Hvordan har den norske essay-kanon sett ut etter krigen?
Det har kommet tre essay-antologier etter krigen: Først ut, i 1958, var den mangeårige dansklektoren ved Universitetet i Oslo, Erling Nielsen, med antologien Skrivekunst. Ti år senere, i 1967, fulgte det siste storstilte forsøket på å kanonisere norske essays vi har — ja det bortimot eneste forsøket på å konstruere en nasjonal essay-kanon som finnes: Bindet Norske essays i Gyldendal Norsk Forlags bokverk Norges nasjonallitteratur. Francis Bull var verkredaktør, Carl Fredrik Engelstad ansvarlig for essay-utvalget. Engelstads essay-kanon er så viktig at vi må referere den in extenso. Disse er med, ett essay hver: Holberg, Wergeland, Welhaven, Camilla Collett, Vinje, Garborg, Bjørnson, Hamsun, Gunnar Heiberg, Carl Nærup, Gerhard Gran, Nils Kjær, Ronald Fangen, Harry Fett, Helge Krog, Francis Bull, Falkberget, Alf Larsen, Sigurd Hoel, Nordahl Grieg, Undset, Fredrik Paasche, Tor Jonsson, Gunnar Reiss-Andersen, Øverland, Vesaas, Borgen og Odd Hølaas.
Etter Engelstads kongerekke (to kvinner fikk plass ved bordet, Collett og Undset), fulgte så i 1980 Leif Longums antologi Med gullpenn. Ja, antologien heter forbausende nok Med gullpenn. Mot Longums vilje.
Men hva er galt med en gullpenn? Jo. Siden antologiene til Nielsen og Engelstad, i 1958 og 1967, hadde det skjedd store ting i den hjemlige essay-debatten. Georg Johannesen hadde begynt å engasjere seg i sjangeren ved universitet i Bergen, han arrangerte seminarer, og i 1977 publiserte han den fortsatt skjellsettende artikkelen «Holberg og essayet». Store deler av norsk essayistikk og essay-tradisjon gikk i søpla i Johannesens forsøk på å bestemme hva et essay egentlig er. Og skjellsordet, samlebegrepet som naglet Johannesens fiende — den velskrivende men overfladiske pseudoessayisten — var «gullpenn».
Essay-seminarene til Johannesen førte til at noen av studentene hans satte seg sammen og skrev ihop den teoretiske antologien Essayet i Norge: Fjorten riss av ein tradisjon. Boka kom på Samlaget i 1982, og var den første i sitt slag her til lands. Folk som Ottar Grepstad, Sveinung Time, Bjørn Kvalsvik (som han het den gang) og Erling Aadland gikk løs på norsk essayistikk. Redskapet var teorien de hadde lært hos Johannesen. Gjengen nyleste Vinje, Garborg, Kinck, Uppdal og Økland, harselerte over gullpenner som Arne Hestenes, og oversatte den tyske essay-teoretikeren Gerhard Haas´ artikkel «Essayets særmerke og topoi». Kan man foreslå at denne artikkelen, i tillegg til Theodor Adornos «Essayet som form» (1958, på norsk 1976) og «Holberg og essayet» (1977) av Georg Johannesen, har vært de tre viktigste i norsk essay-debatt siden 1970-tallet?
Essayet i Norge inngikk i en bokserie på Det Norske Samlaget som presenterte nålevende nynorske essayister, ja kanskje innledet boka serien? En så rendyrket bokserie med norsk samtids-essayistikk var knapt utkommet i Norge før. Serien talte navn som Gunnar Skirbekk, Kjartan Fløgstad, Jon Hellesnes, søsknene Lunden, Bjarte Birkeland, Torolv Solheim. Var serien også en måte å slå tilbake mot Carl Fredrik Engelstad på? I Engelstads essay-kanon var i alle fall bare 4 av 28 essayister nynorskforfattere. Kanskje litt provoserende i og med at Aasmund Olavsson Vinje sammen med Ludvig Holberg er det norske essayets founding father.
Noen år etter at Samlagets essay-serie gikk inn, startet forlaget Grøndahl Dreyer (i samarbeid med Det Norske Akademi for språk og litteratur) en essay-serie som landet på femten bind, et bind per essayist, alle døde, alle riksmålsforfattere. Her inngikk navn som Nils Kjær, Sigurd Hoel, Camilla Collett, Alf Larsen og Gunnar Reiss-Andersen. Serien ble avsluttet av en essay-antologi med 21 forfattere som ikke hadde fått sitt eget bind.
