Jenny Hval vokste opp i Oslo og Tvedestrand, den såkalte bokbyen, og bor og jobber nå i Oslo. Hun bodde og studerte fire år i Australia, før hun kom hjem til Norge på midten av 00-tallet og brakdebuterte som plateartist med To Sing You Apple Trees. Sidan da har hun gitt ut sju kritikerroste album og vunnet priser som Nordic Music Prize og Spellemannprisen, og er æresprofessor ved Rytmisk Konservatorium i København. Hval har levert mange bestillingsverk for musikk-, kunst- og teaterscener, og har nå gitt ut to romaner og et bokessay. Perlebryggeriet kom ut på Kolon i 2009, og er ute på engelsk og dansk. Å hate Gud kom i 2018, og er også oversatt til engelsk, og til svensk.
Du debuterte som forfatter i 2009 med Perlebryggeriet. Hvis du hadde tatt fram den boken i dag og lest den (evt. når du gjør det) – hvordan vil du omtale den?
Jeg tenker på den som tre ting: En uferdig (med vilje?) buildungsroman, et forsøk på å lære å skrive en roman, og et forsøk på å finne krysningspunktet mellom fiksjon, feministisk og religiøs eller bibelsk tekst. Jeg ble minnet på dette for ikke så lenge siden, ettersom boka nå er oversatt til svensk og engelsk – det er mange fraser og metaforer fra bibelen i boka. Jeg tror det på mange måter var en studie i bibelens syn på seksualitet sett gjennom en feministisk, subversiv linse, men jeg kom ikke så veldig langt – jeg tror jeg var litt redd for akkurat det prosjektet.
Gratulerer med utenlandssalg! Det overrasker ikke at det er nettopp svenskene tar til seg et feministisk filtrert studium av Bbibelens syn på seksualitet. Og hvordan er det å bli oversatt til engelsk? Etter all din internasjonale musikalske karriere – er det fortsatt gøy å få tilgang til slike store, internasjonale markeder?
Klart det er det! For meg er det viktig å eksistere i en internasjonal kontekst – jeg begynte å skrive på engelsk, jeg utdannet meg og leste for det meste på engelsk, og jeg har alltid følt meg som en del av engelskspråklig skrivefellesskap. Å bli oversatt har tatt lang tid, spesielt siden jeg også driver på med musikk, hvor ting går veldig fort, så det er veldig spennende når det endelig skjer.
I 2012 ga du ut bøker som Inn i ansiktet, som er unikt og originalt sjangerblandingsverk. Jeg tenker på den boken som scenekunst i bokform. Hvordan vil du selv beskrive den?
Å skrive Inn i ansiktet var en lettelse for meg, siden jeg kunne jobbe med en scenisk ramme i stedet for en narrativ ramme. Jeg blir glad for at du kaller den scenekunst. Lenge tenkte jeg på det jeg skrev som mer «essayistisk», og det ble litt begrensende for meg.
Et sceneessay? Forsøk for scener er en undervurdert sjanger! I fjor kom du med en roman igjen. Var det bevisst av deg at du da skulle forholde deg til de litterære kategoriene – og nå skrive noe som kunne meldes på i innkjøpsordningen som skjønnlitterær, osv?
Jeg tror Å hate Gud på mange måter er enda mer scenekunst enn Inn i ansiktet, men for meg var det viktig at den het Roman på omslaget likevel. Oktober pleier å ha en sjangerbenevnelse på omslagene sine, og jeg ville at den beskrivelsen skulle invitere leseren inn til å lese, og så heller bli skremt (eller ikke) av teksten. Forøvrig ser jeg på sjangerkategorier som vanskelige og ekskluderende, kanskje fordi jeg føler meg som en outsider.
Generelt: planlegger du i forhold til disipliner (musikk vs. sakprosa vs. skjønnlitteratur) når du skaper, eller er du mer fri?
