At Annelita Meinich og programmet Diktafon har vært viktig for mange norske forfattere har blitt tydelig etter at det i januar ble gjort kjent at NRK legger ned programmet. Hans Petter Blad var sist gjest i programmet med opplesning fra og samtale om sin 2016-bok Clair-obscur.
I den nye, postfaktuelle virkeligheten vi befinner oss i er det fullkomment logisk at Diktafon legges ned, det beviser (gjennom den omvendte, postfaktuelle logikken) hvordan massekulturen i Norge lider under vanskelige kår, mens finkulturen dominerer nyhetsbildet og sperrer for forståelse av hvordan det er å leve i dagens samfunn. Vi befinner oss i en tid og en kultur der det forventes av oss, fra dekk på 1. klasse, ved synet av en person i ferd med å drukne, med tårer i øynene og oppriktig innlevelse å rope, «Jeg er så ulykkelig!»
For de av oss som er opptatt av poesi er nedleggelsen av Diktafon derved en personlig tragedie. Jeg opplever ingen stor forskjell mellom det å være i studio sammen med Annelita Meinich, og å lytte til en samtale med eller om andre poeter, levende og døde, siden teksten, lesningen og forsøket på forståelse alltid er dialogens omdreiningspunkt, ikke en selv som skrivende eller forfatteren per se. En leter etter faktiske holdepunkter (som druknende) og spør seg om kanskje det er den virkelige årsaken til nedleggelsen: Poeter snakker sjelden om seg selv, og et eventuelt «jeg» i teksten er alltid tilsynelatende. Kanskje dét, i den nye logikken, er den virkelige grunnen til at Diktafon nå forsvinner. Da er det naturligvis mulig å trekke ganske dystre, politiske konklusjoner (med poesiens grunnleggende evne til å fortolke, lytte, lete seg fram til skjulte budskap), omkring hva nedleggelsen i sin essens bærer bud om.
Hans Petter Blad