryder omslaget på de to forrige bøkene hennes. Bøker som det er godt å være i. Dette miljøet, som guttene i boken ofte lengter bort fra, er skrevet med varme og ro. Det kan kjennes på skriften at forfatteren har trivdes med å være i fiksjonen sin. Paradoksalt er dette, da temaene hennes er blant de mest alvorlige – og aktuelle – nordmenn opplever i dag. Som ramme for temaene og personene, har hun valgt en liten landsby som likner Flatdal. Der har hun hatt tankelivet sitt i snart fire år.
– Jeg har vært inspirert av dette stedet, av tunet, stemningen, av dynamikken som oppstår når man bor så tett. Her har folk kjent hverandre i generasjoner. Alle vet noe om hverandres hemmeligheter gjennom så lang tid. Man kjenner hverandres bakgrunn så godt, sier Flatland, som også føler seg hjemme i Oslo, der hun har bodd på Kampen de siste åtte årene. Men:
– Jeg føler meg priviligert som har dette grunnlaget, denne bakgrunnen og tilhørigheten. Før jeg flyttet herfra gikk jeg naivt nok ut fra at alle har en slik plass, et sted de føler at de hører til. Det har jeg jo lært at ikke alltid er tilfellet. Men for meg er nok den tilhørigheten og følelsen av et sted som er hjemme veldig avgjørende. Jeg har det alltid med meg, det er en stor del av identiteten min.
Terrorhandlingene i Oslo er på folkemunne mens vi venter på kaffen. 15. juli. Det er bare dager til toårsdagen. Katastrofer, konsekvensene av de, og forsoningen er også tema for de respektive bøkene til Flatland.
– Utgangspunktet for den tredje boken er hva som skjer når den verste sorgen legger seg. Sorg kan jo ta uendelig mye plass, nesten all plass, veldig lenge. Så slipper den til slutt ubønnhørlig taket, sier Flatland, og spør: Hva skjer da? Hva fyller man det rommet med? Hvordan gå tilbake til en slags normalitet?
– Det finnes også en sorg over å miste sorgen. Mine karakterer kan for eksempel savne den intensiteten som finnes i sorgen, sier Flatland. Og hvordan kan hun stoffet hun skriver om? Hvor studerer hun for bøkene sine?
– Den praktiske researchen har jeg vel gjort som de fleste andre. Lest meg opp på militæret, for eksempel, snakket med soldater som har vært i Afghanistan, snakket med Forsvaret. Men det er en liten del av researchen, ettersom bøkene mine i utgangspunktet ikke er krigsromaner – eller Afghanistan-romaner. Den største researchen til disse bøkene gjør jeg i meg selv og i menneskene rundt meg, sier Flatland, som er datter av en lege og en gårdbruker, og var lenge den midterste i en søsterflokk på tre. Fram til veslebroren, en attpåklatt, kom. Evnen til empati beviser bøkene hennes. Og rart er det, om hun ikke har noe med seg hjemmefra, fra oppveksten, plassen, foreldrene.
– Vi krangler om DENNE kjelen, ler Flatland, når hun kommer med kaffen. Kokekaffe fra en blekkanne av den gamle typen: med lang, tynn tut og blekk så tynt at bunnen blir glødende varm veldig snart.
– Vi har alle sagt ifra om at vi vil arve denne, ler Flatland. Hun har blitt odelsjente. Eldstesøster har sagt fra seg odelen. Men Flatland skal først bare være her i fjorten dager. Det er en av flere turer til Flatdal denne sommeren. Flatland er ofte hjemme. Hun har sittet mye her mens hun har skrevet – om gutter fra små plasser, fra grisgrendte områder, som har lengtet seg vekk. Men som kanskje ikke har visst helt hva de kommer fra. Og kanskje heller ikke at det de flykter fra ikke er et sted, men deres plass i stedet, det vesle stedet. Hvor de blir så tydelige for seg selv.
Flatland legger filteret på kaffekoppen, fanger gruten mens hun heller fra kjelen. Hun kan ikke lekke noe særlig om arbeidet til høsten, annet enn at hun skal skrive en ny roman. At hun ikke vet hva den blir om, eller hvilket miljø den kommer fra.
– Jeg har noen ideer, sier hun, men holder det åpent. Åpen og mer konkret kan hun være om skrivesperren som kom etter suksessen med de to første bøkene.
– Den siste boken har vært den vanskeligste å skrive. Det skulle være en verdig avslutning for meg, leserne, karakterene, og i januar i år var jeg veldig usikker på om jeg kom til å klare det. Det var vanskelig. Men det løsnet, sier Flatland, som ikke vet hva det var som tok henne over kneika. Stoikeren Cicero sier: «Rutinen gjør selv den tyngste børen lettere å bære.» Og Flatland har etablert en produktiv rutine av å jobbe med tekstene sine på “Skriveloftet” på Litteraturhuset; et gratistilbud til de fleste, med kontorplass på arbeidssal, gratis printing, og et tekjøkken for enkel matlaging.
– Men det er forbausende mange som knasker høyt på rå grønnsaker inne på skrivesalen, forteller Flatland, som kan skrive stort sett hvor som helst, så lenge ingen forstyrrer flyten hennes.
Odelsjenta sier «hjem» om leiligheten på Kampen. Det gjør hun om Flatdalsbyen også.
– Med skrivestipender og salgsinntekter kan du vel i prinsippet bo her?
– I prinsippet kan jeg ikke det. Foreldrene mine bor her.
– På sikt, da?
– Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å havne her. Men jeg vil alltid ha det med meg. Jeg har ikke et utelukkende idyllisert forhold til bygda. det er mye her som er innsnevret: Vi har ikke flere gjenger og flere miljøer å sokne til. Du er prisgitt de som er her. Guttene i førsteboka mi er prisgitt hverandre. Som Bjørn sier: «Jeg hadde ikke noen andre å velge.» Jeg kan også skjønne Karins opplevelse av bygdedyret eller Tarjei sin frustrasjon fordi det er så lite å finne på.
– Hvordan føles det å være ferdig med disse karakterene, som du har blitt så glad i?
– Det føles litt vemodig å skulle forlate dem, men også veldig godt å ha fullført trilogien, sier Flatland.