Jeg føler jeg skriver for lite, siden jeg turnerer så mye som jeg gjør… jeg må planlegge skrive«hull» i kalenderen. Fram til for noen år siden skrev jeg en del essays og musikkanmeldelser i tillegg til å spille og skrive skjønnlitteratur, men jeg måtte si fra meg alt siden jeg ikke orket å ha deadlines samtidig som jeg ofte reiste på veldig intense og lange turneer – jeg ble rett og slett en dårlig skribent.
Nå skriver jeg stort sett bare låter eller skjønnlitterære prosjekter for meg selv, og jeg deler det inn ganske tydelig siden jeg skriver låter på engelsk. Men jeg gjør ofte parallelle trekk, som å skrive på engelsk hvis jeg sitter fast i mitt norske manus (da kommer det ofte en kort og veldig poengtert tekst til syne), eller omvendt. Disiplinene går litt i ett, men den språklige delingen kan brukes på veldig interessante måter. Jeg er mye mer direkte på engelsk.
Du kom tilbake til Norge som et musikalsk stjerneskudd midt på 00-tallet. Hitten Barrie for Billie McKenzie surret og gikk på P3s A-liste. Du ga ut plate og bok, og markerte deg som en av de desidert mest spennende kunstnerne i Norge. I 2009 var du en av få litterære debutanter som hadde en grad som var nesten direkte relatert til grad i skrivekunst – jeg tror iallfall at du hadde det – og graden var fra Australia. Hva tok du med deg fra studiene der som bidro til at du kom så uvanlig godt igang med alle mulige kunstformer?
Jeg studerte faktisk ikke skrivekunst, men tok en bachelor med et påbyggingsår (Honours, tilsvarende en kort master?) i Creative Arts. Creative Arts, som forøvrig ble lagt ned få år etter jeg studerte i Melbourne, var ekstremt åpent, man kunne ta fag i film, teater, billedkunst og design, performance og skrivekunst (og kanskje mer? Jeg husker ikke helt). Skolen var kjent for å sette opp merkelige og eksperimentelle teaterforestillinger, og jeg tror jeg lærte mer av teater- og filmfagene jeg tok enn av skrivefagene. Med unntak av fagene i poesi med en ekstremt god australsk poet som lærer. Det var nok helheten, det interdisiplinære, som jeg tok med meg.
Jeg oppfatter deg også som en ganske unorsk skriver – har dette noe med studiene i Australia å gjøre – eller er det personlighet?
Det må vel være begge deler?
Lasse Marhaug har lagd omslaget på den nye boken din. Du jobber med ham i musikalske samarbeidsprosjekter. Generelt ser det ut som at du gjerne går inn i samarbeidsprosjekter – musikalsk, scenisk og filmmessig. Men hva med tekstproduksjon, altså skjønnlitteratur i bokformat: Er det på noe vis et kollektivarbeid?
Jeg har samarbeidet med mange ulike kunstnere – jeg får veldig mye ut av dialoger. Jeg skulle nok ønske at jeg hadde hatt flere tekstsamarbeid også. For noen år siden gjorde jeg noen prosjekter sammen med Inger Bråtveit, en av mine favorittforfattere, og det var fabelaktig.
Jeg har også skrevet en del i samarbeid med Lasse, han skriver ikke så mye direkte selv i disse samarbeidene, men han er utrolig god til å komme med ideer til scener eller struktur, og jeg har også skrevet tekst til en film han laget. Jeg burde nok også kreditert Lasse for å gi meg en ramme til noen av delene i Å hate Gud.
Ofte føler jeg meg veldig alene med tekstproduksjon til musikk – men mindre nå enn før siden jeg samarbeider med et veldig eklektisk band hvor folk har erfaring fra mange ulike disipliner. Jeg synes det er utrolig merkelig at folk som studerer musikk ikke lærer mer om tekst (og andre typer kunstuttrykk), det er som om man blir fortalt i hele studietida at man ikke er kunstner, bare håndverker, og at å øve seg opp til å bli teknisk god er viktigere enn å forstå hvem man er, hva man kan uttrykke, og hva slags samfunn man lever og virker i.