Hun er fantastisk.
Hun får til fantastiske ting.
Hun er helt unik, unorsk.
Hun er i Vest-Bengal når hun tar telefonen.
Hun snakker som om vi har kjent hverandre lenge. Vi har aldri før snakket. Men jeg opplever det som om jeg kjenner henne fra før. Femti bøker med Wera Sæther i kolofonen er umulig å ikke komme over i et liv som lesende. Dessuten snakker venner og kollegaer varmt om Sæther. På et årsmøte i DnF, for eksempel, fortalte min bordmann så levende om musikkskoler i Bangladesh – at jeg ikke skjønte at det var en annen forfatters prosjekt han snakket om, og ikke sine egne. Til og med en CD fikk jeg den kvelden, fra Sæther, via hennes venn. Måneder senere er misforståelsen oppklart. Platen med bengalsk folkemusikk snurret i spilleren min, varm. Varme er de, uttalelser om Sæther, som de kursiverte,
de som står først i denne saken. Og tilbake dit, der Sæther sier:
– Der befridde du meg fra en noe dypsindig samtale!
– Passer det at jeg ringer nå?
– Ja, så klart, det passer fint, vi snakker til sangen begynner. De kommer til å begynne bak her, men det hører du.
Sangen som begynner, hva mener Sæther med det?
Bak her, hvor er det?
Siden 2004 har Wera Sæther først og fremst oppholdt seg nordvest i Bangladesh. I distriktene Lalmonirhat og Kurigram har Sæther i nesten ti år hatt en dobbelt praksis – som kunstner – og som grasrotorganisator. Organisasjonen som Sæther driver heter Arshi Nagar, og får støtte fra den norske foreningen Suno-Norge. Nå er Sæther "på turné" som grasrotorganisator, som maa, som barn og voksne hun møter kaller henne. En av disse er Jentungen Beauty, en trettenårig barnearbeider nord for Dhaka, som Sæther skriver om på bloggen Weras-steder.blogspot.com.
Og hva er hennes sted, akkurat nå, mens jeg snakker med henne? I en ashram, som kan være et verksted eller et helt fellesskap for kunstnere og åndelige. Hun er sammen med musikere, og har reist langt for å komme hit. Siden 2004 har Sæther "skrevet hjem" fra sine turer østover. På blogg, i reportasjer, på kronikkplass i dagspressen, eller i en av sine over femti egne utgitte bøker.
Wera Sæther besøker India første gang i 1976, en reise som setter spor
i tekstsamlinger som Barnet, brødet og dansen, eller var det Lovet være du, søster Brød – Sæther husker ikke engang selv. Men sikkert er det at boken Hvit sol fra 1983 beskriver Sæthers indiareise fra 1980. Hennes første reise til landet som skulle få bety så mye for henne i årene som kom: I dag, 23. februar 2013, er hun tilbake i India,
i Hatgobindapur i distriktet Bardhaman –
en liten landsby tre timer nord for Kolkata. Klokka er sju – halv åtte indisk normaltid. Sola er på vei ned. Sæther sitter på en stentrapp. Bak henne legger tre musikere fram instrumenter. De venter bare på at de siste gjestene skal komme. For komme gjør folk. Helt fra Kolkata kom nettopp et par som var særlig interesserte, og som utfordret ashramens musiker-sadhu til dypsindig samtale.
– De stilte intrikate spørsmål om Gandhi, en komplisert diskurs.
– Kom de inn på kontroversielle tema?