Så, i 2013, utgir Arne Melberg den store antologien Essayet (intet mindre), som skal dekke essayet i Vesten etter Montaigne, eller i alle fall essayet fra de språkområdene Melberg behersker, og som han antyder også er de kulturene essayet har stått sterkest i — den anglofile, den franske og den tyske. I tillegg har antologien et ekstra tyngdepunkt i Skandinavia, med en egen seksjon svenske, danske og norske essays (antologien kom da også ut, i litt ulik variant, i alle tre landene). Antologien til Melberg kan ikke sammenlignes med antologiene til Nielsen, Engelstad og Longum, i og med at Norge hos Melberg er en del av verden. Forbildet til Melberg er den svenske litteraturprofessoren og essayisten Magnus von Platen, som i 1961 redigerte den 750 sider tykke Världens bästa essayer i urval, en uomgjengelig antologi som fortsatt knapt har sitt motsvar i Norden. Boka lever opp til tittelen, von Platen rekker over hele verden, men det skyldes at han trykker forløpere for essayet, tekster fra antikken, Østen og det arabiske språkområdet. Etter at essayet fra og med Montaigne er etablert som en egen sjanger i vest, består også von Platens utvalg nesten utelukkende av essays fra vår vestlige halvkule.
Antologien til Melberg kan altså ikke helt sammenlignes med Nielsens, Engelstads og Longums, men de norske essayistene som står igjen etter to-tre århundrer med norsk essayistikk, er, hos Melberg, følgende: Vinje, Bjørneboe, Nils Kjær, Sigrid Undset, Camilla Collett, Georg Johannesen og Gunnhild Øyehaug.
Melberg innfører i boka et sjangeroverskridende begrep om «the essayistic spirit», en essayistisk ånd, som ikke bare viser seg i essayet, men kan dukke opp i romanen, novellen, dramaet, eventyret, historieverket — til og med lyrikken. Melbergs idé om en essayistisk ånd er helt i pakt med hans tanke om «prosa», fra noen år tilbake — synspunktet at det nå var på tide å oppheve skillene mellom skjønnlitteratur og sakprosa, mellom fiksjon og ikke-fiksjon, og erstatte alle kategoriene med samlebetegnelsen «prosa». God litterær prosa kan handle om hva som helst og vise seg i hvilken sjanger og form som helst.
Alle disse antologier til tross: I innledningen til Essayet i Norge skriver Georg Johannesen i første setning: «Det er et paradoksalt faktum at våre litteraturhistorikere ofte har etterlyst det norske essayets historie, uten å gjøre noe særlig med det.» Det er et like paradoksalt faktum i dag. Det norske essayets historie er ennå ikke skrevet. I litteraturhistoriene behandles essayistikken til de norske dikterne som vedheng til det egentlige forfatterskapet, som vedheng til romanene, novellene, dramatikken eller lyrikken. Heller ikke i sakprosahistoriene, eller i Norsk litteraturhistorie, som den polemisk heter, redigert av Trond Berg Eriksen, er norsk essayistikk utførlig belyst. Skyldes dette profesjonskamp? Det norske essayets historie har i hovedsak vært en historie om skjønnlitterære forfattere som også skriver essays, og når sakprosaforfatternes litteratur endelig skal analyseres og kanoniseres, så skal pokker ikke den skjønne litteraturen inn med sine essays også der. Altså har sakprosaprosjektene valgt å konsentrere seg om andre deler av sakprosaen enn akkurat essayene.
Det norske essayet, fram til bruddet på 1970-tallet med Georg Johannesen og nyorienteringen mot tysk essayteori, viser et overveiende skjønnlitterært essay, et essay som ofte handler om litteratur og andre forfattere. Forfattere skriver om forfattere. Det var denne praksisen Morten Strøksnes angrep i artikkelen «Utvidelse av kampsonen» i Vinduets essay-nummer høsten 2015. Men om man ser nærmere på essayene i antologiene, er sannheten mer kompleks. I antologien til Engelstad handler faktisk bare 9 av 28 essays om litteratur, altså knapt en tredjedel. Når det er sagt: 22 av essayistene er skjønnlitterære forfattere, og de resterende sju er kritikere. Den norske essay-kanon, knesatt for femti år siden, den siste vi har, gir ikke rom for samfunnsvitere, naturfagsfolk, filosofer, ikke engang historikere (men i høyeste grad litteraturhistorikere!: Carl Nærup, Gerhard Gran, Francis Bull, Fredrik Paasche, samt en kunsthistoriker: Harry Fett). Engelstad finner ikke sine essayister på instituttene, men i redaksjonene. Mange av essayistene er sterkt knyttet til avisene, de har journalistisk blod i årene, de lever av sin penn. Og om man går til Arne Melbergs verdens-antologi Essayet, så er alle de sju utvalgte essayistene skjønnlitterære — eller også skjønnlitterære — forfattere: Vinje, Collett, Nils Kjær, Sigrid Undset, Bjørneboe, Georg Johannesen, Gunnhild Øyehaug.
