Skal fattige barn synge. (Er de ordentlig fattige da?) Som om kunst kunne og skulle være de velståendes vare. Kunst er ingen vare. Det er dette så mange har glemt. Middelaldermystikeren Kabir (Benares) skrev: ‹der kjøpere og selgere svermer, der er jeg ikke. Der jeg er, der fins det ikke kjøpere og selgere.› begynner Wera Sæther et sommerbrev til de som er interesserte i hennes arbeid i øst, og fortsetter, om en CD som barna hun har jobbet med, har lagd. Alt fra sang, musikk, til utvalg og disposisjon i albumet, står de for:
Det er de gamle og barna nord i Bangladesh som helt nært og praktisk har undervist meg – som selv ikke synger annet enn når mange synger – om sangens og rytmens helt praktisk frigjørende betydning. La meg få danse, la meg få lytte. Det kan være tidligmusikk, franske viser, blues eller rock. Og den bengalske sangen, da.
Visdomssanger, båtmannssanger og sanger som, rent tekstlig, minner om salmer. De som leser dette vet jeg er fanget av den bengalske sangen – og lykkelig forblir i garnet.
– Men Wera Sæther, nå er du fortsatt i Norge! Du reiser selv til Kolkata den 25. juli. Kan du si litt om hvordan du jobber med dette – på avstand?
– Dobbeltalbumet er basert på studioutgivelser (i lydstudioet vårt) i 2011 og 2011. De "mestrede" (mastered!) lydfilene kom så til meg i forrige uke, og så videre, og så videre, sier hun til DnF.