– Det er mulig at noen ville ha blitt opphisset. Men det de spurte om er ikke et tema for oss, sier Sæther, og ler høyt, før hun forteller videre om hva hun gjør der, i Kolkata, og ikke ved musikkskolene hun og samarbeidspartnere har etablert i Bangladesh. Det er et samarbeid mellom lokale musikere og grasrotarbeidere. Arbeidet har hele tiden vært støttet av solidariske folk i Norge:
– Jeg reiser nå som en skrivende, men også som grasrotorganisator. Vi er flere, noen av oss, spedt og dumdristig, med, skulle det vise seg. Vi gjorde tusen feilgrep, begynte i 2009. Men det tar tid fordi Kolkata og Vest-Bengal er et veldig politisert og vanskelig sted. Det er så politisk ødelagt og korrupt. Tre mennesker danner nå en liten kjernegruppe av hardt arbeidende folk. De holder til i Kolkata, sier Sæther, som drar til byen over helga, og blir der til 16. mars. Da reiser hun og de to andre til grensen mot Bangladesh helt i nord. Det er en tolv timers togreise til siste stasjon, og så en drøy biltur til grensen mot Bangladesh. De to andre snur ved grensen, de følger meg bare! Neste gang drar vi kanskje sammen. Men den ene har ennå ikke fått utstedt pass.
– Der skal en gruppe barn og musikere ta i mot meg. De bor i internatet Ukjent fugl, achin pakhi. Vi skal dra rett til stedet for en ny sang-og musikkskole, rett ved grensen i nord mellom India og Bangladesh. Stedet heter, på norsk, Jutebyen. Planen er visst at de skal ta i mot meg med sang, sier Sæther.
Bangladesh er landet mange forbinder med Sæther, og stedet for hennes permanente musikkskoler. Organisasjonen driver 20 skoler med over 600 barn. Hver skole har to faste musikklærere. Gutter og jenter, hinduer og muslimer lærer sammen. Praktisk talt alle disse barna bor hjemme hos sine egne familier, og kommer til sangskolene to ganger i uka. Men sju barn bor i internatet Ukjent fugl. For disse barna er Arshi Nagar heltidsansvarlig. I praksis betyr det at Sæther personlig er ansvarlig for dem. Praktisk talt en fostermor.
– Organisasjonen Arshi Nagars prosjekter i Bangladesh er godt etablerte. Arshi Nagar støttes, fra norsk side, av suno-norge. Ungene i Bangladesh synger og lærer uansett om jeg er der eller ikke. De har gode veiledere og lærere. Det er dette som er den kunstneriske fryden ved slikt grasrotarbeid. Og det jeg mottar, ser, hører og lærer i denne baul-ashramen får jeg bruk for i Bangladesh, sier Sæther. Og voksne musikere og barn som lærer får også glede av hverandre. Det foregår utvekslinger mellom ashramer; folk vest og øst for elva Padma, som bengalere sier. Dette var jo ett land, med ett og samme morsmål og felles musikalske tradisjoner, selv om elvelandet i øst, i og med båtmennenes sang, har klare særtrekk. Trupper med barn og voksne besøker hverandre.
– Du reiser langt – med mange, og setter opp nye kontakter på stor avstand. Det er veldig mange ting som skal falle på plass for at prosjektene dine skal lykkes. Logistikk er én ting, kommunikasjon en annen, og økonomi og administrasjon, organisering og formaliteter. Hvordan orienterer du deg, informerer deg – og informerer om hva du selv gjør?
– Åh, sukker Sæther høyt, før hun fortsetter:
– Vi som samarbeider her har gjort noen saftige feil, og kommer til å fortsette å gjøre feil. Det tar tid å kjenne et menneske. Mennesker røper seg langsomt, og noen ganger grusomt. Og det er lett å tillate seg å være blind. Men forhåpentligvis ikke så store feil som jeg allerede har gjort. Lærdommen ble for svart. Vi har allerede snakket lenge uten at jeg har sagt ordet fattig. Men det er dette det handler mye om: Å bevege seg i fattige landsbyer med fattige unger. Det er mye som står på spill for disse ungene – og for de voksne.
– Hva står på spill?
– Dette vet vi – som norske kunstnere – som mennesker – kunst er noe elementært, sier Sæther, og fortsetter en stund uten at jeg har kunnskap nok til å følge henne. Men jeg tror det handler om verdien av folkekunsten. Og av musikk, sang og dans. Og barn.
