Cathrine Knudsen og Mette Karlsvik fikk begge stipend på 60.000 kroner for sine forfatterskap. Om Karlsvik skriver juryen at hun besitter en musikalitet og et register som kan tøyes i alle retninger. Knudsen utfordrer, i følge juryen, romanen som kunstform, vever filosofi inn i fiksjon og handling, og hun åpner for nye måter å lese på, nye måter å tenke på.
Øyvind Ellenes fikk Bokhandelens forfatterstipend på 200.000 kroner for romanen Fire hundre franske fornærmelser.
– Det finnes ingen nøling i denne romanen. Det litterære prosjektet er suverent og kompromissløst gjennomført, heter det i juryens begrunnelse.
Alle tre forfatterne kommer til Oslo Bokfestival og du kan møte dem i Saras telt lørdag 15/09 klokken 16.45. Der vil de lese fra bøkene sine og samtale med Dag H. Nestegard (redaktør i Bok og samfunn) om forfatterrollen.
Juryen består av Forfatterforeningens litterære råd. Stipendet på 60.000 går til nye og sterke forfatterskap. Stipendet på 200.000 går til en særdeles fremstående utgivelse fra bokåret 2011.
Juryens begrunnelse i sin helhet:
Bokhandelens forfatterstipend skal i utgangspunktet gå til forfattarar i etableringsfasen, og utgjer i alt 320.000 kroner, som blir fordelte av Det litterære råd i Den norske Forfatterforening. Som i tidlegare år har vi også denne gongen valt å dela stipendet i to summar på 60.000, som går til forholdsvis nye, og sterke, forfattarskapar, og eit større stipend på 200.000 kroner som går til ei særleg framståande utgiving frå bokåret 2012.
Begrunnelse: Mette Karlsvik
Det første stipendet på 60.000 kroner går til Mette Karlsvik.
Med debutboka Vindauge i matsalen vender mot fjorden, utgitt på Samlaget i 2005, stod Mette Karlsvik fram som en av de mest spennende debutantane det året, og hun mottok Tarjei Vesaas' Debutantpris. Den spinkle romanen handler om overgangen fra barndom til voksenliv, om spisevegring, og om et ungt menneske som sliter med å finne sin plass i verden. Senere har utgivelsene kommet som perler på en snor: I 2007 romanen Flytårn, om flygelederen ved Kvernberget Flytårn, i 2008 romanen Pol, i 2009 barneboka 1-2-TRE, i 2011 romanen Bli Bjørk, og samme år; dokumentaren Post Oske/Dagar og netter i Reykjavik.
Eksperimentering, sjangeroverskridelser og vilje til å gå inn i stadig nye tematiske felt er karakteristisk for Mette Karlsviks litterære prosjekt. Samtidig har hun en imponerende trofasthet mot eget uttrykk. Uansett om hun skriver barnebøker, noveller, dokumentarer, journalistikk, eller beveger seg i det større romanformatet, som i fjorårets Bli Bjørk, lengre romaner, er tonen, nerven og ikke minst poesien i teksten like framtredende. Den særegne rytmikken i hver enkelt setning, stillheten mellom setningene. Karlsvik besitter en musikalitet og et register som kan tøyes i alle retninger. Ikke minst kommer dette til uttrykk i sistnevnte bok, som balanserer mellom fiksjon og biografi. Da det ble kjent at Karlsvik skulle skrive om det islandske ikonet Bjørk, var dette en nyhet som ble møtt med både forventning og skepsis. Hvordan kan man skrive om et levende menneske man aldri har møtt, uten at det blir spekulativt og løgnaktig? Karlsvik løser dette kunstnerisk på en forbilledlig måte, ved å flette natur, historie, musikk og liv sammen i et årvåkent, lyttende språk.
Bli Bjørk vitner om en forfatter som både skriver usedvanlig godt og evner å holde fast ved – og utvikle – sin egenart uansett sjanger. I kraft av dette er Mette Karlsvik en forfatter det er grunn til å vente seg mye fra i årene som kommer.
Begrunnelse: Cathrine Knudsen
Det andre stipendet på 60.000 kroner går til Cathrine Knudsen.
Cathrine Knudsen debuterte i 2005 med romanen Mulighetene, om søsknene Mona og Rune som begge jobber i helsevesenet. Knudsen skildrer sykehuset som en egen lysende tidssone, et sted som aldri sover, aldri følger døgnet i verden utenfor, og gjør dem svimle og lysømfintlige etter nattskiftene. Når de legger ut på jakt etter en fjern og alkoholisert far langs Solkysten i Spania, er det en reise i et slags drømmeaktig landskap, blant strandede "fastboende turister". I oppfølgeren, romanen De langtidsboende fra 2008, er omdreiningspunktet et pensjonat i Bergen – også dette et eget univers, hvor flere av gjestene av forskjellige grunner har blitt boende på ubestemt tid. Og gjennom hovedpersonen, stuepiken Irene – som egentlig er kunstner – blir vi med inn bak de lukkede dørene, inn i skuffer og skap, inn i klærne og livene til de gåtefulle skjebnene. Knudsen viser gjennom disse to romanene at hun har et blikk for dem som har falt utenfor samfunnsstrømmen – de som har drevet, eller latt seg drive inn i andre levemåter. Hun har en teft for handling og framdrift – samtidig finnes det et refleksjonsnivå som dveler og løfter teksten i nye retninger: Ved å holde fram det usagte, ved å antyde framfor å insistere, gjør hun fiksjonen troverdig. Og hele tiden lar hun de samfunnskritiske og filosofiske spørsmålene klinge i bunn: Hvilke valg har vi tatt? Hvilke valg er tatt for oss? Hvilke livsbetingelser må hver og en av oss leve med og kjempe mot?
