Lirhus spiller bass for bandet Superfamily, som blir superstars, nesten; låta Taxi Dancing spilles på radioen og på byen. Lirhus hopper av, konsentrerer seg om skrivingen, og leverer nytt manus til forlaget tidlig i 2006. Til øya er den andre romanen hans, og kommer det året. Kritikkene er nå mer lunkne. Noen forstår ikke boka. Noen genierklærer den. Lirhus søker om medlemskap i Den norske forfatterforening, og får søknaden avslått. – Da jeg debuterte gikk det så jævlig bra. Men jeg skjønte vel ikke helt hva det innebar å skrive en bok til, sier Lirhus fem – seks år senere:
Det er slutten av året 2011, midt i krysset Carl Berner, Oslo. Agnar Lirhus sitter på kaffebar, bare en liten bakke unna leiligheten osm han deler med den lille familien sin. Kaffebrenneriet er hett så sent på året. Kropper kompenserer mot kulden utenfor. Vinduet dogger. Etter å bli tatt inn i varmen som debutant syntes Lirhus det var litt vanskelig å få søknaden om medlemskap avslått etter andreboka:
– Jeg følte meg veid og funnet for lett. Jeg vil ikke si at det ble gjort en feil. Det ble gjort en vurdering. Men det var selvfølgelig litt sårende. Akkurat der og da var det ikke så ille. Men det graver seg inn, ble mer og mer vanskelig, sier han, som nå har et reflektert forhold til en periode av affekt:
– Det var en del ting som jeg skulle ha tatt tak i med den andre boka. På en måte var det derfor bra at jeg ble "tatt for" den andre boka. Jeg var også litt slurvete med med den tredje boka. Men etter det har jeg vært mer grundig. Det har gjort meg til en bedre forfatter, sier Lirhus, hvis siste bok, Affektlære, henter tittelen sin fra musikkens verden. Affektlære er fra klassisk musikk, og betegner en måte å kanalisere følelser inn i kunsten. En utadvendt og rastløs roman som ikke gir noen svar, men som likevel oppleves rensende. Hver setning føles like viktig skrev kritiker Ellen Sofie Lauritzen om romanen. God mottakelse til tross: Lirhus ville ikke søke om medlemskap i Forfatterforeningen igjen. I alle fall ikke på eget iniativ:
– Jeg kom i snakk med Ole Robert Sunde (medlem i Det litterære råd, journ. anm) da jeg var med på å arrangere Møllebyen litteraturfestival. Han oppfordret meg til å søke. Sånn sett gjorde det lettere. Jeg ville ha følt meg dum over å søke hvis det ikke hadde kommet noe utenfra først. Noe annet som senket terskelen for meg, var en serie med intervjuer på DnFs nettside. Det var saker med medlemmene i Det litterære råd. Da ble det tydeligere for meg at det er mange meninger i Rådet, og mange hensyn å ta. Den monolittiske stemmen ble brutt opp. Organet ble mennesker.
– Mennesker som – lik deg – er medlemmer i DnF. Hvor mye betyr det å få anerkjennelse av sine egne?
– For meg er det verre å bli hengt ut i dagspressen, enn å få avslag fra DLR. Jeg gikk ikke i kjelleren. Jeg har bare hatt noe agressivitet mot Forfatterforeningen. Hva jeg hater, er den offentlige gapestokken. Jeg leser ikke lenger anmeldelser av bøkene mine, og prøver å ikke la andres vurdering prege meg dypt. Det er hverken bra å føle seg som en idiot eller et geni.
– Klarer du å holde kritikken ute?
– Nei. Men dette er viktig for meg å si: Jeg er åpen for gode og viktige samtaler om tekst. Men da når det ikke handler om personen, men altså teksten.
– … Og her kommer dagspressen inn, som oftere har et personfokuset?
– Nettopp. Derfor må man lage en figur som er den som man viser offentligheten. Det er en ganske brå overgang, det å bli en sånn figur. Du trenger ikke å ytre deg offentlig. Men bøkene dine er der og gjør deg til den personen. I høst ga jeg ut en bok i Moss for å slippe det offentlige kjøret. Det var sammen med en kamerat som er redaktør og en som er designer. Martin Sørhaug på House of Foundation ga ut boken. Vi har ikke sendt den til mediene, ikke til kulturrådet. Det var så digg, en bok helt uten fallhøyde. Det ga meg mye skriveglede, smiler Lirhus.
Profilert
Som medarrangør av Møllebyen Litteraturfestival har Lirhus vært en viktig aktør i miljøet på østlandet.
– Jeg har ikke vært avholdende fra forfattermiljøet. De færreste vet vel hvem som "er med" og hvem som ikke er med. Det har vært en følelse i meg, ikke noe utvendig.
– Hva slags følelse?
– Den av å bli funnet for lett.
– For lett? Flere lesere har definert tekstene dine som kompliserte og utfordrende!
