Victoria Durnak
Hva vil du si om boken du gir ut i år?
I vår kom min fjerde roman «Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.» ut på Flamme Forlag. Boka er et intrikat kjærlighetsdrama, der Ivana blir ansatt av Kaja for å bli kjent med elskerinna til hennes forlovede Jostein (Sunniva). Ivana skal overtale Sunniva til å avslutte romansen, uten å avsløre at hun er på et oppdrag. For å nærme seg Sunniva tegner hun medlemskap på Elixia Lambertseter, ettersom Sunniva trener der.
Hvilken bokhandel besøkte du, når?
Jeg besøkte Kystbokhandelen i Kragerø i begynnelsen av juni. En koselig bokhandel med et utrolig godt utvalg. Selve arrangementet ble holdt på Kragerø bibliotek.
Hva vil du si om bøker som du presenterte der?
Jeg omtalte blant annet «Om muser og menn» av Marta Breen og «Lukta av klor» av Kaja Kvernbakken.
Spørsmålet om hvorfor vi velger å lese det vi leser var grunnlaget for presentasjonen min. Noen bøker velger jeg på grunn av tittelen eller omslaget. Noen fordi jeg har lest forfatteren tidligere. Noen bøker er tips fra venner. Noen ganger er det helt andre ting som spiller inn.
Jeg valgte å lese Kvernbakkens roman «Lukta av klor» fordi jeg likte Leanne Shaptons tekstsamling «Swimming Studies» godt. Som tenåring trente Shapton med den canadiske OL-troppen i svømming. Som voksen gransker hun sin dragning mot svømmebasseng og havet, blant annet gjennom tegninger av basseng hun har svømt i og en gjennomgang av badedraktsamlingen sin. Selv er jeg det motsatte av en badeløve, kanskje nettopp derfor synes jeg det var givende og lærerikt å få et innblikk i hvordan det er å føle seg hjemme i vannet.
Kvernbakkens roman handler også om et ungt svømmetalent. Og selv om jeg visste på forhånd at boka kom til å kretse rundt en familie i oppløsning, var jeg ikke forberedt på hvor smertefull leseopplevelsen kom til å bli. Forfatteren skildrer en oppvekst med en forelder som ikke takler ansvaret for egne barn, der situasjonen eskalerer i takt med at hovedpersonen blir bedre til å svømme. Jeg leste ut boka på en dag, med vondt i magen og tårer i øyekroken. Jeg synes forfatteren er spesielt god til å skrive ut situasjoner der forelderen bare så vidt går over streken. For i forhold til barn kan så vidt over streken være langt over streken.
Martin Svedman
Hva vil du si om boken du gir ut i år?
Min utgivelse i 2019 heter Når jeg drikker. Vonde dikt om en alkoholiker som blir syk av å drikke og sykere av ikke å drikke. Drikkingen i boken er gøy, mindre gøy, svært lite gøy.
Hvilken bokhandel besøkte du, når?
Jeg var i Bergen, på Norli Galleriet i april.
Hva vil du si om bøker som du presenterte der?
Jeg valgte Randhav, av Lina- Marie Ulvestad Halås, som en slags hovedbok. En original, vakkert skrevet bok om å miste broren sin. Trist, oppfinnsom og morsom.
To av bøkene hadde science-fiction preg. Min bok handler også om et ønske om å flykte fra virkeligheten, selv om rammen er realistisk.
Kjersti Bronken Senderud
Kjersti Bronken Senderud i samtale på puben på Foldalsbruket. Foto: Mats Ivar Takle
Kan du fortelle litt om boken du gir ut i år, Kjersti Bronken Senderud?
2019-utgivelsen min heter Hotellet, og er en roman.
En morgen våknet jeg og så for meg en biljardscene. Det var to unge jenter som spilte, og jeg kjente at det fantes en sterk intensitet og, ja, dragning mellom dem. Selv har jeg aldri spilt biljard. Jeg skrev scenen og ble gående og tenke på den utover dagen. Morgenen etter så jeg et hotell, gammelt og avsidesliggende, omgitt av plen og grusganger, jeg så et lysthus og en dam med vannliljer. Hotellet viste seg fra begynnelsen å være en tekst jeg måtte lytte til og etter, jeg skrev hver morgen, alltid i ett løp. Så ble det stille, det kom ikke mer den dagen. Men neste morgen åpnet teksten seg for meg igjen, og jeg fortsatte å skrive. Men bare ett løp, én scene.
