"Forlagene produserer forfattere som man lager baguetter", sier Nicole Macé, som en kommentar til kretsløpet av trykking, publisering og makulering av bøker. Lager – og distriusjonspolitikk er ikke bare relevant for forlagene. Også forfattere blir direkte berørte av dette. Makulering av bøker er en av konsekvensene for forfatterne. Trykk "les mer", print ut, og les mye mer, om og med Marcus Midré, Nicole Macé, direktøren i Sentraldistribusjonen, og fluene på veggen til Ole Robert Sunde:
Ole Robert Sunde bor i etasjen over Adamstuen Antikvariat. Der sitter han og skriver om fluer. Han trenger et leksikon, og går to trapper ned til Antikvariatet. Dette antikvariat er ingen butikk, men en tidsmaskin, en labyrint hvis veier er disse trange passasjer mellom bokhyllene. Eier Eivin Bergman sitter som vanlig bak den store, tunge pulten sin.
– Ole Robert! Jeg solgte en bok av deg i går, sier Bergman. Han har monopol på de eldre titlene til Sunde. Gyldendal Forlag har gitt opp å selge de, og ville makulere hele restopplaget. Sunde hentet de fra lageret, og gav de til Adamstuen Antikvariat, som selger så mange eksemplarer at når vår fotograf vil ta bilde av Sunde sammen med sin backlist, bare får 8-9 bøker til bildet. Og her inne på Adamstuen Antikvariat er tiden hele tiden påtrengende, men også fraværende. Tiden står ikke stille her. Den går bare sånn passe sakte. Her følger tiden et humant, og ikke kapitalistisk tempo. Adamstuen Antikvariat selger en Sunde-bok i måneden. Det var ikke nok for Norli. For Sunde betyr disse salgene mye. Ikke økonomisk, men på grunn av typen kjøpere:
– Hvilken bok solgte du i går? spør Sunde.
– Den lange tekstens historie. Det var et universitet i Chicago som skulle ha boken. For den norske samlingen i biblioteket, sier Eivin Bergman. Sunde skriver slike bøker som det skrives akademiske avhandlinger om, og som universitetsbibioteker vil ha i sine samlinger. Selv i Chicago eller Berlin. Og selvsagt Blindern. Adamstuen Antikvariat ligger på veien fra Blindern til sentrum.
Farten.
Makulering av bøker handler sjelden om at de slutter å selge. De selger bare for sakte. Mens markedet for øvrig går fortere og fortere, går tiden saktere hos Adamstuen Antikvariat. Den er som en tidsmaskin. Og med dét skal vi gå noen dager tilbake i tid. Vi skal gå tilbake til researchen for denne saken: Til et besøk hjemme hos Nicole Macé, en ringerunde hos 11 forlag, og besøk hos bokhandlere. Men først: Litt bakgrunnsinformasjon: Vi skal ikke late som om vi i hjemmesideredaksjonen har oversikt over distribusjons- og lagerpolitikk. Vi henter hjelp fra en gammel, men dog fortsatt relevant NOU. Den forklarer forholdet mellom distribusjonen til butikker – versus til bokhandler slik: Bladcentralen har kun en konkurrent – Narvesen-Distribusjon. I bokbransjen er det to store distribusjonsselskaper som begge er eid av forlag. Forlagssentralen er eid av Aschehoug og Gyldendal, mens Sentraldistribusjon er eid av Cappelen/Bonnier. Siden denne NOU’en var publisert, har eieforholdene, som vi påpekte i går, endret seg. Norske forlag leier lagerplass hos Sentraldistribusjon og Forlagssentralen. Disse selskapene makulerer bøker når de har ligget 3-5 år på lager.
– Vi makulerer for få bøker. Lagrene er fulle av bøker som ligger der år etter år. De blir umoderne, sier direktør i SD, Per Ingvoldstad.
– Blir bøkene umoderne?
– Papiret blir gulnet. Cellulosen svulmer. De buler, sier Ingvoldstad.
– Er det en løsning å stoppe fukt og UV-stråling til lagrene?
– Ja, vi jobber med noen endringer der, sier Ingvoldstad.
– Hvor mange bøker makulerer dere hvert år?
– Det er vanskelig å si fordi vi også makulerer utenlandske bøker, sier han.
