I denne saken bøyer Mikkel Bugge noen greiner til siden, lar oss få et lite innblikk i hvem han er som forfatter og lesende menneske: I løpet av de siste ukene kjennes det som om vi har levd i en Kjell Askildsen novelle, den om han som observerer et par på avstand gjennom stjernekikkert. Forskjellen er bare at vi ikke trenger stjernekikkert for å se vårt par, de eier det huset vi bor i og kommer stadig innom for å fortelle om de nye vendingene samlivet deres tar.
Mikkel Bugge (f. 1978) er fra Vesterålen, er bosatt i Oslo, og debuterte med den kritikerroste novellesamlinga Yttersider i 2007. I fjor kom andreboka hans, visstnok et viltert overskuddsprosjekt av en roman. Gå under jorda ble nominert til P2-lytternes romanpris og ungdommenes kritikerpris. Ved siden av forfatterskapet, har Butte hatt et sommervikariat for DN-magasinet, og
har frilanset for de i ett år. Han jobber ikke for DN akkurat nå, men kunne
godt tenke seg å komme tilbake. Han er pappa til en liten gutt, har hytte på
Hemsedal, og liker å bade i det kalde vannet ved hytta si, i Oslofjorden,
Vesterålen, og denne uka – i Sør-Afrika og altså retning Sydpolen, som han
skriver.
– Men du er vel ikke i Sør-Afrika utelukkende for å bade?
– Jeg er i Cape Town for å undervise i featurejournalistikk gjennom Gateway College. Studentene er norske, og de har reist ned hit for å lære å skrive og med ønske om å oppleve en annen kultur, noe de får gjort til de grader. Cape Town er en fantastisk by og Sør-Afrika et kontrastfylt og spennende land som virkelig har mye å by på. Arven fra apartheid, fattigdom og ulikhet mellom folk er svært tydelige her. Mye av dette ligger også til grunn for studentenes prosjekter.
– Du underviser i featurejournalistikk, og har gjennom flere år jobbet som featurereporter for Dagens Næringsliv. Den siste romanen din har en del "faktisk" stoff. Hva tenker du om forholdet mellom fiksjon og fakta i prosatekst?
– Jeg liker å jobbe i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Da jeg begynte å skrive journalistikk var det vanskelig å holde dikteren i sjakk, jeg hadde så lyst å gi folk andre sko og klær og formulering og sånt, men det går jo ikke. Likevel tar jo featurejournalistikken i bruk rekke av de virkemidlene vi tradisjonelt sett assosierer med skjønnlitteraturen, så man kan gjøre mye uten å bryte ut av det journalistiske rammeverket.
I Gå under jorda var det spennende å traske mellom løgn og sannhet og blande det hele sammen på nye og overraskende måter. Jeg opplever jo at vi i dagliglivet blir bombardert med løgnaktig sannhet og sannferdig løgn. Skjønnlitteraturen er en god arena for å undersøke hvordan disse mønstrene nedfeller seg og hva som egentlig foregår.
– Du debuterte som dramatiker i fjor. Dramastykket var dokumentarisk i metoden på den måten at du og en samarbeidspartner reiste rundt, intervjuet, tok bilder. Hva vil du kalle formen stoffet deres fikk?
– Formen vil jeg kanskje kalle en absurd dokumentarisme. Jeg og meddramatiker Nina Wester var opptatte av å få trukket folks historier inn i teateret uten at det ble "dokumentært" i den tradisjonelle realistiske betydninga. Jeg tror ikke teateret, (eller kunsten forøvrig) skal strebe etter å etterlikne verden 1:1. Samtidig har jeg lenge vært opptatt av å oppsøke folk, av å stille spørsmål og få fram deres historier. I dette stykket jobbet vi aktivt for å få fortalt visse typer historier fra Nordområdene. Det var overraskende hvor åpne folk var.
Da vi jobba med teksten etterpå var det viktig for oss å løfte historiene opp fra det realistiske, opp fra det hverdagslige og sette dem inn i en mer politisk og strukturell diskurs. Samtidig måtte dette stoffet gjøres dramaturgisk interessant og der kommer det absurde inn. Ved å løse opp realismen med absurde elementer kunne vi vri stoffet ut i fantasien og åpne opp for det uventede, lekne og farlige.
– To sakprosaforfattere søkte nylig om å bli medlemmer i DnF. Hva tenker du om det?