Wera Sæther snakker så høyt inn i telefonrøret at jeg sier som mormor Men du høres så godt,
det er som om du var i landet.
Men forfatteren og fotografen lever i en globalisert tid. Den første gangen hun brukte begrepet i egne journalistiske tekster, var i 1994. I en bokanmeldelse for Aftenposten; Steinems meditative reise innover, skriver Sæther om "Forandring innenfra" – om "en aktivistisk, meget skrivende og meget sentral amerikansk feminist". Senest skrev hun om begrepet i desember 2012 i en kronikk i Bergens Tidende om tekstilhandel og barnearbeid, om billige norske klær – det som vi andre har nært på kroppen, fjernt fra bevisstheten.
– Er arbeidet ditt først og fremst kunstnerisk, bistandsorientert, eller politikk?
– Det er ikke mulig å skille slike ting her. Jeg vet lite om bistand. Jeg tror jeg vet litt om å være, forsøksvis, på samme sand, eller i samme gjørme som folk, i hvert fall for en stund. Forskjellen er, selvsagt, at jeg kan dra fra sanden og gjørmen til et underlig reservat som heter Norge. Det er godt å ha en base i Norge. Det går an å trekke seg tilbake og være skrivende der. Og det er nødvendig å skrive. Ordet "politisk", bare det, er komplisert. Dette er, som nevnt, en intenst politisert region. Her dreier det politiske seg om det sanne – eller det som ikke er sant. Løgn eller ikke – det er det største politiske spørsmålet. Hvem gjør sant hvor? Hvem betaler prisen for sannheten – eller den systematiske usannheten, og hvilken pris er det som betales, for hvor lang tid og i hvor mange former? Den helt organiserte sannheten – som ikke bare Vest-Bengal – men særlig denne delstaten – og andre delstater – har levd i noen år. Og slik kommer det sammen med kunsten: Det å praktisere sannhet har sammenheng med sangtradisjoner. En gang, i et slitent øyeblikk nord i Bangladesh, i sangskolesammenheng, utbrøt jeg: Her har sanne ord bare ett sted å være, nemlig sangen. All annen tale er blitt korrumpert. Mange sangtradisjoner er utdøende. Det samme gjelder tradisjoner av form og farge. Tradisjonene er veldig sterke i denne delen av India. Det er et ønske om å bevare denne vakre og truede tradisjonelle kunstformen som beveger meg. Men den blir også misbrukt, sier Sæther. Og dette er noe av det som kan gjøre arbeidet hennes mistenkeliggjort og – for henne – vanskelig. Når jeg ber henne om å gi eksempler på hvordan kunst blir misbrukt til politisk vinning i India, blir det for første gang en liten pause i talestrømmen.
– Jeg kan, men det er mer et spørsmål om jeg vil. Det finnes store internasjonale organisasjoner som spisser ørene når man snakker om kulturarv. Noen lurer muligens til seg midler fra organisasjoner, og kjøper og bestikker de lokale kunstnerne. De blander musikalske former som ikke skal blandes. Et eksempel er når folkemusikk blir popifisert. De gjør det som er og skal være tungt – til noe lett. Dette er det samme som vi opplever som norske forfattere: Markedet får stadig mer å si. Markedsavdelinger ved forlagene vet hva folk "vil ha", sier Sæther.
