Bokhandelens forfatterstipend til Mossige, Svindland og Åmodt

Bokhandlerforeningens forfatterstipend skal gå til forfattere i etableringsfasen. Juryen består av Forfatterforeningens litterære råd. – Tre forfattere, tre stemmer – ulike og unike – får…

uten_navn

Bokhandlerforeningens forfatterstipend skal gå til forfattere i etableringsfasen. Juryen består av Forfatterforeningens litterære råd.

– Tre forfattere, tre stemmer – ulike og unike – får stipend for å holde frem skrivingen. Mossige, Svindland og Åmodt er tre forfattere vi venter å høre mer til i årene som kommer, sier Trine Stensen, direktør i Bokhandlerforeningen.
 
Liv Mossige (f. 1978) fikk Bokhandelens forfatterstipend på 200.000 kroner. Mossige er fra Akershus, og bor i Oslo. Hun debuterte i 2014 med romanen Tyskland, og Armauer (2018) er hennes andre bok. Om stipendvinneren skriver juryen «Mossiges prosa er alt annet enn fremstillende og omstendelig, snarere er den språkorientert og poetisk fortettet. Liv Mossige er en forfatter som med sine to første bøker bryter stein så vel i språket som i eksistensen».
 
Frederik Svindland (f. 1985) ble født i Bergen og vokste opp i Porsgrunn. Han fikk Bokhandelens forfatterstipend på 60.000 kroner. Han er tidligere elev ved Forfatterskolen i Bø, og debuterte med romanen Pelargonia i 2016. I 2018 kom Engelsk tåke. Om stipendvinneren skriver juryen: «De to bøkene Frederik Svindland har gitt ut så langt vitner om en kunstnerisk integritet og en språklig begavelse utenom det vanlige».

Tina Åmodt (f. 1985) er født på Askøy og bosatt i Oslo. Hun fikk Bokhandelens forfatterstipend på 60.000 kroner. Hun debuterte med Anleggsprosa (2010) som vakte stor begeistring blant lesere og kritikere. I 2014 kom romanen Det blir aldri lyst her, og Doris (2018) er hennes siste utgivelse. Om bøkene til Åmodt skriver juryen: «Tina Åmodt viser med sine tre bøker at hun er en forfatter som både kan fortelle en historie og ta hånd om de poetiske virkemidlene i språket».

Her er begrunnelsene fra Det litterære Råd: 
 

Liv Mossige (f. 1978) får Bokhandelens forfatterstipend på 200 000 kr.

Hun har gitt ut to romaner, Tyskland i 2014 og Armauer i 2018, begge på Cappelen Damm. Med disse utgivelsene markerer hun seg som en av våre mest særpregede unge prosaister.

Hovedpersonen i Tyskland er Hanne og handlingen pågår under 2. Verdenskrig. Hanne fremstår som en enfoldig jente med en helt egen forestillingsverden. Hun drømmer om å bli gjenforent med søsteren sin Anja, som hun tror befinner seg i Tyskland etter at hun er blitt gravid med en tysk soldat. Av denne grunn begir hun seg ut i skogen, der hun møter onkelen sin, og han sier han skal hjelpe henne å finne søsteren.

Mossige makter å bevege seg helt på innsiden av sin hovedkarakter og gi et tvetydig bilde av henne: hun er ikke bare naiv, i hennes tilsynelatende troskyldige sjel fins en synsskarphet og et rikt indre liv. Hannes bevissthet gjengis i et musikalsk, nesten drømmeaktig språk. Mossiges syntaks er leken og poetisk, og det barnlige språket til hovedpersonen har sin egne lover: «Fjellet er blått, det, sier jeg og nikker./Det er langt, det, sier jeg. Dit hvor det står. Det er langt» (s. 77) og «Så like vi er sånn vi er født» (s.95). Særlig oppleves dialogbruken underliggjørende, assosiasjonsrik og fri. Mossiges debutbok byr på en utforskende prosa, der setningene hele tiden bukter seg i uforutsigbare retninger. Hun har også evnen til å holde fast i stemninger og utmale disse på en måte som gjør at det tilstandsmessige blir minst like viktig som selve handlingen.