Knudsen viderefører og forsterker dette i fjorårets Jeg kunne vært et menneske. Gjennom et rollespill i en amatørteatergruppe etableres den gåtefulle, kvinnelige hovedpersonen, datter 43, og hennes forhold til sin demente mor. Vi følger datteren i tilfeldige møter, på reise i Marokko, som biologistudent, som ansatt på et sykehus, og i hennes blikk, hukommelse og tanker tegnes konturene av et menneskeliv. Det handler om idealisme, identitet, søken etter fellesskap og samhold.
Jeg kunne vært et menneske er en ambisiøs og egenrådig roman. Som i de to foregående bøkene, lar hun leseren selv finne svarene. Et sted heter det: "Ved ikke å si noe om henne, pekte alt mot henne." Et annet sted: "Og er det ikke slik at det som kan beskrive den verden du bare aner, har noe vakkert ved seg?" Boka tar opp i seg store filosofiske temaer – det krever en hel del av leseren, og kanskje støter hun også noen bort. Nettopp dette kompromissløse er en kvalitet ved boka.
Knudsen utfordrer romanen som kunstform, vever filosofi inn i fiksjon og handling, og hun åpner for nye måter å lese på, nye måter å tenke på. Dermed er det også sagt at vi har grunn til å se fram til hennes videre forfatterskap.
Begrunnelse: Øyvind Ellenes
Stipendet på 200.000 kroner går til Øyvind Ellenes for romanen Fire hundre franske fornærmelser.
Ellenes debuterte i 1996, tjueto år gammel, med den særegne novellesamlingen Fortelling Gjenfortelling; i 1997 kom romanen Stadig skiftende klær og varme bad og så hvile, i 2000 Sanna Mathilde Rosen, og i 2008 Stuepiken, også dette romaner.
Det går tydelige linjer fra bok til bok i Ellenes' forfatterskap. Allerede i debuten utmerket han som en stilbevisst og språksikker forfatter, og det er nettopp det litterære i prosjektet hans –varheten for detaljene, de poetiske vendingene, rendyrkingen av stil, av språk – som er hans klareste kjennetegn. I tillegg har han et utpreget blikk for mellommenneskelige relasjoner. I novellene kommer det til uttrykk i møter og konflikter mellom mann og kvinne, mellom en ung gutt og hans mormor, i den erotiske spenningen mellom to kamerater, i det såre og problematiske forholdet mellom to brødre og deres far; i Stadig skiftende klær og varme bad og så hvile i avstanden og forbindelsen mellom en mor i et hus ved Sørlandskysten og en ung mann på en gate i Paris; i Sanna Mathilde Rosen i forholdet mellom tre brødre som samles på familiens sommersted, og i Stuepiken i et fragmentarisk møte mellom to unge menn i ulike tidløse interiører og eksteriører.
I samsvar med dette er også Fire hundre franske fornærmelser en svært litterær bok, med lange og vakkert utmeislede setninger som åpner for detaljskildringer og tankesprang innenfor rammene av en eneste setning. Den kan beskrives som en dannelsesroman, som utspiller seg i en tidløs litterær virkelighet: Det kunne vært i dag, eller på sekstitallet, eller på begynnelsen av nittitallet. Åtte unge, uskyldige norske gutter begynner på Lycée Corneille i Rouen, Normandie. De bor på internat i ukedagene, hos vertsfamiliene i helgene, de leser, pugger, drikker, røyker Galoise, lengter etter kjærlighet. De er usikre, famlende i møtet med et fremmed språk og et strengt fransk samfunn. Blant disse åtte er hovedpersonen Even Tjern, og vi følger ham gjennom tre år, fra han er søtten til han er tjue år. Det handler om å klamre seg fast til det som virker kjent, men som likevel er fremmed. Det handler om å være i et land man ikke hører hjemme i, men som likevel skal forme deg for resten av livet. Et sted man lengter bort fra, som man senere skal lengte tilbake til. Slik sett er dette en ubarmhjertig roman: skolesystemet er ubarmhjertig, byen er ubarmhjertig, livet hos den franske vertsfamilien er ubarmhjertig, erkjennelsen av hvilke spor det har satt er ubarmhjertig.
Noe av det mest særegne ved boka er formen; overgangene fra et tilstedeværende "jeg" til et henvendt «du» til et tilbakeskuende "han". Slik glir teksten sømløst mellom ulike henvendelsesmåter. Ellenes viser en enorm djervhet i disse perspektivskiftene, og evner å skape både emosjonell nærhet og distanse til det opplevde på en effektiv og overraskende måte.
Det finnes ingen nøling i denne romanen. Det litterære prosjektet er suverent og kompromissløst gjennomført. Boka er fransk-norsk i stil, norsk-fransk i innhold. Det en mesterlig ro og poesi over språket. Og ikke minst: det finnes en henvendelse i teksten, en vilje til å bli lest. Fire hundre franske fornærmelser har kvaliteter som gjør at den kan – og bør – appellere til mange lesere.
BÅR STENVIK FÅR BOKHANDELENS FAGLITTERÆRE PRIS PÅ 50.000 KRONER
Forfatter og journalist Bår Stenvik får Bokhandelens faglitterære pris på 50.000 kroner for boka Skitt. Det er første gang prisen deles ut, og den blir overrakt prisvinneren fredag kveld under Oslo bokfestival.
– God sakprosa på vårt eget språk blir viktigere og viktigere i mengden av alt på engelsk. Vi ønsker at denne prisen skal bidra til å inspirere forfattere til å fortsette å skrive bøker som gir oss ny innsikt og gjør oss klokere, sier Trine Stensen, direktør i Bokhandlerforeningen.