Solveig Kristine Rusten Moen (f. 1981) er både lettet over å være medlem i DnF "allerede", men har også en følelse av å "endelig" være medlem. Og helt sikkert er det at hun allerede har oversikt over viktige litteraturpolitiske saker:
Solveig Kristine Rusten Moen debuterte skjønnlitterært i 2008 med "Lyden av de andre som bor her". Siden da har hun gitt ut to andre bøker på Kagge forlag: "Bløffmakeren" og "Se min kjole". Den siste er en kriminalroman. Og det var for den siste boken at hun nå ble tatt inn som medlem i DnF.
– Har du selv gjort et skille sjangermessig, eller er dette "merkelapper" som forlaget eller andre satte på bøkene i etterkant?
– Jeg har gjort et tydelig sjangermessig skille fra første stund. Poenget var at denne tredje boken (Se min kjole) skulle være et forsøk: Er det gøy å skrive krim? Kan det bli bra? (altså litterært sett) Får jeg flere lesere? osv.
– Kan du si noe om det å skrive krim etter å ha skrevet "romaner"?
– Det er strengere og flere sjangerkrav knyttet til krim enn til vanlige romaner. Dette er både bra og begrensende: Bra fordi det gir skrivingen en tydelig ramme. Historien er for eksempel orientert mot et slags avsløringens øyeblikk, der alt faller på plass, og det mest motiverende og interessante er den komposisjonsmessige utfordringen i å løfte frem dette øyeblikket. Dette fokuset på slutten og avsløringen gjør det for eksempel enklere å avgjøre hva som bør strykes og hva som bør bli stående.
Det er begrensende fordi jeg til tider finner en del av kravene støyende og ødeleggende for det litterære uttrykket (mord, etterforskning, krav til logikk, at det skal stemme med virkeligheten osv). Mitt mål har jo vært, og er, å skrive krim som er lite støyende, dvs krim som tar like mye hensyn til språk, komposisjon, karakterer og undertekst som til kravet om at det faktisk må skje eller ha skjedd en forbrytelse som skal oppklares.
Når jeg skriver romaner, står jeg mye friere, særlig når det kommer til digresjoner og små krumspring. Det finnes uendelig mange muligheter, og det er jo denne friheten som gjør det vanskelig. Samtidig er det denne friheten som gjør at det er den vanlige romanen som kan nå høyest opp (eller dypest ned).
– Bare to år har gått siden du debuterte skjønnlitterært, og nå er du allerede medlem i DnF! Gratulere! Tenker du slik på det: som at du "allerede kommer inn i Den Norske Forfatterforeningen"? Eller tenker du, siden du har gitt ut tre bøker, at du "endelig" er medlem?
– Etter at jeg sendte inn søknaden, hørte jeg om flere som har fått nei til medlemsskap, så min hovedfølelse er at jeg er lettet over at jeg er blitt medlem. Jeg har lenge tenkt på DnF som en forening jeg vil inn i, så det er vel en ”endelig”-følelse der også.
– Hva forventer du deg av Forfatterforeningen som fagforeninga di?
– Jeg håper DnF kan fungere som en instans som siler og fronter informasjon som kan være relevant for meg som forfatter.
– Hva mener du er de viktigste sakene DnF jobber med for tiden?
– Opprettholdelsen av innkjøpsordningen er en viktig sak.
– Mest aktuelt akkurat nå, er spørsmål om momsfritak for ebøker eller ikke. Hva tenker du om denne saken?
– Når det gjelder ebokdebatten, så ser jeg på det som komplisert. I utgangspunktet er det selvsagt lett å være for momsfritak, men det går jo an å se for seg en løsning der vi betaler moms på ebøker og at disse momsinntektene øremerkes og overføres til andre deler av norsk kulturliv (som for eksempel bibliotekene).
– Hva er det beste med å bli medlem i DnF?
– At min forfatterrolle nå fremstår som tydeligere definert: Selv om jeg gjør det samme som før, det vil si skriver, føler jeg meg faktisk mer som forfatter nå enn jeg gjorde før.
– Hvordan vil denne følelsen virke inn på den konkrete skrivesituasjonen?
– Denne følelsen gjør det nok lettere for meg å skrive. Og jeg har ikke lenger noe særlig behov for å forklare eller forsvare det valget jeg har tatt.
– Hva er det beste med å være forfatter?
– Å skrive. Og å disponere egen tid
– Det verste med å være forfatter?
– Å disponere egen tid. Og at jeg hver dag må bekjempe motstanden mot å skrive 🙂
– Og: Kommer du til medlemsmøtet i vinter? Og kommer du til å glede deg? (Vi håper det!)
– Jeg har tenkt meg på medlemsmøtet, og vil nok både glede meg og føle en viss uro.
– Uro? Hvorfor det?
– Det er bare en "nye mennesker/nytt sted-uro" 🙂