Kari Fredrikke Brænne fikk Aschehougs debutantstipend for romandebuten sin Av en annen verden. Og det kom kanskje ikke som en bombe. Hun er utdannet billedkunstner, og jobbet som skulptør og maler en stund før hun gikk over til tekst. Først dramatisk tekst, og nå altså prosa. Kari Fredrikke Brænne er kunstner. Hun jobber innenfor mange uttrykksformer, er på alle slags kontrakter, omgitt av en liten sky av oppdragsgivere. Billedkunstner, dramatiker, skjønnlitterær forfatter. Det er noe av atmosfæren rundt Brænne. Hun er medlem av Dramatikerforbundet, Unge Kunstneres Samfund, Norske Billedkunstnere, og nå også Den norske Forfatterforening. Er det noe med arbeidskårene for forfattere som hun ønsker å engasjere seg i?
– Jeg synes liksom at en skjønnlitterær forfatter burde få like mye for en bok, som en dramatiker får for et teaterstykke. Her er det et stort misforhold mellom nedlagte arbeidstimer og betaling. Men jeg vet ikke helt hvordan det skulle gjøres.
– Men hva betyr dette, tror du? Vekter Staten og institusjonene dramatikken høyere enn skjønnlitteraturen?
– Det tror jeg ikke. Regissøren tar ofte mer plass på plakaten enn dramatikeren, og mye mer plass enn filmmanusforfatteren. Men kanskje det er noe moralsk riktig i det at man som dramatiker eller manusforfatter får bedre betalt ettersom man må svelge flere kameler. Likevel – om en trekker fra dette smusstillegget, er misforholdet stort. Vi får alltid høre at vi skal være glade for at vi har innkjøpsordningen som sikrer alle disse utgivelsene som ellers ikke vil blitt realisert. Og jeg tror den gullalderen vi nå opplever i norsk litteratur nettopp kan takke innkjøpsordningen og stipendordningene. Men jeg skulle gjerne sett en gjennomgang av et forlags økonomi, kontra økonomien til et teater eller et filmproduksjonsselskap – og da med fokus på forfatterens del av kaka. Jeg mener ikke å kritisere forlagene, men er nysgjerrig på strukturene som ligger bak.
– Men du begynte altså arbeidet ditt som billedkunstner. Du skrev scenetekst i ti år før du debuterte som skjønnlitterær forfatter. Hva fikk deg til å prøve denne tredje uttrykksformen?
– Jeg har alltid vært flink til å tegne, og det er nok grunnen til at jeg gikk rett på billedkunstutdanning etter videregående. Jeg arbeidet fulltid med maleri og skulptur i ti år. Etter hvert syntes jeg at maleriet ble veldig begrensende i forhold til hva jeg ønsket å fortelle. Jeg var innom video og film, før jeg tok steget videre til bare å arbeide med tekst. Professoren min på kunstakademiet, Sverre Wyller, var veldig oppmuntrende, og det hjalp i forhold til å tørre å bevege meg ut i noe som jeg ikke var flink til fra før. Jeg hadde egentlig tenkt at filmmanuskript var min greie, og hadde en idé om at det lå nærmere billedkunsten enn litteraturen. Derfor var jeg med på flere workshops i dramaturgi og filmmanus, og skrev etter hvert manus til to spillefilmer. De er ikke produsert, men jeg lærte veldig mye av det. Siden jobbet jeg en del med dramatikk, og fikk etter hvert flere oppdrag om å skrive teaterstykker. De siste årene har det blitt mest romanskriving. – Hva satte i gang den første boka di?
– Igangsetteren var en romankonkurranse i Gyldendal – om den store norske kjærlighetsromanen. Jobbet fulltid med det et år, kom til finalen, men ikke lenger. Etterpå maste jeg meg til en konsulentuttalelse. Jeg beholdt ca 1/6 av den opprinnelige historien og jobbet videre ut i fra dette. Tror jeg jobbet fire år med den første boka.
– Hva er historien rundt andreboka di?
