Det lyser så sterkt i disse rommene, og samtidig er det så mørkt

Håvard J. Nilsen vokste opp i Mosjøen, har bakgrunn fra historiestudier og praktisk pedagogikk, og har blant annet jobbet på museum på Helgeland. Nå arbeider han på NTNUs Lysholmbiblioteket, omgitt av bøker om pedagogikk, og utdannings- og teknologifag. Han er ansatt for å videreutvikle biblioteket som møteplass og formidlingsarena. Men først og fremst er han forfatter – på Flamme Forlag, med to bøker bak seg, og nå et medlemskap i Forfatterforeningen.

Hva er historien om ditt forfatterskap?

Jeg kommer fra en lesefamilie, fikk tidlig erfare at bøker er verdifulle, at de er noe vi lever med og tar med oss i alt vi gjør. Studieårene i Trondheim, da jeg tok mastergraden min i historie, var viktige; jeg skrev mye, leste mye, var opptatt av Hermann Hesse, Jens Bjørneboe. Jeg reiste ut, tok et semester ved Universität Rostock, gjorde arkivarbeider i Sveits og England, og jeg er så takknemlig for disse opplevelsene, alle impulsene, koblinga til kontinentet, ikke minst Tyskland. Høsten 2011 bodde jeg i Berlin og skrev på heltid, og da jeg kom hjem igjen til Norge, fikk jeg inn dikt i La Granada. Tidsskriftene skulle bli kjempeviktige for den litterære utviklinga mi; jeg lærte så mye av tilbakemeldingene fra de flinke folka i blant andre Lasso og Kamilla. Etter hvert fikk jeg napp hos Flamme, med et manus som ble til Litt som den sangen.

Ja, du debuterte med poesi i 2017 med den boka med det fine navnet. Og fulgte opp med en roman med en enda flottere tittel: Du, i 2020. Fantastiske romantittel! Så god at jeg måtte sjekke den opp i bibliotekssystemet – og ser at av norske forfattere har tittelen vært brukt av Terje Dragseth (dikt), Lene Ask (grafisk roman), Ragnhild Magerøy (noveller). Thomas J.R. Marthinsen. har gitt ut en bok som heter Du: Fortellinger, og Jon Fosse: Du å du. Har du forholdt deg til den konteksten som tittelen skriver seg inn i?

Vet du hva? Det var faktisk ikke jeg som gav boka den tittelen. Manuset jeg skrev frem het opprinnelig noe annet, men like før det var ferdig, sa Nils-Øivind, redaktøren min, at han syns boka burde hete Du. Umiddelbart var jeg skeptisk, for jeg var så glad i den opprinnelige tittelen, men da jeg fikk kjent litt på det, så jeg at Du var helt riktig. Jeg er så takknemlig nå for at den ble hetende nettopp dét.

Vet du hva? Dette ser jeg for meg! Jeg ser for meg redaktør Haagensen tenke og si noe sånt, og at det gir noe ekstra til prosjektet – noe du selv kanskje ikke hadde tenkt på men som gir et løft? Og jeg er lei meg for at disse intervjuene her er skal være så korte, men jeg kan ikke dy meg: Avslører tittelen noe om fortellerens ståsted?

Ja, grunnen til at den tittelen fungerer så godt, er at den peker på at dette er personlig, her står mye på spill, både for bokas hovedperson Sigurd, og for meg. Det er noe deilig uærbødig over den – se for deg Sigurd som rekker pekefingeren mot Gud og roper «du!». Samtidig, i sin mildere form, er den jo enkel og hverdagslig, gjør klart at dette ikke handler om abstrakte størrelser, men om en relasjon, et personlig oppgjør.

Ganske mange debuterer som forfattere, ikke alle gir ut bok nummer to. Hvorfor kom nettopp du så langt som til den andre boka? 