– Hvorfor er disse tallene så hemmelige! Også andre artikler som jeg har lest om dette tema viser at lager – og distribusjonsselskapene er restriktive med å gi ut informasjon! Forklar!
– Jeg kan sikkert finne et tall for deg. Om en måneds tid, sier han. Om en måneds tid er slutten av august. I stedet for å vente på det, opererer vi med et tall som Ny Tid fant for et par år siden. 1, 5 millioner makulerte bøker i året. I år makuleres flere. Samlaget, for eksempel, makulerer for andre gang på seks år:
– Å makulere bøker er udramatisk, og en vanlig del av forlagspolitikken vår. Vi makulerer for å få ned lagerkostnader, og frigjøre penger til andre sider av forlagspraksisen vår, sier Finn Totland i Det Norske Samlaget. Forlegger Anders Heger kaller makulering av bøker ”nedskriving av varelagre”, og uttrykker at det er kulturelt uinteressant.
Hvorfor makuleres det?
Bøker makuleres for å frigjøre lagerplass til høstens nye titler – som sannsynligvis blir makulert om 3-4 år. Betyr dette at bøker skal bli en forbruksvare? Dette er et gjennomsnittsliv for en norsk gjennomsnittsbok: Den blir antatt av et forlag som håper at de denne gangen treffer blink, at denne forfatteren er den nye Per Pettersson, Knut Hamsun, Dag Solstad. Førsteopplaget av denne første boken er vanligvis rundt 1600 eksemplarer, hvorav de aller fleste blir kjøpt opp av biblioteker som en del av en statlig bestemt innkjøpsordning. Resten selges gjennom bokhandlere og relativt standardiserte kampanjer for ”nye bøker”. De fleste blir ikke solgte, men ender på et lager hos Sentraldistribusjonen. Forlagene betaler for lagerplassen, og for hver gang en bok må taes ut fra lageret for å for eksempel sendes media, eller fordi noen vil kjøpe den via forlaget. De aller fleste bøker slutter å ”selge tilfredstillende”. Forlagene skal frigjøre plass til de nye haugene med restopplag som etterfølger hvert eneste, avsluttede litteraturår. Etter 3-4 år blir de begjært makulert fra forlaget.
Hva er konsekvensene?
Forfatter Markus Midré har en uvane med å glemme igjen bøker etter opplesninger. En dag, da han skulle lese om kvelden, fant han flere av sine egne frieksemplar igjen. Forlaget hadde makulert restopplaget. Bokhandelen hadde levert sitt restopplag tilbake til forlaget.
– Det var som om boken min ikke lenger eksisterte lenger, sier Midré, over telefon til oss. Gyldendal lagrer et eksemplar av hver eneste utgivelse i kjelleren sin. Samlaget har det såkalte Samlagetantikvariatet, hvor kjøpre er sikret å finne en bok som har gått ut fra listene. Alle de nye bøkene finnes digitalt, og kan trykkes opp igjen. Men da Oktober skulle gi ut Askildsens samlede verker i fjor høst, måtte de scanne boksider fra gamle eksemplarer. På et filosofisk nivå, handler dette om visjonene for en litteratur.
Aschehoug.
Mens forlagene luker bort det sentimentale fra innsiden av permene, legger de opp til at man skal bli nostalgisk på bøker sine vegne. Bøkene som ble trykt på Guthenbergs presse fra 1600tallet var ikke for folk flest. Men folk flest leste likevel. De leste mindre, hefte-liknende bøker produsert på mindre profesjonelle trykkerier. Levetiden til disse såkalte chapbooks var relativt kort. De første forleggerne var boktrykkerne selv. De neste var bokhandlere. Aschehoug, for eksempel, begynte som ”sortimentsbokhandelen «H. Aschehoug & Co.»”. Forlaget eier den dag i dag Norli Bokhandel. Båndene mellom forlagene og bokhandlere er med andre ord ikke noe nytt. Nicole Macé har gitt ut bøker på Aschehoug siden åttitallet. Hun er ikke nådig mot forlaget sitt:
Besøk hos Nicole Macé
Forfatterne selger backlista si gjennom www.bokbuffeen.no. Forlagene kan forsøke å selge de gjennom nye kampanjer, settes på lagre eid av forlaget, eller selges via DnFs Bokbuffeen.no. Nicole Macé, derimot, har gitt mange av sine bøker bort som klassesett. Andre har hun forsøkt å selge gjennom en selv-organisert stand på Vestkanttorget ved Briskeby. Vi besøker norsk-parisiske regissørfruen hjemme i villaen bak ambassadene i Parkveien.