Armauer handler om Inger og unge Johanne som bor på Leprahospitalet St. Jørgens i Bergen. Som tittelen forteller står lepralegen Armauer Hansen sentralt i romanen. «Armauer er ikke Gud», sier Inger, og det er nesten en Beckettsk Vente på Godot-stemning i pasientenes måte å snakke om Armauer på. Armauer var legen som oppdaget leprabasillen i Norge og ble en internasjonalt kjent forsker på dette området. Han var med å avmystifisere sykdommen og beviste at den ikke var arvelig, og han bekjempet overtro og folkelige forestillinger om at sykdommen var knyttet til forbannelse, straff for synder o.l. Mossige velger å bruke et historisk stoff til å fortelle, også denne gangen helt på innsiden av et barns bevissthet. I sin traktering av det historiske stoffet etablerer forfatteren en mørk stemning preget av undergang, dødsangst og dødslengsel. Det er en underliggende uro i fortellingen hele veien. Forfatteren skriver på en måte som får drøm og virkelighet til å gå over i hverandre. Det er befriende å lese en historisk roman som forholder seg så lite til sjangerens konvensjoner. Mossiges prosa er alt annet enn fremstillende og omstendelig, snarere er den språkorientert og poetisk fortettet. Liv Mossige er en forfatter som med sine to første bøker bryter stein så vel i språket som i eksistensen. Det er en stor glede å få gratulere henne med Bokhandelens forfatterstipend 2019!

Steinar Opstad, nestleder i Det litterære Råd, Den norske Forfatterforening

Frederik Svindland (f. 1985) får Bokhandelens forfatterstipend på 60 000 kr.

Han debuterte i 2016 med romanen Pelargonia, som han også ble nominert til Tarjei Vesaas Debutantpris for. I 2018 kom Engelsk tåke.

Debutromanen kan karakteriseres som en oppvekstroman, der det er introspeksjonen av øyeblikkene som er det sentrale og ikke den ytre handlingen. Et sted heter det: «Øyeblikkene, det er som om de betror seg til meg». Forfatteren tar gjerne utgangspunkt i de ørsmå detaljene og nyansene som utspiller seg mellom mennesker, i naturen eller i jegets følelsesliv. Overgangene mellom sansemessige registreringer og refleksjon skjer umerkelig, og slik kan synet av en regndråpe utløse en rekke med tanker om hvor jeget befinner seg i verden akkurat nå: «Jeg følger en dråpe med blikket fra den slipper tuppen av et pileblad til den deler vanndammen under seg inn i et spill av nervøse sirkler, som sitrende hud på en hest. Det er tåke over skogen ved banen. Det kan minne om en våt skogbrann, et bedøvet utslag av hvit panikk. Alle ydmykelsene jeg må tåle fra meg selv. Jeg skal ha med meg alt som gjør vondt, det er en grådighet som skriver seg fra noe som er eldre enn meg». Særlig er det jeget eller den vesle guttens følsomhet som gjør inntrykk, og denne nedfeller seg så vel i synene og observasjonene i teksten som i den språklige rytmen, preget av en kompleks setningsstruktur som prøver å favne flest mulig inntrykk.

I Engelsk tåke fortsetter Svindland tematiseringen av å være et barn eller nærmere bestemt noens barn. Der debutboken gikk inn i et mindre barns opplevelse av foreldre og oppvekstmiljø, går denne boken inn i det å være en voksen mann som besøker sine aldrende foreldre. I barndomshjemmet er det nå en sorg som rår, over en livsvitalitet som er borte, over en far som går av med pensjon og strever med å finne sin plass i en ny tilværelse. Hos de gamle går alt langsommere enn før. Sønnen tar innover seg disse forandringene i foreldrehjemmet og lar dem reflektere eget liv i det en kunne kalle for et ladet tilstandsspråk.