– Det hadde vært en del debatt rundt den handlingsdrevne romanen kontra den språkdrevne, særlig fra kritikerhold. Handlingsmettet og språklig bra var liksom en motsetning. Jeg syntes det var tullete. Alle mine litterære favoritter fikset begge deler, klassikere som Shakespeare og Ibsen, eller samtidige som Cormac McCarthy og Ali Smith. God historie, godt språk. Jeg gav meg selv den samme utfordringen. Når det gjaldt selve historien, begynte den med en liten hytte i skogen, nær min mors hytte. Da jeg var barn var det en liten familie i den vesle hytta. Men en dag var de borte, og kom aldri mer tilbake. Hytta ble stående og forfalle, trær begynte å gro inn i veggene. En høstdag for tre år siden gikk jeg ned til hytta og tok i dørhåndtaket. Døra var råtten, og gikk opp med en gang. Jeg trådte inn i en tidskapsel fra syttitallet. Det var underlig. Det så også ut som stedet var blitt forlatt i all hast. Det sto fortsatt glass og tallerkener på bordet. Samtidig hadde det totale forfallet inntruffet. Malingen hang i laser. Gulvet var så råttent at jeg tråkket gjennom. Jeg ble grepet av en sterk uhygge og dumpet ned på den mugne sovesofaen. Da kom historien til meg. Jeg så for meg hva som hadde skjedd med den lille familien.
– Det er kanskje plass til mer utfyllende beskrivelser av slikt i romanen, enn i det dramatiske oppsettet? Eller? Hvordan opplever du forskjellen på å skrive dramatikk og skjønnlitteratur?
– Dramatikken er en mye strammere form, med snevrere rammer. Alt skal ligge i dialogen. Samtidig må en jo passe på at replikkene ikke blir utenpåklistra, at de ikke blir til forklaringer. En må mao. jobbe mye med underteksten. En må også være forsiktig med å legge inn for mye sceneanvisninger eller føringer på hvordan ting skal sies eller spilles. Dette ønsker regissør og skuespillere å finne ut av selv. Knapphet er i det hele tatt noe en stadig streber mot. I tillegg til et svært begrenset antall karakterer, steder og en kort tidsramme. Jeg syns man kanskje kan bli litt vel minimalistisk her i Norge, i hvert fall når man presenterer nye tekster. Man er livredde for å lage en for lang forestilling. I Sverige tør de å satse på lengre og villere ting. For eksempel forestillingen “Det allra viktigaste”, som jeg så på Unga Klara i Stockholm for noen år siden. Den varte i over fem timer, og beveget seg til tre ulike steder i teaterhuset. Den var vidunderlig. Og ble også en enorm suksess, med mange ekstraforestillinger. Jeg syns det er for få barokke utskeielser, når det gjelder ny norsk dramatikk i dag.
– Vegard Vinges ekstravagante versjon av Vildanden er vel ikke ny norsk dramatikk. Men hva kaller man "Ibsenmaskinen" som ble lagd for Ibsenfestivalen i vår, kan man kalle den barokk?
– Jeg så ikke Ibsenmaskinen, men det var en slags klipp-og-lim-forestilling basert på Ibsen, var den ikke?
– Ja, et slags collage, som ble et nytt stykke. Det var relativt maksimalistisk i form og uttrykk.
– Jeg har sett andre forestillinger som har vært barokke, men de var klassikere i ny innpakning. Noe av tristeste jeg vet i så måte er klassisk/episke romaner som dramatiseres. Hamsun selger, ergo man koster på seg en svær produksjon av Markens grøde, som likevel bare blir en rekke high lights. Alle effekter er med, inkludert eksplosjoner i finalen. Hvorfor ikke satse de samme ressursene på noe nytt? Noe som er skrevet for teateret, av en norsk dramatiker?
– Man kan vel uansett si at det skjer mye med en dramatisk tekst på veien til scenen. Hvordan opplever du det å få teaterteksten din realisert?
