Vilde Heggem (f. 1983) er fra Halden. Etter noen år i Trondheim, Bergen, Gøteborg og Oslo, har hun nå flyttet tilbake til hjembyen. Hun debuterte skjønnlitterært i 2007, med diktsamlingen Akkurat her er det det verker. .Hvis Trærne kom i vår. Kresen, minimalistisk, beskjært. Det er noen av ordene som er brukt om samlingen. Og kan man ikke formelig se hvordan hun med tusjpenn har strøket over ord, krysset over hele avsnitt, og tatt bort alt som hun ikke tenker er leseren vedkommende? Oktober Forlag siterer boka i sin presentasjon av forfatteren:
hvis fuglene | hvis trærne | hvis jeg | | [ ] [ ] = | jeg er piken mellom
to søstre | jeg skriver en liste over alt det jeg ikke kan si
Nysgjerrighet! Hvem er forfatteren bak slikt? Vilde Heggem studerer barnevern. Da jeg tok kontakt med henne for første gang for dette intervjuet leste hun til eksamen. Hun bad om en ukes tid – for å gjøre seg ferdig med eksamen, for å kunne svare skikkelig, som hun skrev. Fokusert, ambisiøs? Eller hvem er Heggem? Her er i alle fall et lite intervju som handler om henne som nyslått DnF-medlem:
– Hvilke typer litteraturpolitiske saker brenner du for, eller ønsker at DnF skal ta opp (selv om du ikke brenner for de)?
– Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på hvilke litteraturpolitiske saker jeg ønsker å se tatt opp i Den norske Forfatterforening. Jeg har ikke, som du skriver, sett for meg at jeg skal gå på møter og diskutere litteratur og litteraturpolitikk. Jeg synes det er vanskelige ting å snakke om med mennesker jeg ikke kjenner godt. Men jeg er veldig glad for at andre diskuterer sakene. Og blir jeg sint nok skriver jeg om det. Det har vært interessant å følge debatten om stipendtildelingene. Jeg synes det er trist at samtidig som jeg ble medlem, meldte Monica Aasprong seg ut av foreningen. Jeg plasserer Aasprong i mitt litterære slektstre, og er spent på om jeg også kommer til å måtte forbanne meg over at jeg heller aldri blir tildelt arbeidsstipend.
– Du har vært i litteraturmiljøet lenge. Hva tror du kan bli annerledes nå som du er medlem i DnF?
– Det har ikke slått meg at noe skulle forandre seg fordi jeg har blitt medlem av forfatterforeningen. Når jeg fikk brevet i posten tenkte jeg, litt tullete, for meg selv at jeg nå må kunne kalle meg forfatter. Tittelen kan være noe fremmed for en debutant, og særlig når en er debutant på tredje året, men med den magiske andreboken og opptak i foreningen for forfattere har en liksom rett til å ta ordet i bruk. Det jeg håper skal bli annerledes ved å være DnF-medlem, er at jeg forhåpentligvis vil ha en større sjanse for å bli tildelt arbeidsstipend. For jeg har så veldig veldig lyst til å være forfatter.
– Kan du beskrive den plassen hvor du oftest sitter og jobber?
– Jeg har akkurat flyttet tilbake til hjembyen min Halden, og har ikke ennå bestemt meg for om jeg vil ha et eget rom utenfor leiligheten hvor jeg skal gå og arbeide, eller om jeg skal gjøre det hjemme. Til jeg eventuelt finner et rom utenfor hjemmet, sitter jeg ved det tre meter lange massive gråmalte bordet vi har innredet hele leiligheten ut ifra. Sitter jeg ved den ene langsiden ser jeg rett inn i bokhyllen, sitter jeg ved den andre langsiden ser jeg ut av vinduene, sitter jeg ved den ene bordenden ser jeg gjennom stuen og mot et stort gammelt foto av festningen som vi fant på et loppemarked, og sitter jeg ved den andre bordenden ser jeg inn på kjøkkenet og oppvasken som vokser mens jeg skriver.
– Hvis det ligger bøker på det massive bordet hvor du sitter og jobber; hva slags bøker er det?
– De få ukene vi har bodd med dette fine bordet har det bare ligget fagbøker om barnevern på det. Men nå som jeg er ferdig med bachelorgraden i barnevern skal jeg sette bøkene fint inn i hylla, og gjøre det jeg gjør hver sommer; jeg skal dra ut av bokhylla alle de bøkene jeg har gledet meg til å lese, legge dem i en prioritert stabel og sakte arbeide meg nedover. I stabelen kommer det til å ligge en overvekt av bøker fra Oktober og Flamme forlag, men også noen gamle klassikere og bøker av gamle skrivelærere og -venner.
– Du har bodd ganske lenge i Trondheim. Hvordan vil du beskrive litteraturmiljøet i den byen?
– Nå er det flere år siden jeg flyttet fra Trondheim, så jeg vet ikke om jeg har rett til å uttale meg om litteraturmiljøet der, men takket være nettopp det miljøet hadde jeg noen gode år i byen. Litteraturmiljøet, eller det jeg oppfattet som kjernen i miljøet, er en liten gruppe fine mennesker. Det var oftest de samme menneskene som arrangerte litteraturarrangementer, festivaler og tidsskrifter. De var åpne og inviterte meg inn da jeg flyttet dit, og jeg fikk være med å lage litteraturtidsskriftet Ratatosk og arrangere Æ Å Trondheim litteraturfestival.
– Mot slutten av tiden din i Trondheim, ble det på tale med å få et litteraturhus til byen. Har du en mening om litteraturhusdebatten?
– Jeg rakk akkurat å engasjere meg i å få litteraturhus i Trondhiem, før jeg flyttet derifra. Etter å ha fått med meg litt av debatten om litteraturhus i Bergen, er jeg ikke lenger sikker på at enhver by trenger et litteraturhus. Når en bor i en by og arbeider innen et felt, er det lett å la seg rive med av det at en vil alt godt for byen og feltet sitt.
