Ytringsfrihet er selve hjørnesteinen. Det er den vi i alt vi gjør skal holde vakt over, sier Johan Mjønes. Bli bedre kjent med det nye DnF-medlemmet, en mann som ikke tror på begrepet sannhet:
Johan Mjønes (f. 1976) er fra Orkanger, og debuterte som forfatter med romanen Terminalhastighet. Allerede året etter kom andreboka Orkanger.
–
"Jo da, Mjønes kommer mer enn hederlig fra sin debut, han er et fortellertalent av de sjeldne og har skrevet en trist og vakker tekst som blir sittende i lenge etter at boken er lukket."
Ikke verst. Hvordan syntes du at det var å debutere som forfatter?
– Det var fantastisk å debutere. Det var en stor opplevelse å holde boka i hånda. Å se at det jeg hadde arbeidet med og tenkt på så lenge var blitt til ei bok, var sterkt. Og da den første anmeldelsen kom, som sitatet ovenfor stammer fra, kunne jeg også senke skuldrene og vite at det i alle fall fantes en person der ute som likte boka.
–
Dag Solstad er vel en av de som har sagt at forfatterdebuten var det største i livet. Større enn å få barn, sa Solstad (Dagsavisen i juli, feks). Du har også familie. Hva tenker du om plassen den skjønnlitterære debuten har i livet?
– Å få barn er ikke så veldig vanskelig, å være en far derimot. For meg er dette to størrelser som tilhører helt forskjellige sider av livet, og som jeg synes er vanskelige å sammenlikne. Men begge deler har hatt en enorm innvirkning på mitt liv.
Imidlertid, større enn selve debuten var et øyeblikk noen måneder etterpå. Jeg satt og skrev på det som skulle bli romanen Orkanger, jeg hadde ei god skriveøkt og ble plutselig fylt av en intens glede over å få lov til å gjøre nettopp dette; skrive. Debuten hadde gått svært bra, forlaget virket å være fornøyde, og jeg var godt i gang med ei bok til, og skjønte at jeg var i ferd med å bli en forfatter. Og jeg fikk en enorm følelse av å være på riktig plass, å ha havnet på riktig hylle på et vis.
Jeg er fortsatt ikke bare komfortabel med å si at jeg er en forfatter, men jeg skriver hver dag, og føler fortsatt at det er her jeg skal være. Og overført så er fødsler noe stort og spesielt, men det er far man skal være.
–
Og hva betyr det nå å bli medlem i DnF?
– Det er stort. Det handler om å få være en del av den fagforeninga som skal kjempe forfatternes, og derigjennom, litteraturens sak i Norge. Og selv om jeg både koketterer og ikke med at jeg ikke føler meg komfortabel med å kalle meg forfatter, så var jeg aldri i tvil om at dette var stedet å gå til.
–
Er du interessert i fagforeningspolitikk/ litteraturpolitiske saker?
– Om man ønsker å fortsette å skrive, og om man er opptatt av litteratur, så må man jo også være opptatt av rammevilkårene en selv og andre arbeider under. Hvilke rammevilkår litteraturen har i samfunnet, og enda større, hvilket samfunn vi skal presentere vår litteratur for.
–
Hvilke konkrete saker mener du er viktige?
– Ytringsfrihet er selve hjørnesteinen. Det den vi i alt vi gjør skal holde vakt over.
Når det kommer til de litt kjedeligere og praktiske sakene er jeg som de fleste, antar jeg, opptatt av de konkrete rammevilkårene for produksjon av litteratur. Altså rettigheter, forlagsarbeid, stipender osv. Imidlertid føler jeg meg fortsatt veldig fersk i denne bransjen, og er ikke helt fortrolig med alt av bransjepolitikk ennå. Derfor er dette også et spørsmål jeg føler jeg ikke kan svare godt nok på før jeg har fått en klarere formening om denne bransjen jeg nå er en del av, og som jeg forhåpentlig kommer til å være del av i lang tid.
