Jubileumsprisen, den femtiende Tarjei Vesaas Debutantpris, går i dag til Gine Cornelia Pedersen. Hennes debutbok har vært beskrevet av kritikere som "et bombekrater", leseropplevelsen som "å lytte til en pønksingel".
– For meg er historien det viktigste, og det har vært litt følelsen at folk har fokusert mest på jenta- og rusinga, ja, det er rampete, men hvorfor, spør Gine Cornelia Pedersen, om mottakelsen av boka si.
– Det er jo bare detaljer, symptomer på noe annet. Det er historien som er det viktigste. Rampestrekene, er karaktertrekk, som kunne fantes både i en kvinne eller en mann, men i dette tilfellet en kvinne. Et menneske, først og fremst.
– Et menneske, først og fremst. Og forfatteren, du, er skuespiller, og jobber med nettopp dette "menneskelige". Og du er heller ikke ukjent med oppmerksomhet og offentlighet. Hva betyr Tarjei Vesaas Debutantpris for deg, som kunstner?
– Det er en fantastisk anerkjennelse selvfølgelig. For meg er det en bekreftelse på at jeg kan følge intuisjonen min, og ikke tenke så alt for mye på at det skal være "riktig" eller på en spesiell måte, men å følge "flyten", i mangel på et bedre uttrykk, uten selvsensur.
– Hva tror du den får å si for skrivingen?
– Jeg tror det kan inspirere meg videre, men også gi meg mer prestasjonsangst. Vi får se!
– Har du allerede begynt på nytt bokmanus?
– Ja, 2 faktisk! Jeg får skrivesperre omtrent rundt hver 30. side.
– Er din taktikk mot skrivesperre å gå til et annet manus? Er det i tilfelle en måte som fungerer – i betydning at sperren oppheves? Og – går du tilbake til det andre manuset, det som ble sperret, etter en stund i det neste?
– Jeg har ikke en bevisst taktikk, men jeg prøver meg litt frem. Det er ganske nytt for meg, å ha skrivesperre. Skummelt, og rart. Har funnet ut at jeg må akseptere det, og akkurat nå, er det bedre for meg å gå over til noe helt annet, og så gå tilbake til det første, med jevne mellomrom. Samtidig er jeg alltid skeptisk til å forlate noe halvferdig. Jeg er ganske streng på det med å stikke når noe blir vanskelig, men man må også prøve å se hva som kreves der og da, og stole på at historien lever sterkt nok til å overleve en liten pause. Og hvis ikke, er den kanskje ikke levedyktig!
Jeg, jeg, jeg
Pedersen er født i Oslo i 1986, var 27 da Oktober Forlag i fjor publiserte novellesamlingen hennes, Null. Prisvinneren utdanner seg til skuespiller på Khio. En skuespiller kan bruke sin egen livserfaring og dele den åpent med publikum, sa Toralv Maurstad, i forbindelse med boken "Peer Gynt og Gustav Jung". I Trønderavisens anmeldelsene av Null, står det: Jeg, jeg, jeg skriker mot oss på alle sidene. Det kan virke sykelig selvopptatt, men er veldig forståelig. Hva Kan Pedersen si om forholdet mellom det å utdanne seg til skuespiller, om å utforske karakterer – og seg selv, og det å skrive skjønnlitteratur?
– Mitt forhold til karakter.. I litteraturen.. Jeg liker å kjenne meg igjen, og å oppleve sympati med karakteren, uansett karakteristikker. Jeg liker når jeg tar meg selv i å heie på den slemme for eksempel, fordi jeg har fått komme inn i hodet på den så mye at jeg forstår hvorfor han eller hun gjør som de gjør. Og så liker jeg når jeg ikke vet hva jeg skal håpe på, eller tenke. Som i Breaking Bad. Det er en tvserie da, men du skjønner. Og så liker jeg når jeg håper karakteren dør også. Jeg vet ikke, jeg. Vanskelig spørsmål. Jeg liker når en forfatter greier å helstøpe en karakter med alle feil og lyter, og gode egenskaper, og mangel på dem. Og snike dem på meg. Ikke avsløre alt med en gang, men avdekke det litt og litt. At jeg kan tro at en karakter er på en måte, men plutselig gjør noe jeg ikke hadde forventet.
– Hva lærer du, av studiet, om å lese?