Den ene jenta jeg så i biljardscenen, kommer som gjest til hotellet sammen med faren og broren sin, den andre viste seg å være hotellbestyrerens datter, som bor her hele året. Etter hvert kom også flere karakterer til, som Per Thorsen, en eldre stillfaren mann, alltid kledd i dress, hele livet har han jobbet med hest, på de underligste steder i verden. Og Kitty, en tidligere konsertpianist, som av en eller annen grunn har sluttet å opptre, bortsett fra enkelte dager og perioder da hun sitter i baren og spiller på det gamle pianoet som finnes der inne.
Etter kort tid i skriveprosessen kjente jeg at den unge jenta som kom som gjest til hotellet, bærer på noe, en sorg, et tap. Hun har mistet moren sin. Hotellet ble, blant annet, en tekst om hvordan en ung kropp kan romme sterke følelser, om hvordan finne, eller ikke finne, språk for både sorgen, tomheten, og også sinnet. For hvordan kan noen som vi er så nær, bare forsvinne? Til tross for de sterke følelsene ville ikke teksten dra av gårde i et brus av sinne, den søkte seg innover til noe mer uuttalt, stille. Helt inn til det tause. Inn dit hvor det ikke er vilje til språk, til ord, ikke egentlig for å kneble sorgen, mer for ikke å la den bli noen annens (min) fortelling/tolkning. Å gå til det mer uuttalte ble en måte å la jenta få beholde sorgen på, ikke omdanne den til en fortalt historie. Jeg kjente veldig tydelig at her fantes en grense, noe som måtte respekteres.
Et godt stykke ut i teksten ses alt fra denne jenta, så (en morgen, i skriveprosessen min) snur perspektivet seg. (Det kjentes nærmest som en fysisk opplevelse. En rotasjon. Inn i et annet menneskes blikk og kropp.) Fra denne vendingen fortsatte det med å veksle mellom disse to jentenes blikk. Flere partier viser den samme scenen sett fra hver av dem, og slik blir det tydelig at den samme scenen på ingen måte er den samme.
Og kanskje er dette også en innsikt den første jenta får med romanens utvikling, en slags aksept av at hun ikke alltid forsto moren, ikke alltid kunne se det samme som henne, at hun kanskje til og med ikke kjente henne så godt som hun hadde trodd, og at heller ikke faren, som elsket moren så høyt, gjorde det. På samme måte har jeg som forfatter av denne romanen måttet godta at det finnes mange gåter for meg også, det finnes innsikter jeg ikke får tilgang til, flere ganger under skriveprosessen fikk jeg en opplevelse av at teksten nærmest dyttet meg tilbake hvis jeg hadde presset meg for mye på situasjoner eller mennesker.
For kanskje var det noe privat jeg trådte inn i på hotellet; mennesker har jo trukket seg tilbake hit, av ulike grunner, noen for å være på ferie, andre, som de fastboende, kanskje for å bearbeide noe, og det at de har blitt boende, sier vel noe om at det finnes en slags beskyttelse her, at det gis rom også for det uuttalte, innadvendte, for det stille.
Etter å ha skrevet romanen har jeg tatt meg i å ønske at selve teksten kan være et slikt sted, å ta inn, for kanskje å møte noen, en som treffer en på en spesiell måte, eller for å finne et rom i seg hvor det man bar på da man ankom, kan se litt annerledes ut etterpå.
Hvilken bokhandel besøkte du, når?
Jeg var så heldig å få besøke Nordkyn Bok og Papir i Kjøllefjord, 30. juli.
Hva vil du si om det du presenterte publikum?
Jeg presenterte blant annet Tormod Haugland sin siste roman Om søvn og mørke.
Til dem jeg snakket for i Kjøllefjord sa jeg blant annet:
Romanen tar opp i seg slekt og slekters gang, den tar opp i seg hva det vil si å være en del av en familie, om hvordan vi bringer tradisjoner, kunnskap og språk videre. Om hva det vil si å gi navn til ting; steder, sjøer, beiter og dyr. Om hva som kan skape nærhet og avstand. Men også om hvordan enkelte typer avstand vi kan kjenne på i noen faser av livet kan minske og avta i andre.
Romanen handler ikke minst om hva det vil si å vokse opp på en gård, med fysisk arbeid, ute på jordene, i skogen, på sjøen og i fjøset.
Om å være odelsgutt og velge å bli forfatter isteden.
Den handler om å skrive. Om å finne et rom i språket, om å bli til i det en skriver, om å gå ut i det ukjente, om å våge å oppholde seg i en randsone, om å leve med og i det dobbelte, det som vil knytte en til jorda og det som kan tvinge en til å gi slipp på det faste, våge å være i svevet, der en ikke alltid vet hva en holder på med eller hvorfor.
Og samtidig hele tiden vende tilbake til hverdag, arbeid.
Den handler også om å bli far, om å få en sønn, om å være sønn, og om å miste sin far.