Ingen essays er trykket i alle tre antologiene, Longum hadde vel lest både Nielsen og Engelstad og tatt sine forholdsregler, men sju essays er tatt med i to av antologiene. Det gjelder «Kristendommen, den tiende landeplage» av Arnulf Øverland, «Erling Falk og hans menn» av André Bjerke, «Å vere verda» av Tor Jonsson, «Spøkelsessonate» av Odd Hølaas, «Jomfruland» av Nils Kjær, «Knut Hamsun» av Nordahl Grieg og «En gammeldags nordmand» av Kinck. Er disse syv da top seven? Og om man konsentrerer seg om essayistene og ikke enkelt-essays, og trekker inn også antologien til Arne Melberg, er kun tre essayister representert i alle fire antologiene: Vinje, Undset og Kjær.
Selv i 2013 virker det som om Nils Kjær fremdeles er den norske essayisten «par excellence». Han har overlevd antisemittismen sin, Mussolini-beundringen, og kritikken fra Johannesen-skolen.
Da Morten Strøksnes angrep norske essayister, representert ved nestorene Henning Hagerup og Ole Robert Sunde, samt to av medlemmene i fanklubben deres, Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian, kritiserte han dem for bare å skrive om litteratur, og slik innsnevre verden og essayets muligheter, innsnevre kampsonen. Verden ligger jo der ute: Hvorfor ikke skrive mer om den? Det gjør man jo i dannede (les: andre) land. Men Strøksnes, som er selv er idéhistoriker, og har tråkket rundt i universitetskorridorene på Blindern, utelater en viktig linje i norsk essayistikk: Da Georg Johannesen på 1970-tallet lempet mesteparten av norsk essayistikk over bord, og gullpennene gikk til bunns, fordi «de skrev godt men tenkte dårlig», fant han likevel nåde for én linje i norsk essayistikk. Georg Johannesen fant «sine» essayister blant samfunnsvitere som Dag Østerberg og filosofer som Jon Hellesnes og Hans Skjervheim. En sosiolog som Dag Østerberg og filosofer som Hellesnes og Skjervheim burde stå en idéhistoriker som Strøksnes nært. Men han nevner dem ikke.
Så en annen viktig linje: Georg Johannesens dype skepsis til norske aviser er velkjent, og i Profil-kretsen, pluss ikke minst i redaksjonen til tidsskriftet Basar, var Georg Johannesen læremester og autoritet for forfattere som Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Jan Erik Vold, Einar Økland, Espen Haavardsholm osv. Men Jan Erik Vold medgir i dag at det var ingen som hadde mot til å si Georg Johannesen imot. Den gangen. Og her kommer linjen: Jan Erik Vold, som uten tvil har tatt sterke inntrykk av Johannesen, står som essayist selv i en helt annen tradisjon enn den Georg Johannesen står i. Jan Erik Vold står i Dagblad-tradisjonen, han er sin fars sønn, Vold har journalistikken i blodet, det er i avishuset vi må lete etter nerven i Volds litteraturformidling og essaykunst. Han har selv i et intervju nylig uttalt at han syntes det var underlig at han aldri ble spurt om å bli kulturredaktør i Dagbladet. Vold står i den tradisjonen Johannesen foraktet, nemlig journalistikkens.
Georg Johannesen fant til slutt feste på universitetet og hos antikkens forfattere. Vold kommer fra et helt annet sted, nemlig avisen, og så kommer han fra jazzen. Vold kommer fra samme sted som Strøksnes: Journalistikken.
Mye skrivekunst kom i miskreditt med Georg Johannesens essay-definisjoner, det var litt som da jeg selv studerte litteratur i Bergen på 1990-tallet, litteraturteoriens belle epoque, og vi tjue-åringer raskt lærte oss at en litteraturhistoriker som Francis Bull, det var innbegrepet av fjollete naivitet. Det var nok at en av oss sa Francis Bull, så lå vi andre og vred oss av latter over kantinebordene oppe på Sydneshaugen. I dag vet vi at Francis Bull er en uendelig mye viktigere skikkelse i norsk litteraturhistorie enn mange av de akademikerne som hadde forlest seg på et knippe franske og belgiske teoretikere. På samme måte tok studenter og lærere i bruk begrepet «gullpenn» om alt som var overfladisk og latterlig og definitivt ikke en av oss. Selvfølgelig uten å ha lest noe videre av det disse gullpennene skrev. Pluss at gullpenn for Johannesen/Fløgstad og andre nesten ble identisk med alt som sto i avisen. Dermed endte Dagblad-skribenten i gullpenn-skuffa. Og dette stemmer ikke. Ikke i alle tilfeller. Som Jo Bech Carlsen var inne på i en essay-debatt i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet: Å kalle Arne Skouen for «gullpenn» er historieforfalskning. Dagbladets gullalder var gyldne år i norsk presse, men, som Fredrik Wandrup har sagt, det er liten interesse blant litteraturvitere for å forske på avisskribenter. Det som står i avisen får de holde på med på Institutt for journalistikk og slike steder. Selv er Wandrup i dag last man standing i Dagblad-tradisjonen. At Dagbladet har endt opp der avisen har, er det ingen som har tjent på. Bortsett fra Klassekampen.