– Norsk forlagsbransje er blitt amerikanisert. Den følger en markedsliberalistisk tankegang. Bøker har blitt forbruksvare, sier Aschehougforfatteren Macé. Hun er også filmmanusforfatter og gift med den amanda-premierte regissøren Knut Andersen. Statuetten står på i en staselig reol i parets nesten parisisk overdådige hjem i Ikognitiveien bak Slottsparken. Macé serverer italisenske bichettos og russisk te i syltynne glass mens hun snakker:
– Jeg blir ikke imponert over forfattere som er kjendiser. Noe er veldig galt når bøker anses gode når de er hits. Forlagene har mistet interessen i den opprinnelige funksjonen av bøker: Som noe evig, sier Macé, som ble født i Paris, og kom til Norge i 1947. Det var kjærligheten som tok henne hit. Kjærligheten til litteraturen har alltid vært i henne. Også derfor blir hun så fortvilet når hun ser den korte levetiden som forlag gir sine bøker. Midt på nittitallet hentet hun flere titalls kilo restopplag av disse bøkene hos Ascehough. Hun donerte mange av bøkene som skolesett til bibliotek. Resten prøvde hun å selge på en stand som hun selv satte opp på Vestkanttorget ved Briskeby. Men de aller fleste bøkene står nå og støver ned i kasser i kjellerboden hennes. Et barnebarn skal scanne de gamle framsidene for henne for å legge de ut på www.bokbuffeen.no. Så lenge siden er det at forlaget har ”gitt henne opp”, at omslagene ikke engang finnes digitalt.
– Er det sårt?
– Det er helt fortvilt. Jeg ser bare hvordan verden utvikler seg tragisk. Sånn har Aschehough endret seg: Da jeg begynte der i 1981 var de fire, dedikerte ansatte med kjærlighet til litteraturen: Administrasjonen har spist bakepulver og blitt poff, sier Macé, og illustrerer administrasjonens vekst med gestikulasjon.
– De ser etter nye, unge og sensasjonelle forfattere som de kan lansere til mye styr. De vil helst ikke følge opp, sier Macé, hvis litterære karriere i Norge begynte allerede i 1959. I Morgenbladet, med en artikkel om Simone de Beauvoir. Macé har fortsatt gode venner og kontakter i Paris. Sånn får hun vite at forholdene ikke er bedre i franske forlag:
– De produserer forfattere som de produserer baguetter, sier Macé.
forbruksvare,Tilsvar
Kari Spjeldnæs forsvarer forlaget over mobiltelefon fra ferie:
– Jeg er enig med Macé at forlaget har endret seg siden åttitallet. Men kjenner ikke igjen grunnlaget for Macés utsagn. Det er minst like mange, og kanskje flere dedikerte litteraturelskere på forlaget. Det er en større administrasjon, men også flere redaktører i forlaget.
– Hvilke visjoner har dere for litteratur?
– Vår visjon er å bringe fram nyskapende og origniale verk med leserinteresse som kan gi nye innsikter og stimulere i lang tid framover. – I lang tid framover, altså. Likevel makulerer dere bøker som slutter å selge tilfredstillende etter 3-4 år?
– Vi gjør flere forsøk på å realisere bøkene som slutter å selge tilfredstillende. Hver 1. mai setter vi ned prisene på mange av fjorårset bøker. Vi prøver å selge bøker gjennom Mammutsalg. Og selv om vi makulerer bøker, så makulerer vi sjelden hele restopplaget med en gang. Vi reduserer det fra for eksempel 2000 til 600.
– Hvordan forholder dere til litterær bredde?
– Vi føler at det er et ansvar å ta vare på bredden. Det er fra bredden at vi får spissene. At vi satser på bredden manifesterer seg i at vi har et variert utvalg debutanter. Der ligger fremtiden. Der skjer det ting.
– Det kommer igjen tilbake til å dra fram nye shooting stars…?