– Jeg hadde stor sans for den posisjonen Espen Haavardsholm argumenterte for på årsmøtet. Jeg hadde i utgangspunktet gjerne sett at disse to ble tatt inn som medlemmer. Jeg ser imidlertid at det kan by på en rekke praktiske utfordringer som kanskje umuliggjør det.
Generelt synes jeg vi bør jobbe for mer krysspollinering mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg tror sakprosaistene kan ha mye å lære av skjønnlitterære forfatteres språklige ekspertise, dramaturgi og struktur. Og sakprosaistene kunne kanskje vært med på å justert den kollektive norske skjønnlitteraturens apparatur litt vekk fra forfatterne selv og mer ut mot verden.
– Tilbake til deg og ditt liv, til diktning og dokumentar: Når slutter litteraturen for deg/ Er det noe poesi i hverdagen din?
– Litteraturen slutter der jeg slutter å skrive.
Jeg vet ikke hvor mye poesi det er, men det er mye prosa. Ikke verst prosa, faktisk, kanskje ikke top-notch, men absolutt ikke å forakte. I løpet av de siste ukene kjennes det som om vi har levd i en Kjell Askildsen novelle, den om han som observerer et par på avstand gjennom stjernekikkert. Forskjellen er bare at vi ikke trenger stjernekikkert for å se vårt par, de eier det huset vi bor i og kommer stadig innom for å fortelle om de nye vendingene samlivet deres tar. Så vi får se hva som skjer med den historien, den ligger nå der inni meg et sted og dukker sikkert opp i en eller annen form et sted.
– Hva skriver du nå: dramatikk, prosa, journalistikk, en blanding?
–
Jeg jobber med et teaterstykke som skal ha premiere neste høst, og så pusler jeg med en de ytterste trådene av en roman. Men jeg lærte tidlig å ikke snakke om det jeg ikke er ferdig med, for da forsvinner magien.
– Hva leser du?
– Jeg liker å lese flere ting samtidig, så nå går det i følgende: J. M. Coetzees tørrvittige Elizabeth Costello, ei lita bok uten ord, men med mjuke sider og lydeffekter, Peter Adolphsens En Million historier, som, kanskje ikke så overraskende, inneholder – ja, nettopp – én million historier. Og på iPaden leser jeg What Technology Wants av Kevin Kelly, som skriver om teknologiens eget vesen og hvor kommer fra og er på vei.
– Apropos det å lese: Du har vært aktiv i diskusjoner på sosiale medier i det siste. Debatter som du har vist interesse i, er blant annet om den gjengen av profesjonelle lesere som vi kaller Det litterære råd. Kan du si litt om engasjementet ditt i disse debattene?
– Jeg synes det er flott at vi har fått denne debatten. Jeg vet ikke om det var nødvendig av Aasprong å melde seg ut for å skape den og tror nok kanskje hun kunne fått enda større gjennomslag for sin sak dersom hun hadde tatt ordet under årsmøtet. Men uansett; diskusjonen er der, og det er positivt.
Jeg er en fersk medlem og har ingen djuppløyende innsikt i verken styret, rådet eller organisasjonen som sådan, men at en forening tar opp sentrale spørsmål rundt makt, åpenhet og tildelinger høres sunt ut i mine ører.
Ofte hører man medlemmene i Det Litterære Råd si at det er så mange som søker, men så få stipender å dele ut. Jeg vil heller snu på det: For skjønnlitterære forfattere i Norge er det så mange stipender at de fleste som søker har nære kolleger som får dem, kanskje flere år på rad. Og for å si det sånn: Det er ikke så ille om bare Stordalen er rik, men om naboene på begge sidene av gjerdet ditt har svømmebasseng, er det lett å bli bitter. Derfor finnes det en gruppe forfattere som år etter år føler seg oversett og som mener at de fortjener stipend, og det er vel denne byllen Aasprong har stukket hull på.
Så det blir spennende å komme på neste møte der dette skal diskuteres, sier Bugge, som har vært medlem lenge nok til også å få med seg det forrige årsmøtet. Og omtrent da, for et par måneder siden, syklet jeg mot nasjonalbiblioteket over
St.Hanshaugen. Det var sørpe på fortauene, og hverken sykkel – eller barnevognvær.
Men oppe i en bratt bakke trillet Mikkel Bugge på en sportsvogn. Han er pappa
til en fin baby, som lå og sov.
– Dette stemmer, jeg er pappa til lille Sølve som bruker mye
av tida si på å snu seg fram og tilbake, og åle seg bortetter gulvet mens han
sier uuuuurwæææææ og kikker opp med store fine øyne.