NRK Studio Marienlyst, mandag 7. mars: Anders Heger og Anne Grosvold er på Dagsnytt Atten, med Tomas Espedal med fra studio i Bergen. Grosvold lover oss en debatt om Litteraturhuset i Bergen. Vi får en debatt som handler om "Kulturmenneskene": et begrep som Tomas Espedal coina i en kronikk i BT den 26. februar, og som Anders Heger brukte i svar i Dagsavisen en ukes tid senere. Heger hyller de som bruker fritiden sin på å lese det som andre skriver.
– Det er meg, sier Anne Grosvold med et smil, om kvinnene som Heger beskriver slik i artikkelen sin: De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler, de fyller salen under opplesninger, men de blir ikke lenge, i høyden tar de et glass vin, til nød to – av respektabel kvalitet – før de går hjem. De skal tidlig opp, nemlig. De jobber. I det offentlige som regel, ofte som lektorer eller i helsevesenet. (…)
Og her slukner på mange måter debatten om litteraturhuset. Det kommer lite nytt om "litteraturhusets" vesen og rolle – eller om litteraturen, og spørsmålet om hvordan opprettholde et våkent og bevisst forhold til denne siden av norsk kunstproduksjon. Utfallet ble bare en ytterligere polarisering av debattantene, og det til tross for at Tomas Espedal på forhånd hadde gått ut på det semioffentlige forumet "Facebook" med at han ville "be om unnskydning":
– Ja, jeg ville si unnskyld for denne sidebemerkningen om kulturmenneskene, men det slo en djevel ned i meg når jeg hørte stemmen til Heger, det var jo nettopp denne kulturstemmen som jeg har problemer med, så korrekt og høflig, så innstilt på å smigresine kunder. Litteraturen er jo noe helt annet, den skal gi mottakeren noe hun/han ikke vil ha, noe som ikke er tilpasset og vennlig, som ikke er tilpasset forbruk og økonomi, men som er et annet språk, et vanskeligere og alvorligere språk, et nødvendig språk, eller motspråk om du vil; ja, dette er jo mitt litteratursy, begynner Espedal i en kommentar som jeg inviterte han til å skrive etter Dagsnytt Atten på mandag. Grunnen: Han fikk ikke en betydelig taletid fra Grosvold på Dagsnytt Atten. Et av spørsmålene jeg stilte han i invitasjonen til å kommentere debatten, var dette: "Anders Heger hevder at det er dine egne lesere du vil holde ute fra et litteraturhus, hvis du får det på dine premisser. Jeg forstår deg som at du vil nyskape litteraturen. Kanskje også din egen? Vil det ikke da være interessant å møte og snakke med leserne dine?
den i radioen. Jeg leser for skoleelever og for insatte i fengselet her. Jeg har homoseksuelle lesere. Jeg får tilbakemeldinger fra ulike
hold, og noen av disse utvikler meg som forfatter, håper jeg. Det er vel et faktum at jeg får mange tilbakemeldinger fra andre forfattere, og
de som arbeider med litteratur, studenter og lærere, oftest unge mennesker som vil skrive, og det er jeg glad for, aller helst vil jeg jo inngå i et slags samarbeide, hvor leser og forfatter arbeider sammen for en litteratur som er aktuell og varig på samme tid, skriver Espedal (f. 1961), som begynte å lese Prousts "På sporet av den tapte tid" da han lå syk på sin første hybel. Siden han var nitten år, har derfor han hatt et
litteratursyn sett fra dette perspektivet. Han skrev bøker som het "Brev", "Dagbok" og "Biografi", og ble hyllet av kritikere for sitt kresne språk og sitt prosjekt. Mer allmenn kjent ble Espedal med boka "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv". For den ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det samme ble han for "Imot Kunsten" fra 2009. I fjor ble derfor et travelt år for kunstnere, med oppdrag fra festivaler i inn og utland, og som hovednavn under "Fjøsfestivalen". Han er årets De litterære festspills festspilldikter i Bergen fra 19. til 22. mai. Han har vært gjesteforeleser på Skrivekunstakademiet i Hordaland gjennom flere år. Som student på Skrivekunstakademiet husker jeg at noen, det kan ha vært Espedal men det kan like gjerne ha vært noen andre, snakket om det barbariske over å være kunstner – og det fine med leserne. Det er sju-åtte år siden at en av gjesteforeleserne, det må ha vært en av de flinkeste – siden jeg merket meg det – som formidlet at det å lese er en svært fin form for kunst. Det må ha vært av denne foreleseren at vi "lærte å lese". Dette minnes jeg mens jeg kontakter Anders Heger for å gi han mulighet til tilsvar på Espedals kommentar. Anders Heger (f. 1956) er, passende nok, i et seminar som "varer hele dagen" når jeg først prøver å komme gjennom til han. Mens han går hjem fra kontoret om kvelden ringer han meg opp igjen, og tar intervjuet på gående fot.
