Forsiktige inntredener i bokhandlene, effektive saumfarende blikk, blikk som søker på L. L for Linnestå, Lindstrøm, Loe. Det stille, fortørnede raseriet over boka som finnes, men som ikke er der. Den stille, tilbakeholdte gleden over boka som er der, et annet sted, i en annen bokhandel, (og hurra), sammen med bøkene som kanskje er litt som min, og som noen (o. glede), har lagt frem, eller satt i front, så enkelte kan se den, eller dem. For siden kanskje å lese. Fordi da finnes de, bøkene, så de dermed kan plukkes opp og fraktes videre.
Denne høsten har jeg med skrekk og glede erkjent at anmeldelser alltid vil ha med energitilførsel å gjøre. Enkelte anmeldere har skrevet så varmt og så inntrengende fint om den siste boka mi, at jeg får en slags indre reisning. Jeg er 2 m.o.h. Det brenner. Så kommer brannslukkingens tid. Meterne krymper, kulda setter inn, november blir grå som faen, alle som skriver er enten fordømt lunkne eller ekkelt kalde. Jeg glir inn i vintertiden. Glemmer at utgivelsen av en bok også har med oppblomstring av kortidshukommelse å gjøre. Alt fryser til, ingenting hender.
Ingenting er frossent. Noe hender. Det er tross alt erfaringen så langt i høsten. Anmeldelsene har kommet, det er slett ikke så få av dem, jeg er virkelig glad for det. Boka mi blir sett i sammenheng med de forrige bøkene, og den lille stabelen med egne verk virker med ett noen centimeter høyere. Strengt tatt har jeg også oftest tenkt at det er greit å slippe unna en del av disse intervjuene som skal være så viktige for en bok. Jeg ikke er så god på den biten. Å bli tatt bilde av er heller ikke noe jeg liker å utsettes for.
Allikevel har jeg hatt og har jeg fremdeles dager av forventninger. Noe kan skje. Noe større? Det som venter der ute, som vil ha mer av en liten bok? Det finnes uansett en temperaturmåler et sted i meg. Den demper. Hvor mange bøker jeg har solgt i løpet av høsten har jeg for eksempel ikke våget/orket å spørre forlaget om. Hvordan det går med bokbransjen fremover orker jeg heller ikke alltid å tenke på. At et lite opplag gir et lite honorar er en såpass stor sak for min beskjedne økonomi at jeg fremdeles ikke har tatt en diskusjon rundt opplagstall med forlaget.
Stein Mehren skriver i diktet Hva er ømhet om å iblant kjenne pusten av noe stort og levende i språket. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å holde på, hvis det ikke var for det store og levende som finnes, der ute i språket. Derfor skriver jeg, tror jeg, og derfor holder den akk så nærtagne forfatteren også ut.