Det å kunne få finne, oppdage, være alene om noe er etter min mening noe av det beste bibliotekene har å tilby. Selvfølgelig er bibliotekene også en møteplass, et sosialt rom hvor flere samles om de samme interessene (i bred forstand); nemlig å oppsøke lese- og lytteopplevelser, informasjon og utfordringer. Likevel er det for meg først og fremst et sted som kan romme de sære og spesifikke møtene mellom leseren og boka, teksten eller lydsporet. (Og i denne forbindelsen anser jeg det for å være like «sært» at en tjueåring fra Mandal leser Anne B. Ragde som det er at en sekstiåring fra Haugesund leser Johan Jönsson.) Dette er noe av det eksepsjonelle ved bibliotekene, enn så lenge, at brukernes ekstreme forskjellighet er ansett for å være viktig, ja, en stor fordel, og at aksepten for denne forskjelligheten nærmest er et grunnprinsipp. Dette betyr at lånerne er forskånet fra «oppsøkende virksomhet», de får gå i fred, lete, finne, oppdage selv, hva de vil – om de vil. Etter hvert opparbeider de seg en lånehistorikk, eller en «leseportefølje» som for hvert lån skaper en mer individuell, særpreget og mer sammensatt låner. (Og på samme tid skapes stadig flere tilknytningspunkter til andre lånere – et nettverk.) Mange lånere vil nemlig helst finne frem til bøkene selv, de vil lete i hyllene og gjerne oppdage nye forfatterskap, nye forbindelser.
Bibliotekets oppgave må være å sørge for at flest mulig bøker (og andre medietyper) er tilgjengelige for den som leter, og den som bare vil finne. Dette er den aller enkleste formidlingsstrategien som finnes: La bøkene være tilgjengelige i hylla. Det er en strategi som foregår i det stille, som ikke overdøver boka selv. Bøkene kjøpes inn, settes frem i hylla, og det skal som oftest være nok. De skal være tilgjengelige, finnbare. Dette kan riktignok bety at de av og til trenger en omsorgsfull (det vil si oppfinnsom og kunnskapsrik) biblioteksansatt som fra tid til annen plasserer dem i en annen, uventet sammenheng, i en utstilling, eller bare med fronten frem i hylla, eller som kanskje også anbefaler dem hvis noen spør.
Men dette er etter hvert bare tilsynelatende enkelt: Bibliotekene oversvømmes av nye bøker hvert år, og ettersom bibliotekene nokså sjelden blir større (og om de blir det, er det ofte på bekostning av mindre filialer, men det er en annen sak), sier det seg selv at noe må ut av hyllene, enten kasseres eller settes på magasin.
Magasinet er et skattkammer for de som vet hva de leter etter og et nødvendig depot for å unngå at samlingen forvitrer, som den jo gradvis gjør dersom alle bøkene står fremme på hylla: Bøker blir slitt og ødelagt eller en låner «glemmer» å levere dem tilbake. Men det er en pris man bør kunne betale: All erfaring tilsier at folk lettere plukker med seg en bok som står framme. Folkebibliotekene har ofte spesialsamlinger å ta vare på, men bortsett fra det bør de være mindre opptatt av å bedrive museal virksomhet enn å stimulere til bruk av materialet.
Databaserte statistiske metoder er blitt et viktig hjelpemiddel i bibliotekene. Med statistikken kan man skape et mer tilpasset utvalg og få bedre oversikt over alt tilgjengelig materiale. Jeg vet ikke altfor mye om hvordan det var før den elektroniske statistikken ble tatt i bruk på bibliotekene, men jeg regner med at man i større grad var avhengig av bibliotekarenes egen oversikt over bøker og utlån. Med databasert statistikk kan man raskt oppdage hvilke bøker som aldri lånes ut, og velge å gjøre en større innsats i forhold til disse, eller velge å la være, det vil si velge å fjerne dem fra hylla; sette dem i magasinet eller kassere dem. Statistikk kan dermed i beste fall bidra til å løfte en bok frem i lyset, men det kan også bety dens sikre død.
Det er ikke alltid man behøver å felle tårer av den grunn. Man kunne tenke seg at det var de minst viktige bøkene som fjernes. Men hvilke er de minst viktige? Eller bare mindre viktige? Hvilke kriterier skal bestemme hvorvidt boka får stå eller må gå? Og hvem skal i så fall fastsette disse kriteriene? Skal man overlate avgjørelsen til utlånsstatistikken, dagsformen eller den enkelte bibliotekar? Man kan godt se for seg at det vil bli en konflikt mellom såkalte «kvalitetskriterier» og noe man kanskje kan kalle «popularitetskriterier»? Det er jo de populære bøkene som sørger for at utlånsstatistikken holder seg oppe, og det er utlånsstatistikken som styrer bevilgninger til innkjøp av nye bøker, så det vil i den gode markedsliberalistiske ånd være lite lønnsomt å fylle reol etter reol med lite populære, om enn viktige, bøker. Nå skal det sies at det heldigvis finnes en god del bøker som befinner seg i krysningspunktet mellom de to kriteriene – altså som både er gode/viktige og populære, så problemet gjelder vel heller de bøkene som anses for å være mindre viktige, fordi de lånes lite ut. Er én lesning mindre verdt enn ti?
Jeg tror ikke mange bibliotekarer mener det, men presset av politikeres krav om lønnsomhet og direkte avlesbare resultater, må man likevel forsøke å tenke annerledes – uten at det går på bekostning av kvaliteten på tilbudet, og av bøkene selv. Finnes det andre måter å forhindre bøker fra å avgå med kassedøden på?