"Vi norske forfattere". La oss ikke glemme at Wera Sæther først og fremst er forfatter. Hun reiser som skrivende, og reiser i skrift. Skriften reiser i Hvit sol – både konkret og indirekte:
Reisens fysiske vilkår: Sommeren 1980, fra juni til september, under Indira Gandhis regime, med mer politisk og rasemessig uro enn jeg var vitne til, under førmonsunhete, men oftest under flommende monsunregn, i annenklassens togvogner, til pilegrimssteder og storbyer i Nord-India, Syd-India og Sri Lanka, med ett klesskift, noen nyttige førstehjelpssaker, en vannflaske, et lite utvalg vestlige og østlige hellige skrifter, en notisbok. Vi reiste to sammen, men jeg skriver bare min egen erfaring; alene ville jeg aldri ha våget å dra dit vi dro. Det fins reisegrunner jeg ikke vet; de er ubevisste eller bare navnløse. Jeg ville bryte ut av noen inngrodde erkjennelsesklisjéer, noen sosiale, psykiske og språklige skall: maya, den konvensjonelle halvvirkelighet som nesten all vestlig erfaring er innsnørt i. (s. 7)
Allerede da, på begynnelsen av åttitallet, har Wera Sæther funnet stemmen sin,
og skriver som hun nå også snakker;
tankestrømmer som ikke får punktum før etter et helt avsnitt. Hele, halve og kvarte setninger bundet sammen av komma, semikolon, kolon, og et og annet stikkord – kanskje innforstått, men for de mer opplyste enn denne leseren – sikkert innlysende og selvsagt. Det er mange av dere som kjenner Sæthers forfatterskap bedre enn meg. Hun debuterte skjønnlitterært allerede i 1973. Men hvem er hun for folk hun møter der borte i øst?
– Jeg trasker her som en rar, norsk dikter. De kaller meg maa. Det gjør svært mye mulig. I det består også et ansvar for å skjerpe sanser og bevissthet og se. Jeg har ingen her å snakke norsk med. Jeg ivaretar det norske gjennom å skrive. Men ellers har jeg ikke omgang med andre enn folk som snakker bengali. Jeg har å gjøre med folkekunstnere som arbeider med farger og tekstiler, som vever og maler. Men de viktigste menneskene er medarbeiderne, fulltids eller deltids. Og fulltid betyr full tid! De er ikke kunstnere, men "kunstnernære", og med stor respekt for barn og barns fantasi. De kommer fra hindutradisjonen og fra muslimsk tradisjon. De har drevet med dette i tre år i Kolkata.
– Er du alene?
– Jeg har vært alene om det økonomiske her i Kolkata. Men i Bangladesh har vi vært flere om det. For arbeidet i Bangladesh fins det, som nevnt, en norsk solidaritetsorganisasjon: suno-norge. Det er et delt prosjekt. Nå har det blitt tydeligere hvem som er en del av kjernegruppen og ikke, og hvem som vil være med og arbeide og ikke.
– Og barna, vil de arbeide?
– Nei, de vil uttrykke seg med farger, sang og dans! Jentegruppene i vevelandsbyene mine er noe av det mest spennende jeg jobber med nå. Fra oss, vi kaller oss Earthcare with art, får de blanke ark, full frihet til å uttrykke seg. Men de får også voksenpersoner å komme til og spørre om råd om andre ting. De er mellom 7-8 og 14-15 år nå. Foreldrene mener at de skal gifte seg nå, av økonomiske grunner. Dette er noe av det jeg snakker med dem om.
– Da kommer jeg tilbake til dette med skillet mellom det kunstneriske prosjektet – og det sosiale. Hvor på skalaen er det?
– Jeg kan ikke skille det ene fra det andre. Og derfor insisterer jeg på at det er et kunstnerisk prosjekt. For meg er det hele tiden et kunstnerisk prosjekt.
(Sæther har) forent forsvaret for ytringsfriheten – i betydningen retten til å uttrykke ellers uhørte tanker og til å hevde sin egenart – med insisteringen på toleranse, hvis toleranse betyr åpenhet stilt overfor det som ikke er en selv, heter det i begrunnelsen fra Internasjonalt utvalg, når Sæther i dag får DnFs Ytringsfrihetspris. Hun kan dessverre ikke komme til Oslo for å ta i mot prisen. Derfor ringer jeg henne altså –
i Hatgobindapur. Herfra og til grensen av Bangladesh, tar det 16 timer med tog. Sæther og hennes reisefølge besøkte to veverlandsbyer, sammen med jentegrupper. De reiste videre til en landsby med syngende fakirer, og også til et område i Bankura der det kan bli kjøpt et jordstykke for frukttrær, fiskedam og geitehold, for prispengene fra DnF.