– Vi kan ikke ta vare på hele bredden. I forlengelsen av dette vil det være sanering av enkelte titler. Derfra får vi en spissing over tid. Hvilke titler som får et langt liv og ikke kommer til syvende og sist tilbake til om noen vil kjøpe bøker, sier Spjeldnæs. Ascheough, som alle andre forlag, lager markedsplaner for salg og pressearbeid ved nye titler. Disse markedsplanene følger ofte en normalplan, og er relativt brei og god. Men det gjøres jevnt over svært lite for å reaktualisere og markedsføre gamle titler for å få i gang salget når det stagnerer. Men hva med Ascehough, som eier Norli, holder de kampanjer for eldre bøker?
– Vi gir bøkene billigere til Norli og andre bokhandler. Det er opp til de om de vil og kan markedsføre og dra fram de eldre titlene.
"Det fjerde kretsløpet"
Inghill Johansen holdt et foredrag for DnF sine medlemmer i vår. Hun snakket om www.bokbuffeen.no som "et tredje kretsløp"; en ekstra blodåre som slår inn når hovedårene svikter. Et slags fjerde kretsløp er kanskje det som Ole Robert Sunde bedriver. Han gir bøkene til et fysisk antikvariat, og går inn i et bytteøkonomisk samarbeid.
Og i fysiske antikvariat, der er det godt å være: La oss ta en pustepause, i trange korridorer på Adamstuen. Lufta er tørr, og lukter lær og papir. Butikken er en eneste backlist. Ole Robert Sunde står fortsatt der mellom de høye, trange bokhyllene. Det er kjente omgivelser. Som medlem av Litterært Råd får han tilsendt alle nye bøker som gis ut, leser de, og skal på den måten være i stand til å bedømme hvilke forfattere som bør få bli medlem i Forfatterforeningen, og hvem som bør få stipender. – Skrives det for mange bøker? Er de gode nok? – Det aner jeg ikke noe om, selv om hvis noen skulle svare på det så var det vel meg, sier Sunde, og kommer inn i en samtale med Bergman om DnF versus antikvaratforeningen. Et antikvariat må ansøke medlemskap, og bevise at det er godt nok til å være med. Forlag har ansvar for kvaliteten. Nå til leder i Norsk Forfattersentrum, Ingvild Herzog, som, for ordens skyld, raser mot makulering av bøker. Men mer om det senere. – Bør forlagene da tenke seg bedre om før de trykker ord? – Forlag må sørge for at bøkene blir gode. – Mangler forlagene visjoner for litteraturen? – Det er veldig mange flammende engasjerte redaktører og direktører der ute. Jeg tror at problemet på mange måter er eierne av forlagene. Det er til syvende og sist de som bestemmer over pengesekken. Og når det er sagt: Kall meg pompøs, men jeg mener at det skrevne ordet er hellig. Man skal verne om det med alt man har. Å investere i lagerplass for restopplag bør være forlagenes viktigste prioritet. Makulering av bøker gjør meg kvalm. Man skal ikke ødelegge det trykte ord, men skal gi etterslekten tilgang til det. Som det er nå, finnes hoveddelen av den norske litteraturen bare på Nasjonalbiblioteket. Ikke engang i det i Oslo, men i Mo i Rana. – Hva med bokhandlene; hvilken makt har de mht hvor mye man satser på, ivaretar og verdsetter litteraturen? – Noen må ta en prat med bokhandlerne! Det varierer veldig hvor opptatte de faktisk er av tekst. Forlagsredaktører er jo det, heldigvis. Og på den måten er makten til bokhandlerne mindre enn hos forlagene, seier Herzog, og mener altså at kulturmakten til slutt likevel vinner over den økonomiske makten. En prat med Norli. Kan og vil salgsleddet dra fram eldre titler? Det kommer an på hvilken kjede det tilhører. Norli er i følge butikksjef Skaugstad ”Ikke underlagt en Rema 1000-logikk”, som betyr at bare halvparten av kampanjene er bestemt fra sentralt hold. Halvparten av de titlene som skal settes fram og framheves blir altså bestemt av kampanjeleder i Drammen. Hvilke andre bøker som skal promoteres og dras fram er opp til den enkelte butikken. Hos Norli Dronningensgate i Trondheim betyr det Skaugstad og hans salgsansvarlige. Og den oppløftende nyheten herifra er at Skaugstad