Det er selvfølgelig her den aktive formidlingen kommer inn. Det finnes mange gode bibliotekarer som brenner for litteraturen og bøkene, og som formidler bare i kraft av sin entusiasme bak skranken eller i møte med lånere. Noen skriver også lesetips og arrangerer litteraturkvelder. Men enkelte bibliotek har valgt å satse enda mer aktivt ved å ansette en egen litteraturkonsulent som ikke er bibliotekar, men heller en lokal forfatter eller litteraturviter, for både å knytte sterkere bånd til stedets litteraturmiljø og for å få et annet blikk på litteraturformidlingen ved biblioteket. Ved Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) ble det, i samarbeid mellom Karen Marie Loge ved biblioteket og poeten Henning Bergsvåg, opprettet en slik stilling i forbindelse med at Bergen Poesifest ble arrangert i 2003. Denne stillingen ble knyttet spesielt til avdelingen Galleri, som er en avdeling som først og fremst retter seg mot unge voksne, det vil si aldersgruppen 16–35. I tillegg til filmer, filosofi, fantasy og fotobøker, for å nevne noe av det som finnes her, er det satset spesielt på å opprettholde og styrke interessen for skjønnlitteratur og poesi blant de unge voksne leserne. Dette gjøres blant annet ved hjelp av bok-utstillinger og nettsider (med temaer som beat-litteratur, Sylvia Plath, elektronisk litteratur osv.), arrangementer og ikke minst ved at den som til enhver tid besitter stillingen som litteraturkonsulent har tid til, og interesse av, å følge med på hva som skjer innenfor litteraturen ellers i Skandinavia (og for øvrig). Det gjelder både å følge med på nye unge forfatterskap, foreslå innkjøp og å fange opp noen av de tendenser og diskusjoner som ellers måtte være på gang. Dette gjør at avdelingen kan tilby et nokså godt og oppdatert utvalg av bøker i forhold til hva som rører seg i litteraturmiljøet i Bergen og ellers i Skandinavia. Og hvis jeg nå kan tillate meg å bruke statistikken til noe virkelig positivt, kan man lese ut at denne satsningen har effekt; de forfatterne og poetene som har besøkt Bergen i forbindelse med Bergen Poesifest og Audiatur eller som har fått oppmerksomhet gjennom utstillinger og nettsider, har relativt høye og vedvarende utlånstall.
Poesien er nettopp en sjanger som gjerne trenger noe mer formidling for å bli «funnet» enn andre sjangre. Poesien er «slow» i en tid der det meste skal gå fort, den handler ikke om entydige «meninger» og kjendisfaktoren er lav: Det sier seg selv at poesien ikke slår an hos den mediemanipulerte hop. Derfor kan det i mange tilfeller være viktig å gjøre terskelen lavere og deler av poesien mer synlig og hørbar på bibliotekene ved hjelp av for eksempel opplesninger, «poesiforstand»,[1] poesidiskusjoner, workshops (lese/skrive/oversette), lesegrupper for barn/voksne, samarbeid med lokale festivaler/forfatterforeninger, fokus på lokale poeter, utstillinger/presentasjoner med temaer som utfordrer eller overrasker: hva sier diktene om framtida?/science fiction-poesi, politisk lyrikk, kan man le av dikt?, hvor går grensen for diktet?, enkeltdiktet vs. diktsamlingen, andre former for dikt (elektronisk poesi/lydpoesi/visuell poesi/poplyrikk/haiku etc.), dikttradisjoner fra andre kulturer – gjerne i samarbeid med eksilforfattere, Friby-forfattere og litteraturvitere, oversettelses-workshops, sette poesien i ulike kontekster (sammen med film/drama/sci-fi/musikk/naturvitenskap el.l.), poesidugnader, [2] nettpoesi-kurs/skrivekurs, skriv din egen diktanbefaling, etc. Om ikke bibliotekene selv kan skrive – bruk poetene i regionen; få dem til å skrive anbefalinger, presentasjoner eller å kuratere små selvvalgte poesi-utstillinger.
Dette handler altså ikke om å gjøre poesien til noen annet enn det den er; den vil kanskje aldri nå ut til et stort publikum, men dette er måter å gjøre den mer finnbar på. Lesingen (og oppdagelsen) må jo hver og en stå for selv uansett. Det handler om å ikke gi opp poesien selv om mange kommersielle aktører innenfor media og bokhandelbransjen i stor grad har gjort det. Hvis man ikke lenger kan få tak i dikt (og essays og tidsskrifter og sakprosa!) i den jevne bokhandel, burde bibliotekene legge desto mer stolthet i å kunne tilby et utvalg som strekker seg langt forbi bestselgerlister og som rommer muligheten for uendelig mange møter mellom bok og leser. Og det til og med gratis.
Cathrine Strøm
[1] Poesiforstanden er et poesileseopplegg for ungdom i den videregående skolen som er gjennomført to ganger ved BOB. Poesiforstandere har vært Pedro Carmona-Alvarez og Gunnhild Øyehaug (2001), og Pål Gitmark Eriksen og Hildegunn Dale (2005). Les rapport nederst på denne siden, under Bibliotekets prosjekter.
[2]Poesiaksjonen «Poesien ER» som ble satt i gang ved BOB våren 2006, var i bunn og grunn en dugnad som baserte seg på frivillige bidrag fra poeter fra hele Norge. Aksjonen resulterte blant annet i en permanent nettside for poesi med anbefalinger m.m. Les mer her.