– Jeg lærer å se etter hva som skjer; konkret, altså. Hva karakterene vil med hverandre, og hvilke taktikker de bruker for å oppnå det. Hvor er de på vei, og hvor vendepunktet oppstår. Og hva er utviklingen til karakteren. Man undersøker veldig nøye. Et komma, eller hvilket hovedord man velger kan ha utrolig mye å si. Det er en veldig muntlig og etterforskende måte å lese på.
– Hva lærer du, av å studere til skuespiller, om å skrive?
– Hva jeg lærer om å skrive. Hmm. Jeg lærer mest om å skrive gjennom å lese mye tror jeg. Og å gå dit fantasien tar deg. Teater og tekst er ganske likt med tanke på å bruke fantasien. Alt er mulig; vi lærer å gå dit det er ukomfortabelt og tørre å stå i det, bruke det. Det hjelper meg til å gjøre det samme i tekstene mine; jeg liker når det er mye som står på spill når jeg ser på noe, eller leser en bok. Det trenger ikke være så überdramatisk, men allikevel må det stå noe på spill. Og jeg tror at både som forfatter og skuespiller må man tørre, og orke å gå i den dritten selv, kjenne den litt på kroppen for at leseren eller seeren skal kjenne det. I fantasiverden altså, ikke i ditt eget liv. Det må man jo gjøre som man vil med.,
Jeg tror ikke man må ha prøvd heroin for å spille heroinist, eller skrive en heroinist, liksom, men jeg tror man må ha turt å tro på at man er det, om ikke annet, så bare for et øyeblikk.
– Skolen fyller i år 70 år. I forbindelse med dette har skolen fått skrevet og publisert en historie over skolens dramatiske historie. Skolehverdagen framstår der så spennende at fortellingen om den ikke trenger videre dramatisering. Hva slags inspirasjon får du derfra?
– Teaterhøgskolen er et kult sted, nesten som Hotell Cæsar på mange vis. Hvordan kan dere tolke selv, men det ligner ganske mye.
Jeg får inspirasjon av alle de fantastiske karakterene som er menneskene der. Man kan komme fra en skoledag og være gul og blå av å ha blitt dælja løs på av en motspiller, eller etter å ha prøvd på saltoer til man nærmest får hjernerystelse, og tenke at man har hatt en vanlig slitsom dag. Og man kan ha skreket og grått fordi din fiktive familie akkurat har blitt myrdet av en tyrann, og så går man på bussen som om ingenting har skjedd og så ringer mamma og spør hva vi har gjort på skolen i dag, og jeg tenker, er det noe vits å forsøke å forklare dette? Så det blir en hemmelig hage av skjebner man får lov til å ta del i. Og som bare vi har tilgang på. Man går rundt i den oppfatning at det er helt fullstendig normalt å vise hele følelsesregisteret sitt til enhver tid. Det er klart man blir litt rar av sånt. Men det er gøy, og fint.
– Hvor kommer det konkret til uttrykk i tekstene dine?
– Jeg tror at skolen direkte påvirker skrivingen min på den måten at jeg har trent registeret mitt, tøyet og bøyet det, og jeg er ikke redd for menneskelige lyter. Jeg er heller nysgjerrig, og jeg liker maten som ligger i et menneskeliv. Jeg har trent, og jeg har en jævla god menneskelig kondis. Og ikke minst jeg får en vill og uhemmet fantasi, sier Gine Cornelia, og legger til:
– Jeg føler at i skrivingen kan jeg i enda større grad gå inn, eller ut av meg selv, alt ettersom, og dra hvor jeg vil, gjøre hva jeg vil, uten å faktisk trenge å forholde meg til konsekvensene. Kun i den virkeligheten, og den bestemmer jeg over.
– Hva er god skjønnlitteratur?
– God skjønnlitteratur tror jeg; når noe tør å være inderlig, uansett om det er ironisk, så inderlig i ironien i det minste. Det må være helhjertet. Jeg kan faktisk ikke beskrive hva jeg syns er god skjønnlitteratur, jeg bare kjenner om jeg liker det. Jeg kjenner fort om jeg syns en tekst vil for mye, hvis det er forståelig. Om forfatteren vil veldig mye med en tekst, kan det bli litt anmasende og det treffer meg ikke på et nivå som inspirerer til å lese videre, da legger jeg fra meg boken, og begynner på en ny.
Jeg leser veldig med hjertet og ikke så mye med hodet. Og så er det viktig for meg at det er en musikalitet i teksten, en rytme.