– Tidligere var det en drøm. Med prispengene fra DnF er det nærmere en realitet.
– Det skal nå bygges et hus her i Kolkata. Jeg har tatt opp et lån for å få det bygd. Derfor tenker vi veldig på hvordan vi kunne åpne kanaler for inntekter, som å holde geiter, bier, og så videre. Men så fant jeg denne e-posten fra DnF, og da, sier Sæther, og tar en liten pause. Det å få DnFs Ytringsfrihetspris har betydd flere ting. Så mange ting at vi må komme tilbake til det. Det første først. Og aller først kom musikken, rytmen, dansen, sangen:
Når indere synger for sin gud, heter en rapport fra Kenduli i Birbhum som Sæther skrev for Aftenposten i 1992. Motivasjonssitatet i I samme land (Solum, 1988) er hentet fra Leonard Cohen: Dance me to the end of love. "Sangen kan ikke koloniseres" heter en reportasje for Morgenbladet i 2004. Når hun skriver hjem til Morgenbladet, er hun godt i gang med å etablere musikkskoler for barn i Bangladesh:
En baul synger: "Hvis du tenker på kastegrensene når du elsker, vil du aldri få et lite stykke av månen." Tantrisk buddhisme, muslimsk sufimystikk og Krishnahengivenhet flyter sammen i baulenes sang. De er den mystiske veiens praktikere – i telt, under banyantreet, ja, også i slummen i Calcutta. (Morgenbladet, 2004)
– Det jeg gjør i Bangladesh har en stor tydelighet. Det dreide seg fra begynnelsen av om å redde aldeles utdøende musikalske sangtradisjoner. Musikken er sannheten, sier Sæther, som et selvformulert motivasjonssitat. Men er det sang og musikk, India og Bangladesh som er så intenst og fantastisk,
eller er det Sæther som er sånn? Hva har dette som hun gjør i dag å gjøre med de tidligere prosjektene hennes, de som hun virket å gå inn i med like stor intensitet – på åttitallet: Ja, denne tilsynelatende kjærligheten hennes til Bangladesh, musikkskolene, Kolkata –
er det mest av alt en kjærlighet som er i henne
– men som blir manifestert i og kommer til uttrykk som disse prosjektene?
Dette danner grunnlaget for et av spørsmålene som henger i lufta: Hvorfor India? Hvorfor ikke Frogner – som på syttitallet, da Sæther og en kollega etablerte Mariahuset. Ved å dra i de rette trådene fikk hun etablert denne institusjonen; materielle og menneskelige ressurser samlet, og et bofellesskap for utviklingshemmede etablert. Gjennom et forfatterskap på over 50 bøker, skriver Sæther ikke bare om Bangladesh og sine prosjekter der, men om norske forhold, europeisk ånds- og krigshistorie, Romania etter Ceaucescus diktatur, Rwanda før og etter folkemordet, statlig organisert terror mot urfolk i Guatemala, sexarbeideres rettighetskamp i Kolkata, eller ødeleggelsen av fattiges livsgrunnlag som en følge av globalisert markedsliberalisme. Først og fremst har hun skrevet fra India – og Bangladesh.
I reiseskildringer, essays og romaner. Og hvorfor India og Bangladesh?
Hvorfor? Svaret på spørsmålet ligger i tekstene mine, sier Sæther. Hun har skrevet mer enn én bok i året siden debuten i 1973. Som blogger var hun tidlig ute, og har skrevet regelmessige "brev hjem" på nett. Det finnes like mange svar på hvorfor hun reiser – som det finnes reiser og reisemål. Et svar er dette, som hun gir til "Monsieur P" på et fly til Bombay i 1980: "For å erfare noe virkelig, svarer jeg, perpleks; for jeg vet jo ikke."