– Rett og slett for dårlig, da, smiler Lirhus. Men hva med forlagets rolle? Burde de ha vært strengere, og gitt mer motstand før det ble bøker av manusene?
– Jeg tror forlaget prøvde det. Og det er ikke sikkert at det er feil at det ble som den ble, sier Lirhus. Dette ble det: Romaner i 2005 og 2006, tredjeromanen Mount Tupelo i 2009, Affektlære i 2010. Det ser ut som om Lirhus valgte en vannrett strategi; heller enn å tvære lenge ved samme prosjekt har han jobbet seg raskt gjennom de, gått fra bok til bok, fram til den siste, som Moss Avis beskriver som Lirhus' måte å "finne seg sjæl".
– Trengte du å få ut de første bøkene kjapt?
– Kanskje. Jeg er i alle fall takknemlig for at jeg ikke er der nå. Jeg tror ikke at jeg visste så mye om skriving før Affektlære.
– Hvordan forklarer du da førsteboka, hvor så mange ting stemmer, og mange element virker å dra i samme retning – mot å skape budskapet?
– Ja, man skal ta med de tingene som leseren får noe ut av. Å komme dit er en vekselvirkning. Metoden min er altså å skrive, få noen til å lese, og på den måten finne rekkefølgen på ting. Målet er syntesen; boka som både har en litterær opplevelse, en fortelling, og en tese. Tesen og holdningen er min drivkraft som forfatter. Jeg har et mål om at det skal forandre noe. Jeg vet at på et plan at det ikke gjør det. Men jeg trenger å si det til meg selv.
– Hvorfor tror du ikke at litteraturen kan forandre noe?
– Fordi jeg ser hvor lite kraft litteraturen egentlig har når det kommer til hvordan samfunnet er skrudd sammen.
– Tror du at Karl Ove Knausgårds Min kamp kan ha vært en døråpner for andre forfattere i Norge: At han har fått "alle" til å lese den mer avanserte litteraturen, at han har satt opp dørene, og at det er for andre forfattere å gå gjennom den, ta sine budskap ut til folket?
– Kanskje har den eksistensialistiske litteraturen fått plass. Men på den andre siden tror jeg at Knausgård treffer noe som folk er opptatt av fra før.
– Affektlære kom ut omtrent samtidig med førstebindet av Min kamp. Også ditt prosjekt hadde noen uttalte selvbiografiske trekk. Hvor har du gått siden sist?
– Jeg har fått andre mål for det jeg skriver. Nå bruker jeg leserne mye, og er opptatt av at folk skal få noe ut av det. Jeg vil se at det jeg tror skjer, det som skjer i hodet mitt, faktisk skjer.
– Er det en mer arbeidskrevende metode?
– Jeg står i alle fall i takknemlighetsgjeld til mange. Jeg kan komme til å måtte lese veldig mange manus som takk, smiler Lirhus, som har gode lesere i forfatterne Inger Bråtveit, Aasne Linnestå, Bjørn Esben Almaas og Jonny Hallberg.
Natur og ukultur
Lirhus skriver på en roman.
– Det jeg jobber med nå handler om krig og miljøvern. Det handler om hva slags struktur som ligger i krigen – som gjør at reelt miljøvern aldri kan bli en realitet. Jeg opplever at dette er tema som det finnes lite skriving om.
– Samtidig har man fått en bevissthet rundt forholdet ideologi og krig. Som forholdet mellom ekstrem miljøengasjement – og terror; Unabomberen som skal ha planlagt terrorangrepet fra en enkel hytte ute i villmarka.
– I Norge har vi slike som Gunstein Bakke, som blander voldsomheter med naturbeskrivelser.
– Hvor mye leser du?
– I forhold til mitt eget arbeid er jeg mest opptatt av å lese det som har å gjøre med den historien jeg til enhver tid skriver. Nå går det i fagbøker om klimaforandringer, og økonomi. Ellers leser jeg mye skjønnlitteratur på kveldstid, men da for forlystelsens skyld, og for å holde meg oppdatert. Men hvis jeg finner en forfatter som jobber med det samme som meg så leser jeg ham ikke. Det er fristende å legge seg for tett opp til ham.
– Har du gjort det?
– Den andre boka mi var inspirert av Zalep av Thure Erik Lund. Den var dogmatisk på samme måte som det jeg ville skrive. Jeg ville ikke blitt flau hvis noen kom opp til meg og spurte om jeg hadde forlest meg på Lund.
– Lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, Øyvind Rimbereid, sa en gang til elevene sine: Stjel gjerne fra andre kunstnere, men skjul sporene dine godt. Det ser man at anerkjente forfattere som Pedro Carmona-Alvarez og Johan Harstad gjør – med stolthet.
– Det er viktig for meg selv å vite at det er mitt, sier Lirhus, som har mulighet til å fokusere på å finne sitt. Han fikk tildelt et toårig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend, innstilt av Det litterære råd.
– Rett før jeg fikk stipendet følte jeg at jeg ikke kunne gjøre ferdig denne romanen her, sier han.