Økonomer, markedsliberalister, kulturkommentatorer og forleggere debatterer boklov, fastpris og fripris på bøker. Få skjenker forfatterne en tanke.
La meg derfor minne om det åpenbare: Vi som skriver bøker, holder liv i bokbransjen. Uten forfattere – ingen litteratur.
Debatten om boklov versus fripris preges av to innfallsvinkler som sauses sammen: Faktagrunnlaget – og ideologien.
Faktagrunnlaget handler om hva fastpris og fripris faktisk betyr for bransjen og markedet. Ideologien, derimot, dreier seg om noe helt annet: Skal bøker betraktes som en vare på linje med tannkrem og ostepop? Eller har litteratur en egenverdi som faktisk fortjener særbehandling?
To rapporter bestilt av Kulturdepartementet – fra Oslo Economics og Universitetet i Oslo – dokumenterer hvor viktig en statlig kulturpolitikk har vært for utviklingen av norsk litteratur.
Jeg skal ikke gi Kulturdepartementet æren for bøkene til Lars Saabye Christensen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Merethe Lindstrøm. Men jeg er sikker på at hver og en av dem er takknemlige for innkjøpsordningen, stipendpolitikken, momsfritaket og unntaket fra konkurranselovgivningen som har muliggjort bokbransjeavtalene og fastpris.
Uten disse ordningene ville vi hatt færre forfattere.
Statens litteraturpolitikk har bidratt til en blomstrende norsk litteratur. I fjor ble det utgitt 325 norske titler i 55 land. 242 av dem var skjønnlitterære. Vi ville neppe sett en slik suksess i et markedsliberalistisk friprisregime.
Slik Michelangelo og Mozart trengte sine mesener, trenger norsk litteratur statens beskyttende vinge.
Utredningene om fripris og fastpris knuser mange myter. De gjennomsnittlige bokprisene øker ikke mer i land med boklov og fastpris (som Tyskland og Frankrike). Fripris er ikke en gang ensbetydende med at bøkene blir billigere. Bestselgerne blir billigere, ja, men annen litteratur kan faktisk bli dyrere.
Fra empirien beveger vi oss over i ideologien. Bøker fortjener ikke særordninger, hevder kritikerne av boklov. Er det ikke fint om bestselgerne blir billigere?
Jeg er én av en håndfull norske bestselgerforfattere. I et friprisregime ville bøkene mine vært billigere og hatt enda høyere opplag. Hvis jeg utelukkende tenkte på min egen lommebok, ville jeg ivret for fripris.
Men fokuset på egen lommebok har sin pris. Og den prisen er jeg ikke villig til å betale:
Fripris betyr nemlig at bare noen få, utvalgte bestselgere blir billigere – på bekostning av bredden.
Jeg har ikke et vondt ord å si om bestselgere. Forlagene og bokhandlerne trenger dem. Leserne elsker dem.
Men vi blir en fattig kulturnasjon hvis vi ikke også ønsker velkommen litteratur som ikke umiddelbart appellerer til massene. Vi trenger mer enn bestselgere. Litteratur består også av lyrikk og noveller, tenksomme kunstromaner og smal, eksperimentell prosa.
Lars Saabye Christensen utga fem diktsamlinger og tre romaner før Beatles. Herbjørg Wassmo skrev to diktsamlinger før Huset med den blinde glassveranda. Per Petterson debuterte med en novellesamling. Merethe Lindstrøm debuterte i 1983 og skrev 14 bøker før Dager i stillhetens historie (Nordisk Råds litteraturpris, 2012).
De fleste forfattere trenger tid til å utvikle seg selv og faget sitt – finne sin litterære stemme – før de når ut til et bredt publikum. Mange gir opp underveis. Ifølge en levekårsundersøkelse fra 2008, hadde forfattere en medianinntekt på 164 000 kroner. En boklov vil ikke sikre alle forfattere en høy inntekt, men den vil i det minste være forutsigbar.
Jeg håper leserne våre unner oss det.
Bøker er så dyrt, sies det. Dyrt – i forhold til hva? En god bok byr på dager med latter og tårer, ettertanke og innlevelse. Vi trenger gode, norske bøker! Derfor håper jeg at regjeringen, med kulturminister Anniken Huitfeldt i spissen, våger å trosse markedsliberalistene og innføre en boklov. En boklov er viktig for oss forfattere. For bokbransjen. Men først og fremst for det lesende norske publikum.