gjerne velger backlist til hyllene sine ved inngangen av nye bokhøster eller – vårer: – Vår profil er bredde og kvalitet. Jeg går ofte til backlist for kvalitet. Det er der jeg finner bøker av Gert Nygårdshaug, Jan Kjerstad, og for eksempel hver eneste tittel av Henrik Ibsen, sier Skaugstad, som personlig, eller sammen med sin bokansvarlige, er den som velger hvilke bøker som skal legges på hvilke bord og hyller i butikken. Han prøver ikke å skjule at Anne B. Ragde får stor plass i den største bokhandelen i Trøndelag: – Å satse på bestselgere er en del av satsingen på bredde, sier Skaugstad. Hvem som bestemmer bokhandelens satsingsområde er forskjellig fra bokhandel til bokhandel. Hos kjedene ligger det oftere føringer fra sentralt hold. Hver av de enkelte butikkene må da ta inn de titlene som kjedene bestemmer. Ovenfor nevnte Norli kombinerer frihet og sentral styring. Noen titler blir bestemt av kategoriansvarlig i Drammen, som er én eneste dame. Ark-kjeden har et helt bokråd som er satt sammen av forskjellige folk i butikkene. De har møter hvor de bestemmer 10-20 titler som kjeden skal satse på hver høst og hver vår. Men ellers så er det opp til den enkelte medarbeider i butikken å velge, plassere, promotere og profilere bøker. Til syvende og sist betyr det med andre ord lite hva forlagene sier, hvilke følgebrev og anbefalinger de kommer med. Bunnlinjen er at bøkene som velges ut ofte avhenger av smaken til den medarbeideren som til enhver tid står der. Og hvem er det som står der?
– Jeg velger ofte ungdommer som er inne i tunge studier. Gjerne bachelor – eller masterstudenter i litteratur, sier Ola Skaugstad. Salget avhenger altså til en viss grad av hvem som til enhver tid står i bokhandlene. Hvem er de som står der?
En liten stikkprøve en torsdag i juli finner vi litteraturstudiner i tjueårene hos Ark i Brugata. Hos Tronsmo står daglig leder Eva Stenlund Thorsen bak disken. Hennes to anbefalte er denne uken gamle bøker. Backlist. Den ene er 2000-utgaven av My name is Asher Lev av Chain Potok, og 2005-utgaven av Queen of the Turtle av Julia Red . Backlist, altså. Hos den mer brede Norli Universitetsgaten finner vi butikkens fagansvarlige, Turid Oline Hepsø bak en informasjonsskranke. På disken står hennes ”anbefalte”. Det er en nylig trykt billigutgave av Ronnie Mag Larsens debutroman ”Offa”.
Nett v papir.
Tilbake til Adamstuen Antikvariat. Bergman går på bakrommet for å lete etter flere bøker av Sunde. Fotografen vil illustrere at Sunde har en stor backlist. Men han finner bare åtte-ni eksemplarer.
– Dette viser bare at Sunde selger, sier Bergman. Dermed må Sunde opp i leiligheten sin som ligger i etasjen over antikvariatet og hente flere eksemplar til antikvaren. Men det haster ikke. Det siste vi hører før vi forlater lokalet er dette:
– Har du fått inn noen leksikon? Noen ganske nye? sier Sunde.
– Men du har jo nett, sier antikvaren. – Jeg vet. Men det er noe helt annet å sitte der med leksikon i hendene! Å ha den store massen av papir i fanget! Å kunne bla litt hit og dit. Og så er det bildene. Fluer, for eksempel. Jeg trenger bilder! Har kjøpt meg et mikroskop på Chlaes Ohlsson, sier Sunde, bak oss, mellom bokhyllene. E-boken kan løse forlagenes lagerplass. Men med den kommer det mulige problemet med fildeling. Det er en annen, men ikke helt annen historie likevel. Smale forfattere som ikke selger mange eksemplarer har ikke noe i mot e-bokens inntog. De overlever likevel på innkjøpsordning og bibliotekvederlag. For forfattere som selger godt, og hvis bøker stadig blir relansert og hele tiden realisert, er det en trussel. De samme forfatterne blir sjeldnere makulert. Det er kretsløp, alt sammen.
(Takk til Tor-Björn Adelgren for at vi får bruke tegningen hans av Ole Robert Sunde. Saken ble skrevet i fjor sommer, men fikk hvile seg. I og med ny aktualitet og relevans, publiserer vi den nå, i en omskrevet utgave.)