DnF presenterer i januar sitt faglige utvalg. Da vi gjorde det samme i 2011, var det på ark farget av alvor. Høsten etter terrorhandlingene i Oslo snakket Markus Midré om måter å lese norsk litteratur, om hvordan man forandres av hendelser rundt seg, av bøker man leser, og hvordan lesingen av bøker forandres ettersom man selv forandrer seg:
Markus Midré er ikke bare en ung nestleder i DLR
han var bare nitten da han debuterte som forfatteri 1995. Han var født 1975 i Tromsø, og bodde de første årene i Nord-Norge. Han flyttet til Oslo i 1980, vokste opp på Kampen, og gikk på Foss Videregående. På musikklinjen tok han klassisk gitar som hovedinstrument. Midré gav ut førsteboka på Tiden, men ble med redaktøren sin, Geir Gulliksen, til Oktober Forlag. Midré har skrevet dikt og romaner, en barnebok og en ungdomsbok sammen med illustratør Flu Hartberg. Parallelt med forfatterskapet har han gitt ut to plater med poesi og musikk, og spiller i bandet Töcksfors. Bandet har gitt ut to singler, og kommer med en plate i år. Det er i stor grad dette Midré har drevet med de siste månedene: spille inn plate, være pappa til sønnen på tre, og til den nye datteren som ble født i sommer. Men det er også noe annet. Midrés foreldre jobber i regjeringskvartalet, og var på jobb den 22/7. Det gikk bra med dem, og med Midré og familien hans. Men bevisstheten om hendelsen ligger framme hos forfatteren, musikeren, og medlemmet i Det litterære råd. Midré har hovedfag i statsvitenskap. Men her uttaler han seg som leser av norsk samtidslitteratur:
– Det litterære råd har (når intervjuet ble gjort) hatt et møte siden 22/7. Var dette møtet annerledes enn de fra våren, fra fjoråret?
– Det ble nevnt på møtet nå etter 22/7: At vi ser ting annerledes. Det ble tydelig at man hadde 22/7 som et bakteppe. Særlig en bok var voldelig og amoralsk. Man ville lese den med en større uro i lys av 22/7 og med et større ubehag. Men slik er det med lesing hele tiden. Det er flytende og organisk. Blikket som man leser med forandrer seg hele tiden.
– Etter 22/7 særlig?
– Man er kanskje mer årvåken om nivåer i en tekst som man har tatt for gitt eller ikke har lagt helt merke til, og som blir tydeligere og klarere. Det finnes ting i teksten som det blir viktigere å løfte fram nå.
– Finnes det et språk for å snakke om språk – på det nivået?
– Ja, men da er det med utgangspunkt i en konkret bok. Men generelt er det vanskelig å si hva man ser etter – i lys av 22/7. Noen ting som har vært fjerne og litt distanserte for oss i Norge har kommet mye tettere på, som terror, ondskap og kollektiv sorg. Noen ting i litteraturen kan også komme tettere på. Det kan handle om alvoret eller inderligheten i samfunnet. En inderlighet i litteraturen får en ny kraft. Det som man tidligere kunne ha avfeid som svulstig eller klamt kan man plutselig se at har en kraft. På den andre siden kan ting som er ironiske eller overfladiske blitt veldig ironiske eller overfladiske.
– Er det litt fint?
– Jeg tror det. Plutselig kan man høre Lys og varme av Åge Aleksandersen og tenke at det er noe fint der.
– Tåler du inderlighet eller svulstighet bedre nå enn før 22/7?
– Ikke generelt. Men jeg kan se at noen ting kan treffe på en annen måte. Svulstighet er ikke helt bra, men inderlighet gjort på en god måte, det kan jeg sette pris på. Romantisk poesi har jeg hatt et godt forhold til.
– Kan du gi noen eksempler?
– De senere arbeidene til Søren Ulrik Thomsen. Han oppfattet jeg som en romantisk poet. Jeg har gjendiktet Dikt i utvalg.
– Kan du beskrive den følelsen du får når du finner det der – litteratur som du synes er bra?
– Et ønske om å lese videre. Ting har kvalitet på ulike nivåer. Man kan ha en veldig god idé. Det kan for eksempel være en roman som er original, godt gjennomført, og skiller seg ut fra andre romaner. Veldig mange bøker som treffer et stort publikum og som blir en suksess, har en god idé til grunnen. Det starter ofte der. Men også smalere bøker kan ha det. Tenk på Klage av Inghill Johansen eller Solaris Korrigert av Øyvind Rimbereid. Det kan også være det kompositoriske, og at det er godt skrevet på setningsnivå. At det finnes bilder og metaforer og poesi i språket. Det er bra! Musikalitet er bra. Og bra er å ha en god balanse mellom det man viser fram i teksten og det man forteller, og når det er en god rytme av å porsjonere informasjonen ut i teksten.
– Mener du med det å ha evnen til å bygge suspens?
– Det kan også være det. Men ikke nødvendigvis. Dag Solstad er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan fordele ut informasjon. Det kan gå førti sider skøyteløp, og så en lang brokk med skilsmisse. Man kan ikke blafre i en Solstad-roman og tro at man skal få det med seg. Da snakker man om romaner. Men det kan også være en god ting at ting sklir helt ut. At ting som man ikke forventer skal skje skjer. Overraskelsesfaktoren. Det er mange ting! Når flere av disse tingene slår inn samtidig, da blir det veldig bra! I de fleste bøkene skjer det
– Hvordan er det å vurdere de tingene som du ikke synes er så bra?
– Det er sånn at rent naturlovsmessig er det sånn at det er mye dis. Gjennomsnittet ligger på flertallet, flertallet ligger på gjennomsnittet.
– Hva betyr det?