Enklere svar finnes på hva Wera ikke vil være – når hun reiser østover. På side 11 i Hvit sol: "Ved billettskranken noen timer senere mumler en slengete unggutt Hare Krishna inn i ansiktet mitt og glor latterpint på det side, gulaktige skjørtet. Brydd samler jeg det mellom leggene og vil ikke minne om vestlige, nyfrelste hindudisipler som rømmer til India for å dykke ned i en guddoms skjød og ikke være uansvarlige lenger". Tar jeg bort «ikke» og «u», tar bort «ikke uansvarlig», får vi kanskje et stikkord for hva Sæther ønsker å være: "Ansvarlig". Og en stemme bryter tankene, noen kommer brått inn i telefonsamtalen: En mann kommer, snakker fort og hardt, høyt og intenst. Er han sint på deg? Sæther ler høyt, hun forteller at han kommer med en stråmatte til henne.
– Han fryktet at jeg frøs.
Det har blitt sent i Kolkata. Klokkene kimer igjen, og Sæther skal gå. Spørsmålene mine står på rekke og rad. Men fremst i køen er kalkuttakids. Og spørsmålene jeg lurer mest på, de ville jeg kanskje ikke fått et ærlig svar på – fra henne – uansett: Hvem er hun i Bangladesh og Kolkata; en slags Mor Theresa eller i større grad en med kunstneriske interesser? Hun vil ikke engang høre det spørsmålet stilt. Det tar undertegnede på sin kappe.
– Det eneste jeg ber om er en RYTME i teksten, skriver Wera Sæther ved slutten av prosessen med dette intervjuet. Bakgrunnen er at hun blir tilbudt sitatsjekk, får sjekke hva hun vil, men vil ikke sjekke, hun vet ikke hva som venter henne i denne saken
– er den det minste musikalsk? Sikkert ikke. Rytmen, kjære Wera, den som du har rundt deg i det daglige i Kolkata og Bangladesh, den vil jeg ikke engang drømme om å prøve å leve opp til eller herme. La oss heller få lese noe mer av dine skjønnlitterære tekster, som dette:
Jager. Etter døden, svaret. På han som er død, og innenfor. Reiser over likbrenningsplassen, gjennom spedalsklandsbyen og galehuset, til meditasjonssenteret ved palmeskogen og klosteret i fjellene. Reiser; ser, støkker, siger sammen, blir begeistret. Ser mer, orker ikke å se mer. Dette menneske. Det driter, utbytter, piner, råtner; det deler alt og flommer over av levende liv. India, som alltid er det ene og det motsatte; Sri Lanka, hvorfor siger dere sammen? (Fra Lovet være du, søster Brød)
Brødet, døden, palmene, India: symbolsterke rekvisitter og en sterk sult etter åndelighet. Det metafysiske finnes som både tema og form i Sæthers tekster. Her er fra I samme land (Solum 1988)
David:
han pløyer og sår som alltid
i jorden
i skjærsilden
han holder ut
etter bombingen av Libya
blir telefonen min avlyttet
du må høre det jeg ikke sier
Eva:
husker du meg
nå som Amerika vokser?
jeg bor i et lite land ved Norskehavet
husker du meg?
Fakta: Wera Sæthers arbeid i Vest-Bengal og Bangladesh
– Vest-Bengal er den delen av India som ligger i vest, mot grensen til Bangladesh.
– Sæther driver kunstprosjekter med barn i begge regionene.
– Prosjektene i Vest-Bengal har hun eneansvar for.
– Bangladeshprosjektet er under organisasjonen Arshi Nagar. Det har vært ganske vernet for nasjonal oppmerksomhet til nå,
noe som Sæther og organisasjonen har vært glad for. Nå har et filmselskap vist interesse for å lage noe om dette.
– Sæther samarbeider med www.suno-norge.org