I august 1994 var Axel Jensen en slags æresgjest under forlaget Cappelens høstlansering i Oslo. Folk som ikke hadde sett ham på lenge (Axel bodde i Ålefjær utenfor Kristansand på fjerde året) ble forferdet over tilstanden hans. Axel satt i rullestol og hadde tydelig vanskeligheter med å bruke hendene. Han måtte ha hjelp til å bla i sidene han skulle lese fra, og stemmen var snøvlete etter grunnbehandling med sterke smertestillende og Fernet Branca. Men publikum trivdes, og de lo høyt flere ganger.
Han leste fra sin nye bok Gud leser ikke romaner, som er blant hans beste bøker og en helt unik utgivelse på norsk. Gud leser ikke romaner er et forsvarsskrift for den dødsdømte — men mot alle odds stadig levende — britiske forfatteren Salman Rushdie. Den inneholder litterære analyser, lange partier med religions- og kulturhistorie og krass og hard polemikk. Axel slo et slag for ytringsfriheten, og han fyrte av atskillige bredsider mot smålig og fundamentalistisk islam, noe vi neppe hadde sett fra en norsk forfatter før.
Allerede i 1989, det året Irans åndelige og politiske leder ayatollah Khomeini formulerte det famøse «fatwaet» mot Salman Rushdie og alle som hadde befatning med å spre hans blasfemiske bok Sataniske vers, hadde Axel bestemt seg for å skrive bok om saken. I et brev til forlaget formulerte han den iskaldt profetiske setningen: «Jeg ville nødig være muslim i Norge hvis så mye som et hår krummes på forlagsdirektør Nygaards hode».
I august 1994 så alt annerledes ut. Høsten i forveien ble William Nygaard, som var en venn av Axel, skutt med tre ekspanderende kuler utenfor sin bolig i Dagaliveien i Oslo. Nygaard overlevde, de fleste spor i saken peker mot Iran, men nylig ble etterforskningen henlagt av ledende påtalemyndighet.
Axel hadde også mottatt sin dødsdom. Den var utstedt av ekspertene på Rikshospitalet sommeren 1993 og lød på ALS eller amyotrofisk lateral sklerose. De ga ham tre, maks fire år. Han skjønte at her begynte det å haste å få ting på trykk, og først av alt ga han seg i kast med Rushdie-affæren.
Folk var redde for iranerne og deres støttespillere, og med god grunn. Den japanske oversetteren ble stukket ihjel i 1991. I 1989 gikk 3000 norske muslimer i demonstrasjonstog med krav om å forby Rushdies roman. En av dem var den 13-årige Abid Raja, som senere ble norsk kulturminister (!).
Derfor var støtten til Rushdie halvhjertet og feig, også blant norske intellektuelle, noe Axel påpekte gang på gang. Men selv hadde han ingenting å tape. La dem bare komme! ertet Axel, som en slags ytringsfrihetens selvmordsbomber. PR-messig var det ikke noe sjakktrekk å drepe en dødsmerket forfatter i rullestol, regnet han med. Det ville bare vekke avsky eller islamofobi, et ord som ikke helt var oppfunnet ennå.
Axel Jensen oppdaget ikke ytringsfrihetsproblematikk i 1989. Den hadde fulgt ham i hele hans skrivende liv. Det begynte med den store gjennombruddsromanen Line i 1959. Romanen ble politianmeldt, den ble nektet inntatt av forskjellige folkebiblioteker, og mange kritikere hevdet at verket var pornografisk. Selv utgiveren, daværende Cappelen-direktør Henrik Groth, bemerker i et internt forlagsnotat at han lurer på «hvor mange års fengsel jeg får for å ha utgitt den».
I sitt selvvalgte eksil på den greske øya Hydra ble Axel løpende oppdatert om hvordan det gikk i høyesterettssaken mot Agnar Mykle for Sangen om den røde rubin. Den ble beslaglagt for «utukt» i oktober 1957, tilfeldigvis samme uke som Axel publiserte sin debutroman. Utfallet ville få direkte innflytelse på skjebnen til Line, som han var godt i gang med da Mykle ble frifunnet i mai 1958. Det er all grunn til å tro at den kronisk kontrære Axel Jensen — og hans forlegger, som vitnet til fordel for Mykle i Høyesterett — gjerne hadde tatt denne rettsfighten. Hans senere handlinger peker i den retning.