–
Kan du si litt om hva du liker å lese, og noe om dine forbilder?
– Å lese er noe av det fineste jeg vet om. Og jeg leser veldig mye forskjellig, og derfor har jeg også et veldig varierende forhold til det man kan kalle forbilder. Men når vi nå er inne på dette, kan jeg nevne to av sommerens store opplevelser; Murakami og Houellebecq. To svært forskjellige forfattere og bøker som begge innehar noe å strekke seg etter. Murakami som en fantastisk forteller og Houellebecq som en språklig mester og samtidsdiagnostiker.
–
Hva er forholdet ditt til Jon Fosses skrivestil?
– Da jeg først gang leste Jon Fosse, var det en stor opplevelse. En språklig opplevelse jeg aldri har fått av noen annen forfatter. Det var skjellsettende. Og derigjennom noe som nok har påvirket meg som forfatter i veldig stor grad. Imidlertid, bare Fosse er Fosse, og jeg har mine egne greier å bale med, selv om inspirasjonen tidvis er opplagt.
–
Var andreromanen din "Orkanger" like stedsspesifikk gjennom hele prosessen?
– Jo, Orkanger var alltid så stedsspesifikk, men så var det jo egentlig tenkt å være en novellesamling som skulle foregå på Orkanger. Etter debuten hadde jeg noen novelleaktige barn- og ungdomserindringer som av en eller annen grunn ikke passet inn i debuten, men som jeg like fullt syntes var gode. Jeg tenkte å supplere disse med et par nyskrevne tekster og vips skulle jeg ha en novellesamling klar. Så skrev jeg teksten med kattedrapet, som er blitt åpninga, og så teksten om gutten i klasserommet som kjenner snøen renne ned langs ryggraden, som ble første tekst i del 1. Og mens jeg skrev om denne gutten, slo det meg plutselig at han som drap den katta, han kunne jo også være han som plager denne gutten, og så var den tanken så besnærende at jeg bare fulgte det sporet.
–
Det kan virke som om du setter originalitet høyt. Stemmer det?
–
Jeg er opptatt av at hver fortelling skal få sin form. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan denne formen skal være før jeg begynner å skrive, men har en slags idé. Så viser det seg at ett eller annet ikke fungerer i forhold til min opprinnelige plan, og så er det at prosjektet på et vis har sine egne ideer om hvordan det skal være, og så blir det en slags forhandling mellom den opprinnelige ideen og det prosjektet som er i ferd med å brette seg ut foran meg. Originalitet er derfor litt vanskelig å si noe om for min egen del, jeg forsøker bare å la ting flyte så organisk som mulig, og da, kanskje, blir det innimellom et originalt resultat?
– Da blir det i alle fall originalt Mjønesk. Det hadde vært spennende å se hvordan andreboka di ble annerledes enn debuten. Kan du ta fram debutboka di fra hylla og bla litt i den, lese i den, og etterpå fortelle hva du synes om den nå?
– Jeg er fortsatt veldig stolt av den boka. Og jeg synes fortsatt den inneholder noen veldig skarpe passasjer, i all beskjedenhet. Og så synes jeg at det er mye som kunne vært gjort annerledes, og noe som godt kunne vært litt mindre pompøst, men så var det jo sånn hovedpersonen skulle være, så da får vi bare bære over med det. Så ja, litt blandede følelser, men mest stolt. Og så har den en frekk form, det skal den ha!
–
Hva tenker du om skjønnlitteratur – som form?
–
Jeg er i en fase, arbeidsmessig, hvor jeg grunner veldig over begrepet sannhet. Dette høres kanskje veldig banalt ut, men det er det jeg tenker på om dagen. Og jeg overraskes over hvordan enkelte miljøer og personer så ubekymret våger å ta dette begrepet i sin munn. Imidlertid, om man fjerner seg fra sannhetsbegrepet, når man beveger seg inn i kunsten på forskjellige måter, kan man nærme seg en annen type erkjennelse, en erkjennelse som ikke har noe med dette sannhetsbegrepet å gjøre, og her har skjønnlitteraturen en nøkkelrolle
– Hva er god skjønnlitteratur for deg?
