– Flere forfattere burde bli musikknerder, mener Jenny Hval, som vi kunne ha snakket med om trash i litteraturen, om lydstøy og white trash, eller om den siste plata hennes, Viscera, årets beste plate i Norge. Men denne gangen blir det snakk om slippearrangementet, om Hval som en forlagsyndling hva slippefestoppdrag angår, om det "altfor høflige forfatterpublikumet", og om motsatsen, om australske hippiefester hvor man danser til alt. Også til lyden av gresset.
Hva innebærer ulike yrker i bokbransjen? Denne våren har vi snakket med redaktører på små og store forlag – om det å være redaktør. Vi har snakket med illustratører for bøkers omslag og innmat, og med kritikere.
I dag snakker vi med Jenny Hval (f. 1981); forfatter av boka Perlebryggeriet, essay – og artikkelforfatter for blant andre Klassekampen og Vagant, og singer-songwriter. Hval er selv utdannet skrivekunstner fra Australia, og skriver musikalsk skjønnlitteratur, lager litterær musikk.
– Hei Jenny! Gratulere med den fantastiske tredjeplata di. Viscera, jeg har hatt enorme lytteropplevelser av den plata, jeg har ikke ord. Men det har visst du! Både ord, stemme, rytmefølelse, musikalitet. Er det derfor så mange forleggere og forfattere ønsker at du skal spille under slippearrangementene deres?
– (Gjør de det? Hyggelig å høre.) Kanskje det er fordi jeg skriver når jeg synger. Ville de likt musikktekstene mine i bokform?
– Mange likte Perlebryggeriet, selv om det også vel var en kritiker som sa, kan det ha vært i NRK Bokprogrammet, at boka di er bra, men at det er som musiker at du er i verdensklasse. Du kjenner både musikk- og litteraturlandet, og opptrer i begge statene. Tenker du annerledes når du spiller for bokbransjefolk og forfattere, enn ellers?
– Jeg tenker ofte annerledes uansett hvor jeg spiller, ingen konserter er like. Ingen litteraturarrangementer heller!
– Går det an å si noe konkret om hvordan du planlegger spillenummer på litterære arrangementer?
– Som et kjærtegn og et knyttneveslag. Egentlig er det ganske åpent, det eneste jeg er sta på er at det ikke skal være et koselig underholdningsinnslag. Jeg ønsker å unngå "musikk – det er så flotte greier"-følelsen. Musikk er ikke mer underholdende enn litteratur (hvis det føles sånn, er det bare fordi det er bedre, he he).
– Og hva med publikum: Er forfattere bra publikum?
– Det er veldig forskjellig, men jeg må innrømme at jeg ofte har lyst til å bryte ned en litt høflig stemning. En i bandet mitt pleier å si: Nå skal de få smake kjeppen! hvis det er litt for høflig i salen.
– En høflig forsamling, altså. Hva synes du om det da?
– Litteratene er helt vanlige folk. Forskjellige er de også. Men flere av dem burde bli musikknerder.
– Gaute Sortland, Ragnar Hovland, Simon Stranger, Erlend Kaasa er noen forfattere som kan overraske med å synge eller spille gitar eller banjo fra litteraturscena. Men det er ofte langt derfra til "konserten", med den massekulturen og potensielle tap av hemninger. Hvor ofte brytes det ut i mer ekspressiv form for musikkkonsum/ opplevelse når dere spiller for forfattere og forlagsfolk – i forhold til ellers?
– Ingen av litteraturarrangementene jeg har spilt på har blitt av den mer utagerende typen. Men det er ikke nødvendigvis negativt…vi spiller ikke den mest folkelige musikken…
– Danser de, og ønsker du evt at det skal danses?
– Det danses aldri. Men det tror jeg er mitt problem – folk danser bare til musikken min på australske hippiefestivaler. De danset forresten til lyden av gresset også.
– Når kan leserne våre få møte deg neste gang?
– På onsdag arrangerer vi "Kvit søppel". Det blir ekstraordinært, og et virkelig annerledes prosjekt mellom litteratur og konsert. Avantgarde-trash-opera? sier Hval, som også skal spille ved et annet bråkete litteraturarrangement; "slippebråket" for Susanne Christensens sakprosadebutbok
Den ulne avantgarde
om en ukes tid.