– Det kom vel egentlig lite nytt om litteraturhusene av diskusjonen på Dagsnytt Atten. Hva tenker du om det?
– Jeg synes at det er dumt at Espedal skyter seg selv i foten med å komme med en masse underlige utsagn, heriblant foraktfulle karakteristikker mot de som er hans egne lesere. Det er ting i hans posisjon som er verd å diskutere – om Litteraturhuset skal være et sted for forfattere, eller om det også skal omfatte leserne. Vi kunne ha diskutert dette, og eventuelt hva slags hus han ønsker seg. For meg virker det som han er ute etter et sted forfattere kan møte hverandre, og for alt jeg vet er det det Bergen trenger. Det er imidlertid noe helt annet Litteraturhuset i Oslo sikter etter å være. Men i stedet for karaktiserer han måten jeg snakker på, kaller det et horehus og snakker om å ekskludere "Kulturmenneskene", og er fordomsfull, sier Anders Heger mens trikk 11, 12 eller 13 romler forbi. Forlagsmannen og forfatteren bor på Rodeløkka i Oslo, hvor han har en kirsebærhage som han deler med den som vil ha. Han er også kjent som Bjørn Anders Heger (døpenavn), Walter Vik (psevdonym når han var barnebokforfatter), Kristoffer Morris
(forfatter av krimnoveller for voksne) og Svejk (kommentator i Klassekampen fra 90-tallet). I 1985 skrev han en bok om den juridiske
prosessen mot Agnar Mykle og i 1999 en biografi om Mykle. Heger fikk Brage-prisen for. denne boka. Heger er nå forlagsdirektør hos Cappelen
Damm, og er aktuell med en samling av Tove Janssons Mummitroll-tegneserier (på norsk). Han er fast spaltist for Dagsavisen,
hvor han altså blant annet har beskrevet "Kulturmenneskene":
– Espedal var først ute med å introdusere begrepet "Kulturmenneskene". Men du var først ute med å beskrive dem. Det er en karrikatur du tegner. Er det greit?
– Stemmer. Jeg drar stereotypen nesten over i det parodiske for å få fram et poeng. Jeg har fått voldsomt mange tilbakemeldinger på denne artikkelen, men ingen som har opplevd dette som fordomsfullt. Tvert om. Folk skjønner at jeg bruker overdrivelsene polemisk. Kvinner assosierer seg med stereotypen og gjør det med stolthet.
– Er du et av kulturmenneskene?
– Ja, og for meg er det en hedersbetegnelse. Men de som jeg skriver om, de har kulturen som fritidssyssel. Men jeg, som TE, lever av det og har det rundt meg hele dagen.
– Og Espedal beskylder deg for å "smigre dine kunder". Hva tenker du om det?
– Jeg er en forlegger, og selger bøker. Men jeg tror ikke det er ikke hva Espedal egentlig mener. Den reelle kritikken i det han sier, er vel heller at det er noe sleezy og glatt over holdningen min; at jeg skal please folk og at det står i kontrast til den "hederlige, fattige og krakilske kunstneren". Det er alt sammen gammeldags og stivnet klisjetenkning
– TE har kalt Kristin Magl Helle-Valla "inkompetent" for jobben som leder av Litteraturhuset i Bergen. Dette, som gikk på en person – har fått relativt lite oppmerksomhet. Men dette andre, det om Kulturmenneskene, har fått stor oppmerksomhet. Er det en avsporing fra den viktige debatten som du etterspør – den om Litteraturhuset som et møtested – og litteraturens vesen?