– God skjønnlitteratur utvider horisonten, bringer andre erfaringer, andre perspektiver, andre måter å tenke på inn i livet. Erfaringer som undergraver det vi trodde vi visste, det vi trodde var sant, slik at vi sitter igjen litt mer forvirret, litt svimle og usikre, men samtidig også litt klokere. Riktig god skjønnlitteratur (og dette er svært sjelden) setter noe på spill i ens egen eksistens.
– Sitat fra "Terminalhastighet": For alle som har opplevd et slikt øyeblikk vet hva det er, for det er evig, det former hele verdensanskuelsen og skaper personen, det ligger bak øynene som et umerkelig filter som filtrerer alt som slippes inn i en endeløs jakt etter å oppleve noe liknende, for dette øyeblikket skaper en sult, det former et kall i kjernen, i ditt aller innerste, og alltid vil du være på jakt, alltid vil du være sulten, for man kan ikke bare slippe det, gå videre og være takknemlig for at man har opplevd fullkommenhet, at man en gang var fullstendig til stede og at alt annet var et annet sted, tilhørte en annen tid, for mennesket er ikke slik, mennesket vil alltid forsøke å kopiere, gjenskape, og akkurat her ligger, for den som kan se seg selv, årsaken til alt, for jakten vil slite deg ut, aldri vil du komme til å oppleve noe slikt igjen, og selv om du aldri vil klare å formulere dette for deg selv, så vet du det like fullt.
U
ten sammenlikning forøvrig (mest som en unnskyldning for å få lov til å sitere): Har du lyst til å fortelle om øyeblikket som fikk deg til å begynen å skrive skjønnlitteratur?
–
Da jeg som 8-9 åring leste den hemmelighetsfulle øya av Jules Verne, tenkte jeg etterpå, tenke å kunne gi slike opplevelser til folk. Tenk å lage sånne fortellinger! Det var gnisten.
–
Så, mange år etterpå; jeg var ferdig med hovedfaget og jobbet som pleieassistent på sykehjem. Jeg søkte på jobber, men fikk ingen, ingen kalte meg inn til intervju engang. Så satt jeg hjemme en kveld og skulle til å slå på tv da jeg plutselig spurte meg selv, hva vil du? Vil du se på tv? Dette var et eksistensielt spørsmål, og jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle gi dette et ordentlig forsøk, jeg skulle skrive det manuset jeg hadde gått og tenkt på i årevis, men som jeg ikke hadde turt å gjøre noe med.
Og fortsatt, når motivasjonen er dårlig og tvilen kommer snikende spør jeg meg selv; hva vil du? Og jeg vil skrive. Selv om jeg også liker å se på tv…
– Hva vil du/ Hva jobber du med nå?
– Det vet jeg ikke helt. Ting forandrer seg hele tiden, og jeg forsøker å henge med i svingene. Men, jeg jobber med en roman. Den foregår i Sør- og Nord Amerika, og har en litt uavklart form. Jeg opplever for øvrig at bruken av personlig pronomen er vesentlig for meg…
Til slutt. Terminalhastighet: Det finnes en begynnelse, tenker han. Men dette er ikke begynnelsen, det kan ikke være noen begynnelse, ikke for meg. Det eksisterer ingen fremtid, for fremtiden er håp. Og det eksisterer ingen fortid, for fortiden er falsk. Og innimellom et sted, finnes det umulige som kalles øyeblikket, det flyktige og uhåndgripelige som kalles presens, og vi vet jo alle at det er en illusjon, en språklig konstruksjon, så hva har man da igjen?"