Julia og Leon er skrevet over en kjærlighetshistorie jeg selv hadde som ung jente med en eldre mann, og boken en bygget på minner, fakta, dagbøker, forstørrelser og forvrengninger fra den gang. Det var en prosess som både var ubehagelig fordi den tvang meg til å gå tilbake til en vanskelig periode, og som tok tid. Jeg rekonstruerte først historien med alle detaljer og fakta før jeg lagde litteratur av det. Boken er preget av utelatelser og følelser som ligger gjemt mellom linjene, men ikke blir uttrykt. Det tror jeg er et resultat av at teksten er nær eget liv.
– Vil du si noe om forholdet mellom fiksjon og fakta i Julia og Leon, og om hvordan det kan bli skjønnlitteratur ut av biografisk materiale?
– Romanen er delvis selvbiografisk, idet den har en
kjerne av sannhet. Brudebildet på omslaget er mitt eget, men
manipulert. Jeg var sammen med en mann som var eldre enn meg da jeg var
ung og bodde i Amsterdam. Som Leon i romanen døde også kjæresten min av
kreft. Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg vil gi boken autentisitet. Jeg
er forholdsvis ung og ennå ikke en erfaren forfatter, derfor føles det
riktig å bruke egne erfaringer om så alvorlige temaer som sykdom og død.
Ved å si at boken er delvis selvbiografisk, håper jeg at den kan bety
noe for andre som har opplevd å miste en nær person. I ettertid ser jeg
også at teksten er preget av at historien ligger så nær opptil mitt eget
liv ved de mange utelatelsene; jeg var redd for å bli privat.
– Ble du det?
– I motsetning til Knausgård er ikke Julia meg.
Mens Knausgård forstørrer alle detaljer og hendelser i sitt eget liv,
bruker jeg en selvopplevd hendelse som jeg løfter opp og omformer. Og i
motsetning til Espedal som på en måte mytologiserer sitt eget liv ved å
skrive om det, bruker jeg egne erfaringer fordi det er det som er meg
nærmest, og som jeg kan si noe ekte om.
– Ja, også Espedal har skrevet om tema "eldre menn, yngre kvinner". Kan du si noe om eventuelle forbilder som du har som forfatter?
– Jeg har stor respekt for Jon Fosse. Tekstene hans
er rytmiske og altomfattende. Per Petterson er god til å skrive om det
vi helst ikke snakker om, og Carl Frode Tiller har psykologisk
interessante karakterer. Sofi Oksanen skrev med Utrenskning en
fullkommen roman, synes jeg, og er sånn sett mitt største forbilde. Nå
leser jeg Sara Stridsberg, og det er også utrolig bra.
– Stridsberg har noe fra David Lynch' filmer, synes jeg. Navnet Leon er vel tittelen på en fransk film. I tillegg er det et litterært navn, brukt av blant andre Markus Midré. Kan du si noe om navnevalget?
– Leon er et sterkt navn, på samme måte som Julia er
det. Julia og Leons forhold henspiller på Lula og Sailors fra Wild at
Heart (filmatisert av David Lynch, 1990), som er en av de mest intense
kjærlighetshistoriene jeg vet om. Referansene til Lula og Sailor går som
en tråd gjennom boken, og Julia og Leon sammenligner seg stadig med
filmparet. Og som Lula og Sailor er dømt til undergangen, blir også
Julia og Leon det idet Leon får vite at han er uhelbredelig syk
og døende. Men Leon kjemper så lenge han kan, og Julia må gå videre
etter hans død.
– Kritikere og lesere har kalt boka di sterk, en sånn som "man ikke kan legge fra seg". Hvordan var det å skrive den andre boka etter debutboka, også den godt mottatt?
– Julia og Leon var en vanskelig bok å
skrive fordi innholdet er såpass personlig. Jeg strevde med å finne en
balanse mellom egne følelser og det å konstruere en roman. Og det er
mulig jeg gjorde det for tidlig, at 16 år ikke var nok mellom levd liv
og romanliv. Det første manuset jeg sendte inn var en
blanding av utsnitt både fra Månefjellet og Julia og Leon, så kanskje
blir tredjeboka det mest avgjørende for meg. Det føles i alle fall sånn
nå; jeg er igang med en ny roman med samme hovedperson.
– Også den kom ut på Kolon Forlag. Hvordan fant dere hverandre, Kolon og du?
– Kolon var det første forlaget som svarte da jeg sendte av gårde manus, og det er jeg veldig glad for. Kolon er et på alle måter et bra forlag, med kort vei til redaktøren. Jeg hadde Torleiv Grue som redaktør på mine første to bøker, og det jeg kan om å skrive har jeg lært av ham. Nå ser jeg frem til å jobbe med Bjørn Aagenæs; han er en up and coming redaktør.