– Helt opplagt, ja. Jeg mener egentlig fint lite om litteraturhuset i Bergen, og enda mindre om KHV. Jeg etterspør heller ingen debatt om dette, jeg oppfattet en ganske nedlatende holdning hos TE, og brukte det som et utgangspunkt for en refleksjon over fordommer i kunstnermiljøene.
– Tilbake til Dagsnytt Atten. En twitterbruker skrev dette etter debatten: "Den ellers så væremilde Heger ble sint". Hvorfor ble du sint?
– Fordi Espedal uttrykte en elitisk forakt som tilhører en annen tid. Jeg kjenner den kanskje såvidt igjen fra tiden da jeg selv var student og vi så skrått på bokklubbmedlemmer. I dag er det bare passé og helt uinteressant. Var det ikke for dette, så kunne vi hatt en interessant samtale om de ideene som han la fram, som jeg synes er interessante ideer: Et litteraturhus som en møteplass hvor man utvikler litteraturens vesen.
– Kunne du tenke deg å diskutere litteraturhus med han?
– For å være ærlig så er jeg ikke så veldig engasjert i saken om litteraturhuset i Bergen. Det var heller ikke det jeg kom til Dagsnytt Atten for å diskutere. Jeg var der fordi jeg hadde skrevet en meningsbærende artikkel i Dagsavisen hvor jeg gikk de i forsvar som Espedal gjorde narr av: "Kulturmenneskene" som er hans lesere – og som tilfeldigvis også er mine kunder som forlegger.
– Kom dere dit med ulike interesser; han med tanker om litteraturhuset i Bergen, og du med din agenda?
– På meg virker det som om hans tanker litteraturhuset i Bergen handler om mistillit til et enkeltmenneske, og det kan jeg selvfølgelig ikke mene noe om. Dessverre kommer han i skade for å karakterisere store deler av det boklesende Norge i samme slengen, og det må han altså svare for. Dagsnytt Atten er et debattprogram. De er ute etter en konfrontasjon. Sett ut i fra Dagsnytt Attens perspektiv var dette sikkert utrolig velykket samtale. Men det som hadde vært interessant for denne saken, var å samle folk som Helle-Valla, Aslak Sira Myhre og andre og tatt en grundig diskusjon om litteraturhusbegrepet.
– Hva synes du om Litteraturhuset i Oslo – kan det kalles "Litteraturhus"?
– Jeg synes at Litteraturhuset i Oslo er velykket. Det er "Litteraturhus" i den mest romslige betydning. Tenk bare på satsingen deres på barn. Det virker på meg som om TE og flere med han etterlyser en plass for den finere kulturen, for smalere og mer krevende litteratur. Gjerne for meg. Men i Oslo har man altså siktet bredere, og det er vellykket. Vi har et hus som favner mange, også fag og debattlitteratur, og kanskje til og med avisskriving. Det er en debattarena, og et sted for alle. Nøkkelordet for det ideelle litteraturhuset må være "møteplass".
– Du er selv både forlegger, forfatter og samfunndebattant gjennom faste meningsbærende spalter i Dagsavisen. For meg snakker du nå som "Anders Heger". Men ville det du sa forandre seg alt ettersom du snakket "som forfatter" eller "som forlegger"?
– Nei, sier Heger, før han roper Gratulere med dagen – til noen han møter der han går. Det er Den Internasjonale Kvinnedagen når jeg snakker med han. Inntil videre gratulerer jeg Bergen med utsikt til å få et litteraturhus, og for et tilskudd til de litterære opplevelsene som man kan få på Skrivekunstakademiet, på biblioteket i Bergen, eller på en av de mange "kaffehusene". Vi får ikke kunderminere sistnevntes funksjon for offentligheten. Det var på "kaffehusene" at den borgerlige offentligheten i sin tid startet, omkring den industrielle revolusjon en gang. Her fant man alle avisene, debattpartnere, utveksling av ideer, og utvikling av tanken. Og det er dette, wienerenes "Kaffeehausliteratur", som de mer finanskriserammede danskene nå ser til – mens vi i Norge har råd til både biblioteker, litteraturhus, og bokkafeer. Ikke bare det: Bergen Offentlige Bibliotek fikk nylig sjenkebevilgning – som det første biblioteket i Norge. Her får man i både pose og glass – i alle hus: bøker på serveringssteder som Kafé Kaos, og servering bøkenes storstue BOB.