Svindland gjør foreldrekjærlighet til et sterkt og inderlig tema i sine bøker, og han behandler det med et alvor som gjør inntrykk – og med en hengivenhet som smitter over på språket. Det er en inderlig, poetisk og språkmusikalsk prosa Svindland skriver, der han sveiper inn natur og omgivelser i setninger som det er en ren nytelse å lese: «Snøen ligger tungt over trærne i skaret. Kronene henger med hodet og grenene peker ned, som en givakt i naturen, busker og hasselkjerr har forsvunnet under fonner. Den vesle stien som før var ryddig og åpen, er ikke til å finne igjen».

De to bøkene Frederik Svindland har gitt ut så langt vitner om en kunstnerisk integritet og en språklig begavelse utenom det vanlige. Vi gratulerer ham så mye med Bokhandelens forfatterstipend 2019!

Steinar Opstad, nestleder i Det litterære Råd, Den norske Forfatterforening

Tina Åmodt (f. 1985) mottar Bokhandelens forfatterstipend på 60 000 kroner.

Hun debuterte i 2010 med Anleggsprosa, en kortprosasamling bestående av tekster som utforsker livet på en byggeplass. Forfatteren viser en detaljkunnskap om muring, sement og forskallingsteknikker, og det er en konkret og observerende prosa hun skriver. Jeget i tekstene fremstår som standhaftig og sårbart på samme tid, men det vi får vite om henne legges først og fremst ut gjennom antydninger. Det er i beskrivelsene av arbeidsmiljøet, byggeplassen og talemåtene som rår der, at vi gradvis blir kjent med hovedpersonens indre: «Jeg er forskallingssnekker. Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen» (s.19). Det korthogde språket der hovedpersonens lynne og livsholdning reflekteres, er rikt på poetiske kvaliteter, og det er derfor heller ikke underlig at forfatteren med denne boken i sin tid opptrådte land og strand rundt på poesifestivaler. Presisjonen, ladningen og fortetningen i det Åmodt skriver, kan måle seg med det beste som skrives av dikt i landet, som her (s.66):

Ett minutt

Knepper opp i halsen. Slenger hanskene på bakken.

Drar hår bak ørene. Kjenner vind på tannkjøttet. Over

byggeplassen: Solen.

I 2014 kommer romanen Det blir aldri lyst her. Det er en roman som forteller om to kvinner, Eli og Sara, som bestemmer seg for å reise til Finnmark i et forsøk på å reparere sitt kjærlighetsforhold. Boken er en undersøkelse av kjærlighetens vilkår i en relasjon fylt av ambivalens, avhengighet, makt og avmakt. Sara er fotograf og mye av historien ses gjennom hennes skarpe blikk. Å se og avdekke både natur og mennesker er et tema i hele boken.

Doris (2018) er Åmodts seneste utgivelse, og boken har den uvanlige sjangerbetegnelsen «en sjøroman». Den handler om Doris som er 14 år gammel og som reiser alene med sin far på en yacht. Moren og reisefølget har de forlatt. Doris har drevet med nettdating og har også møtt den 27 år gamle Jimmy. Hun tenker mye på ham, og på forelskelse og kjærlighet som sådan. Farsforholdet er komplisert, men også hengivent, og Doris lurer på hvem hun er og hva fremtiden bringer. Men det viktigste for Doris her og nå er å bli kysset av noen: «Doris vil bare bli kysset. Doris trenger å bli kysset, det er over en måned siden sist» (s. 223). Doris er rikmannsdatteren som har vokst opp beskyttet, men i dette ligger også hennes sårbarhet. Åmodt tegner et portrett av en ung, følsom, vrang og offensiv jente i overgangen til kvinne, og hun skriver en prosa som fanger inn livet på båten, med den inngående kunnskapen hun besitter om båt – og sjøliv.

Tina Åmodt viser med sine tre bøker at hun er en forfatter som både kan fortelle en historie og ta hånd om de poetiske virkemidlene i språket. Hun har i tillegg en beundringsverdig evne til å gestalte originale og gjenstridige karakterer. Gratulerer så mye med Bokhandelens forfatterstipend!

Steinar Opstad, nestleder i Det litterære Råd, Den norske Forfatterforening