For Axel Jensen var ideen om forbud mot enkelte tanker eller skildringer, for eksempel av handlinger som er tillatt mellom samtykkende privatpersoner, mye mer obskøn enn noe Agnar Mykle eller han kunne ha lyst til å sette på trykk. På 1950- og 60-tallet handlet det særlig om seksualitet. Så Axel fortsatte å pushe disse grensene, også etter at Line gikk klar av påtalemyndigheten.
Han oversatte Henry Millers Krepsens vendekrets, som først ble publisert i Frankrike og møtt med rettstiltak tiltak i 21 amerikanske delstater da den ble sluppet i USA i 1961. Axels oversettelse kom i 1962. Deretter gikk han i gang med James Joyces Ulysses, en bok med en tilsvarende stormfull publiseringshistorie. Noen år etter var han i gang igjen, nå med William S. Burroughs’ Naken lunsj. I likhet med Miller ble Naken lunsj først publisert av Olympia Press i Paris, deretter sluppet i hjemlandet og rettsforfulgt i mange år. Det kan virke som om forbudte bøker hadde en litterær egenverdi for Axel, som noe han ønsket å støtte med sine egne kunstneriske evner (bare Henry Miller-oversettelsen ble ferdig og publisert).
I 1966 var tiden kommet til generaloppgjøret med norsk puritanisme. Det året publiserte Jens Bjørneboe Uten en tråd, først under psevdonym, som riktignok sprakk etter en uke. Bjørneboe ble stilt for retten. Men allerede halvåret før var Axel aktuell som bidragsyter til antologien Norske sengehester, der han hadde to bidrag som tok for seg ellevill gruppesex (i verdensrommet), incestfantasier og det hele. Boka simpelthen ropte på påtale og rettsforhandlinger. Men daværende riksadvokat Dorenfeldt valgte å gå etter Bjørneboe i stedet, trolig av personlige årsaker. Uten en tråd ble totalforbudt. Axel var antakelig fryktelig skuffet over dette, men stilte opp da Pax Forlag utga En tråd, en debattbok til støtte for Bjørneboe. Her smeller den nå 34 år gamle, etablerte og erfarne forfatteren Jensen alle sikringene:
GI OSS STADIG MER OG MER PORNOGRAFI! Slik og ikke annerledes er vårt motto. Det er ikke nok at vi blir mette av pornografi. Det er ikke engang nok at vi blir overmette av pornografi. Målet må være den totale forstoppelse. Målet må være at vi eksploderer.
Og han begynte å levere varene. Høsten 1967 mottok Cappelen de første 99 sidene av et romanmanus med tittelen BIX — i oppdrag på den blå planet. Her var det snakk om avanserte pornografiske fantasier hinsides tid og rom og anstendighet, med en tydelig psykedelisk valør. Ikke bare er det utuktig litteratur, men det er heller ingen tvil om at manuskriptet (som aldri ble utgitt) klart inviterer til bruk av bevissthetsutvidende midler. Sex AND drugs, med andre ord. Man skal merke seg at nettopp i 1967, narkopanikkens år null i norsk historie, diskuterte Stortinget et forslag om å kriminalisere «oppfordring til bruk av narkotika». Axel Jensen la hodet på blokka igjen.
Så det var en veltrent og innkjørt ytringsfrihetens ridder som tok opp kampen for Salman Rushdies rett til å skrive — og ikke minst leve — ved inngangen til 1990-tallet. Rushdie selv uttrykte stor beundring for hva Axel hadde skapt og alt han hadde satt seg inn i. I 2023 var det endelig Salman Rushdies tur til å motta Ytringsfrihetsprisen fra Den norske Forfatterforening.
Teksten er skrevet av Torgrim Eggen på oppdrag fra DnF i forbindelse med markeringen av at Ytringsfrihetsprisen er 30 år.