– Et kjempekick å se karakterene som virkelige personer! Veldig gøy å se hva skuespillerne får ut av teksten! Det er også veldig utviklende å måtte forholde seg i så stor grad til andre medskapere, som forfatter. Noen ganger kan det bli for mange kompromisser. Men så lenge regi har et minimum av respekt for dramatikeren, vet hva det koster å gjøre en omskriving og passer på at det er tid nok til at dramatikeren kan gjøre det selv, er det veldig morsomt.
– Hva liker du best: å skrive for teater, eller å gi ut bøker?
– Hvis jeg måtte gjøre et absolutt valg, ville jeg nok landet på romanen. Man står mye friere, man er ikke hemmet av så mange begrensninger. Man kan i mye større grad bevege seg inn og ut av hodene på folk, eller til hvilken som helst location. Man kan la verket vokse og bli stort og tykt. I tillegg kan det å forholde seg til teatrene være en ekstremt frustrerende prosess. Mye går gjennom kontakter og bekjentskaper. Sender du, som ukjent dramatiker, et teaterstykke til et hvilket som helst teater i Norge, er sjansen 95 % for at du ikke får noe svar i det hele tatt. Ikke engang en bekreftelse på at manus er mottatt. Man føler seg ikke sett og ikke ønsket. Sender du et manus til et forlag, får du svar uansett. Har teksten noen kvaliteter, får man en konsulentuttalelse. Etter det trenger man egentlig bare å forholde seg til en person, nemlig redaktøren. Og så lenge hun, som min redaktør, skjønner hva den kunstneriske prosessen går ut på, og hva det koster å utføre det rent arbeidsmessig, så er dette en drømmesituasjon. Man blir sett, og man er ønsket. Og man blir stimulert til videre arbeid.
– I teateret er dramatikeren bare en av mange kunstnere. Det er mange der til å bli sett. Men det er også flere folk å hente støtte og ressurser fra. Hvordan forholder du deg til den kanskje mer ensomme situasjonen å skrive skjønnlitteratur?
– Det er mer ensomt, ja. Men jeg setter også veldig stor pris på friheten. Å kunne følge min egen visjon hele veien, uten å måtte forholde meg til teaterets begrensinger eller andres kunstneriske visjoner. Men heldigvis sitter jeg ikke på en øde øy, jeg har kontakt med andre mennesker utenom.
– Ja, og så jobber du som lærer ved Aschehougs forfatterskole. Hva er det viktigste du kan lære bort til studentene?
– Som lærer i kunstfag er det utrolig viktig å passe på at man ikke slukker ilden, men evner å slenge på mer ved. Man må være skjærpa og åpen og ikke bli for kategorisk. Samtidig må en klare å lure inn litt håndverk. Hvis jeg i tillegg kan få dem til å klare å lese sin egen tekst, og se akkurat hva som står der, tenker jeg at jeg har fått til ganske mye.
– Kunstneren i Norge må i tillegg kunne noe om praktisk-pragmatiske oppgaver. Du som jobber uensartet og mangfoldig: Har du styring på det formelle og økonomiske?
– Jeg skyr regnskap som pesten, og fikk mannen min til å gjøre selvangivelsen for meg i flere år. Til sist sa han, etter å ha svettet over det i en hel uke i den verste pollensesongen, at nå må du skaffe deg en regnskapsfører. Selv om det koster en del penger, har jeg ikke angret. Ikke bare er ekteskapet bedre, jeg begynner å få litt oversikt over min egen økonomi. For jeg kan jo ikke bare levere regnskapsføreren en rotete haug med kvitteringer og fakturaer. Når det gjelder kontrakter har jeg gått på en skikkelig smell en gang, og lærte at man må ha kontrakt. Det er ikke bare penger, men også ens kunstneriske integritet som kan stå på spill, i det noen vil gjøre så drastiske endringer med verket at en selv ikke kan stå inne for det. Veldig glad for at forbundene har jobbet fram såpass tydelige kontrakter, at det er juristhjelp å få om man trenger det, og at vi har en skikkelig åndsverkslov i dette landet.
– Hvilke rammer er viktige for den kunstneriske produksjonen din?
– Skrive hver dag. Ha kaffe i huset. Gå en tur når det stopper opp. Forsøke å leve et liv i fred med meg selv og mine omgivelser.