– Det er en foranderlig ting. Skalaen ligger på ulik plass fra år til år. Men kriteriene for det som ikke fungerer ligner på de som jeg nevnte for god litteratur. Litteraturen kan bli dårlig når den gode ideen mangler, når det mangler poesi, musikalitet, når noe ikke er helt forløst. Jeg tror jo at når man skriver selv, jo tettere man er på det man har erfart selv, det som gir en slags gjenklang i en selv, jo bedre klarer man å skrive om det. Det tror jeg. Det ser man vel kanskje på bøker som ikke er så vellykka: Det ligger for fjernt. Det blir for mye påfunn.
– Det gjelder å finne balansen mellom den gode ideen, uten å bli for påfunnsaktig?
– Det er viktig. Men samtidig så trenger vi ting som er crazy og overskridende. Det må komme innenfra, og ha en følelse av å være genuint.
– Høynes terskelen din for selv å skrive når du leser så mye?
– Både ja og nei. Jeg får mindre tid til å skrive selv. Hvis jeg leser gode ting kan jeg bli inspirert til å skrive. Leser jeg dårlige ting så kan jeg holde det litt på avstand. Man leser mange ting som ikke gjør så sterkt inntrykk, som aviser, baksiden av melkekartongen. Det er mye man tar inn som ikke nødvendigvis former ens egen skriving så mye.
– Har du noen gang gått ut fra et DLR-møte og tenkt at du hadde vært for streng?
– Nei, men det er et spørsmål som jeg stiller meg både i forkant og etterkant av et hvert møte. Det er et spørsmål som man absolutt bør stille. Man går inn til møtet med en slags mening. Hvis det er snakk om medlemsskap så skal man si ja eller nei. Det har man bestemt seg for før man kommer inn. Samtidig er man åpen for diskusjon. Man må vite at det man har ment er noe man kan stå for. Det må ikke få komme bardust på etterpå.
Lese, lytte, lese
– Jeg tok bakveien inn i voksenlitteraturen,
sier Midré, som leste mye som liten. Men hovedinteressen hans i ungdommen var musikk.
– Jeg var ganske opptatt av litteratur, men også av sangtekster og musikk. Det ble veien min inn i poesien. Jeg hadde nesten et praktisk forhold til det fordi jeg skrev sanger selv, sier Midré, som skrev sitt første diktmanus på slutten av videregående. Jeg var opptatt av poesi, men jeg kunne egentlig veldig lite om det. Forholdet mitt til poesien var intuitivt. Parallelt med at jeg jobbet med den første boka mi, så begynte jeg også å lese poesi på en mer grundig måte. Jeg fikk tilbakemelding fra forlaget som egentlig var ganske gresk for meg. Da begynte jeg å lese Thomas Tranströmer, Inger Christensen, Henrik Nordbrandt og flere. Det var delvis på oppfordring fra forleggeren, men også fordi jeg var interessert. Men det var veldig bra å både kunne skrive og lese samtidig. Det var en veldig fin prosess. Jeg kunne lese ting og samtidig utvikle skrivinga mi. Det er noe av det samme i Det litterære råd. Det er en prosess hele tida.
– Du snakker om det å lese intuitivt. Kan man, som et lite barn, lese voksenlitteraturen, den fra foreldrenes bokhylle, intuitivt?
– Det som gjorde lesingen spennende, var at man kunne lese et kapittel her, et kapittel der og utvikle det uten å lage retningslinjer for lesinga. Lesingen min var basert på magefølelse. Jeg kjente hva som var bra eller dårlig.
– Har du magefølelsen med deg når du vurderer litteratur som en del av Det litterære råd også?
– Jeg forsøker å ha det. Det handler på mange måter om en tosidig åpenhet. På den ene siden må man være åpen i forhold til de bøkene man leser. På den andre siden må man være åpen i de diskusjonene som man har etterpå. Hvis en av de to veiene lukker seg, så må arbeidet bli dårligere. Det er en utfordring. Men det åpne blikket som man har når man er yngre, det lukker seg etter hvert som man får mer erfaring og man blir mer tydeligere selv på hva man synes er bra og dårlig. Det kan stenge litt fordi det alltid er noe bra med det man i utgangspunktet kanskje avviser.
– Har du mistet din litterære uskyld etter noen år i Det litterære råd?
– Nei, det høres jo veldig alvorlig ut. Men etter hvert som jeg leser mer blir man sikrere på og tydeligere på sin egen smak. Det kan være en fordel. Man må aldri bli for sikker og for forutinntatt. Men uskyldsbegrepet handler også om sjanger: Jeg har noen ting som jeg liker bedre enn andre ting. Poesi og poetisk prosa er det som jeg selv har skrevet. Men det betyr ikke at jeg ikke er åpen for krim og tjukkere, fortellende romaner. Jeg er ikke programmatisk på de tingene.
– Hvor viktig er musikalitet i litteraturen?
– Jeg synes at det er utrolig viktig. Det er en av de tingene som jeg ser etter når jeg leser: Rytme på setningsnivået. Setningene må flyte. Formuleringene må ha en musikalitet. Det er noe som er viktig i poesi, men også i prosa. Om en bok har dette eller ikke, det ser man ganske raskt.
– Etter 22/7 har man også snakket om musikalitet på et annet plan; å ha en følsomhet om hvilke tema og måter å skrive om tema som har passet seg. En slags "offentlig ordskiftes rytme". Leser du annerledes nå?
– Jeg tror at alt i samfunnet vårt har forandret seg – ikke mye, men litt. Det vil selvfølgelig gjøre noe med måten vi hører og leser ting på. Fordi alle ting forandrer seg litt hele tiden. Det er selvfølgelig ikke en konstant ting, men fordi alle ting er litt annerledes, så vil også vår samtale være det.