Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg har alltid elsket språk, ord, historier og det å lese. Jeg leste alt jeg kunne som barn. På biblioteket var det vidunderlig for meg å forestille meg, ikke bare historiene i bøkene på hyllene, men også hvem som stod bak alle disse bøkene. Jeg elsker skriveprosessen like mye som resultatet. Det er selve skriveprosessen som endrer deg og gjør deg til forfatter.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
På videregående hadde vi en viserektor som holdt et kreativt skrivekurs, og da fikk jeg for første gang selvtillit til de første forsøkene mine på å skrive dikt. I løpet av det siste året på vgs. fikk jeg bli med på et skrivekurs drevet av Waterford Youth Arts, der vi fikk muligheten til å lese opp tekstene våre under Sean Dunne Festivalen, som den da het (nå heter den Imagine Arts Festival).
Det var sånn det startet for meg, påvirket av folk som ga av tiden sin og viste interesse for det jeg prøvde å gjøre. Litt etterpå, da jeg var student på University College Cork, ble jeg kjent med en gruppe unge poeter som drev et uavhengig forlag som ga ut både hefter og pamfletter.
De var de første som ga ut noe jeg skrev på ordentlig. Det var en ganske punkaktig måte å gjøre ting på: det var ingen penger og ikke snakk om å selge i bokhandel eller noe, men vi fant de som ønsket å lese slike ting!
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Alle forfattere har en egen, veldig personlige kanon av forfattere som de ser opp til. For meg inkluderer det bl.a. mange poeter som prøver å endre hva poesi kan være: TS Eliot, Ezra Pound, Jerome Rothenberg, Maggie O’Sullivan, Peter Manson, Tom Leonard og Sean Bonney er noen av mine helter. Det viktigste er å lese så bredt som du kan.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Det jeg skriver er aldri ferdig. Jeg leser ofte dikt jeg har gitt ut mange år etterpå og ser hvordan jeg ville redigert dem nå med ferske øyne. Det vi skriver og det vi gir ut er kun bilder av prosessen på et tidspunkt.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Det trengs ikke så mye for å begynne skriveprosessen min. Veien inn mot dikt finnes overalt: i det jeg leser, det jeg hører på, det jeg ser på. Det trengs ofte kun ett ord eller en frase. Jeg prøver å fange klingende ord i en notatbok jeg har i nærheten av meg.
Jeg har massevis av notatbøker jeg har fått som gaver fra familie og venner som er stappfulle av et ord her, en setning der. Når det er sagt, opp gjennom årene har jeg lært at noe må være på plass hvis jeg virkelig skal sette meg ned og skrive: stillhet, eller kanskje litt radio på i bakgrunnen (elsker NRK Jazz, særlig til dette formålet!).
Jeg er så heldig at jeg de siste fire-fem årene har hatt mitt eget rom å skrive i (det brukes også som hjemmekontor til andre oppgaver!). Det å ha plass er vidunderlig, men jeg konstaterer også at noen ganger er det viktig å være ute på kafeer eller blant folk under andre omstendigheter. Det kan gi liv til det du skriver, og det er viktig!
Leser du andre forfattere når du skriver?
Jeg leser stadig. Ofte når jeg begynner et prosjekt så leser jeg mye om et tema – hvis jeg skal skrive et dikt om noe spesifikt med en sær sjargong, for eksempel. Akkurat nå jobber jeg med å skrive min første roman, og den utspiller seg på 1600-tallet, så da har det vært mye lesing om den perioden.
En ting jeg har lært er at det ofte er godt å lese noe helt annet enn det du skriver. Skriver jeg dikt, leser jeg gjerne romaner eller sakprosa, og omvendt. Du får i tillegg litt distanse fra det du skriver.
Hva liker du å lese?
Alt mulig! Der det finnes tekst, leser jeg. Jeg elsker å lese det som står på frokostblandingen, ingredienser, vilkår, hva som helst. Verden er full av tekst og det er mye av det som forblir ulest. Men språket som finnes på slike steder er blant det mest spesielle vi har. Og der kan du finne noe som gir deg et nytt innblikk i verden. Jeg er på den måten altetende!
Selv om det er mest poesi jeg pleier å lese, så går det også i romaner av alle slag og sakprosa, mest historisk. Tidligere var jeg historiker, så jeg leser fortsatt ganske mange akademiske og ordinære historiebøker. Historiske romaner med et innslag av skjønnlitteratur eller krim er noe jeg også er veldig glad i.
David Toms har utgitt diktsamlingene For the Misanthropic Muse (Default, 2009), Those Feet and Where they are Going (Knives, Forks and Spoons Press, 2010), Soma | Sema (Knives, Forks and Spoons Press, 2011) og Northly (Turas Press, 2019), samt selvbiografien Pacemaker (Banshee Press, 2022).