Mye hardt arbeid, en fin og god redaktør, gode kolleger, kjære venner, litt flaks. Jeg er sta, det er nyttig. At jeg skrev andreboka om et stoff der så mye står på spill for meg, bidro også.

Kommer du til å satse på forfatterskapet?

Ja, det er jo forfatter jeg er. Det er nesten ingenting annet i livet mitt som er like meningsfylt som å skrive.

Hva ønsker du å fortelle om bøkene dine?

Bøkene mine er to ganske ulike dyr. Litt som den sangen er ei rastløs og åpen reise. Med åtte gater og steder som er betydningsfulle for meg som ankerpunkter, skildrer jeg både hvordan vi utforsker verden slik den ligger der for oss, uavhengig av oss, samler opplevelser og øyeblikk, og hvordan vi gjør mening ut av den gjennom sangene vi finner, bøkene vi leser, menneskene vi møter, leilighetene vi bor i. Verden både er der og blir til. Du er først og fremst en jakobskamp. Da jeg skrev førsteboka mi, trodde jeg i min naivitet at jeg skulle kunne skrive meg utenom gudstrua i meg, men noe så sentralt kan man vanskelig unngå i et forfatterskap. Det lå masse stoff der fra min egen lange løsrivelsesprosess fra pinsebevegelsen, som jeg vokste opp i, og gjennom arbeidet med romanen fikk jeg tatt det endelige oppgjøret. Samtidig oppdaga jeg for et fantastisk romanstoff som ligger i karismatiske bevegelser, og hvilke spennende karakterer brennende kristne idealister er. Det lyser så sterkt i disse rommene, og samtidig er det så mørkt, og gjennom litteraturen kan vi komme nærmere inn på menneskene og den nakne, fryktinngytende trua enn vi klarer på andre måter. Når jeg nå ser begge bøkene i sammenheng, er det vel tydelig at selv om de er temmelig ulike, er de begge uttrykk for romantikeren i meg, som søker overskridelsen, forfjamselsen, brannen.

Og mens jeg sitter med dette e-postintervjuet så lytter jeg til ei låt du tipsa meg om, av Slow Meadow. En mediativ og formsterk sak, men også åpen. Jeg blir nysgjerrig på de ulike hjulene i livene våre. De små, kjappe, de store, sakte. Jeg blir nysgjerrig på de ulike sidene av hverdagen din: forfatterskapet – versus det at du jobbet på museum. Et litt åpenbart spørsmål herfra nå kanskje, men: Hvilke metoder, temaer, holdninger og eventuelle stiler eller former tar du med deg fra museumsarbeid og biblioteksarbeidet på NTNU – og inn i skrivinga?

Det viktigste er kanskje erfaringa med å jobbe med historisk materiale. Det er så spennende å forsvinne inn i et mangefasert kildestoff, prøve å se sammenhenger, forstå mer av menneskene midt i myldret. Da jeg skrev Du, oppdaga jeg hvor spennende det er å dikte videre på et historisk stoff, blant annet pinsepionéren Thomas Barratts Erindringer. Det skjedde noe i skjæringspunktet mellom historie og fantasi som viste seg å åpne opp masse for meg, og som førte til det kapitlet i boka – «Kjære Thomas» – som jeg vel er mest stolt av. Jeg mistenker at dette kapitlet, denne linja, også peker videre i forfatterskapet mitt. Samtidig kjenner jeg på et ansvar når jeg skriver meg inn mot historiske skikkelser. Hvis jeg for eksempel skulle ha anklaget Barratt for forferdelige handlinger som han aldri gjorde, måtte jeg ha hatt svært gode grunner til det – og jeg tviler på at det litterære resultatet hadde blitt noe særlig. Det hadde i hvert fall neppe gjort at vi forstod mennesket og kirkebyggeren Barratt bedre. Her er det vel historieutdanningas yrkesethos som gjør seg gjeldende, samtidig som jeg ikke har lyst til å være ei bølle.