"Steelgitarsoloer" er begrepet som Lars Mytting (f. 1968) bruker på de språklige ornamentene i bøkene sine, hvis miljø er delvis bygdenorge og Gudbrandsdalen, og delvis "militærleiren".
– Yrkesmilitære bygger mye fellesskap og inneforståtthet nettopp gjennom
språket, det er nesten en egen kultus, forteller Mytting. Trykk "les mer" for å lære mer om språkarbeidet til det hittil siste medlemmet i DnF.
Lars Mytting debuterte med et eksosrørsmell i 2006. Debutboken "Hestekrefter" (Gyldendal) skal ha vært utsolgt på tre uker, og siden trykt opp i fire opplag, og solgt til Danmark, Sverige, Tyskland og Finland. Når vi kommer gjennom til Mytting, høsten 2010, har han også fått knallkritikker for sin andre bok, "Vårofferet", har blitt medlem i DnF, og er på ferietur med familien sin.
– Du har diktet opp "Messingdalen". For meg framstår den likevel som en representant for "norsk bygd/ dal". Det blir allment, og, som empiri har vist, mulig å selge ut til utlandet også. Et av "rommene" i universet du lager, er militærleiren. Min erfaring fra militærleire er at de er ganske standardiserte. "Har man sett én, så har man sett alle sammen". Er dette en måte å skape et mer universelt miljø?
– Ja, jeg ville gjerne oppnå nettopp det. Men militærleiren kom også fordi handlingen behøvde et avstengt sted. En plass som en noen er nysgjerrige på, men ikke får se. Attpåtil er den nedlagt, og dermed også et ekstremt privat område, hvor de bak piggtråden er skjermet for resten av verden, og resten av verden er skjermet mot dem. Jeg har vel en grunnleggende sans for nedkjørte og rustikke steder hvor egne koder gjelder. Den gamle bensinstasjonen i "Hestekrefter" hadde mye av det samme. Militærleire er i seg selv totalt åndløse, ikke minst på grunn av den konstante gjennomtrekken av mennesker (nei, "mannskap"), og det er en helt fjern tanke å sette spor etter seg. Brakkene blir vasket, men aldri stelt. Standarden blir holdt, men aldri forbedret. Allikevel har militærleire en unik og umiddelbar atmosfære, og jeg får epost fra folk som sier de har tjenestegjort på Haslemoen, Jørstadmoen og Porsangmoen, og sier de kjenner seg helt igjen i det nedkjørte våpenlageret i Messingdalen.
– Mange vil kanskje forbinde "det militære" med språk som er redusert til standardiserte strofer. "Aksel", fra Vårofferet, var yrkesmilitær. Hvordan har det vært å legge synsvinkelen hos han?
– Jeg likte godt denne delen av skrivingen, særlig fordi det er så stor forskjell på hva Aksel tenker og hva han sier. Yrkesmilitære bygger mye fellesskap og inneforståtthet nettopp gjennom språket, det er nesten en egen kultus. "Gå på porselen" betyr for eksempel å gå på vanlig do innendørs, i stedet for feltlatrine. Aksel bekrefter stadig tilhørigheten ved å bruke kodene og forkortelsene som får samarbeidet til å gli. Men kilen i ham er rivningen mellom militært og sivilt, og utover i boka påvirker det hans eget språk.
– I "Vårofferet" refererer du til plasser som du diktet opp i "Hestekrefter". Denne måten å bygge univers, på tvers av bøker, får meg til å tenke på Ragnar Hovland, eller barnebokforfattere som Jansson, Lindgren, osv. Kan vi forvente at du fortsetter i det samme distriktet i bøker som kommer?
– Romanen jeg skriver nå, starter i ei tredje nabobygd, men mesteparten av handlingen ser ut til å havne utenlands. Men jeg tror på å bygge et romanunivers der geografien, lyset og naturen støtter fortellingen og stemningen. Det ble for bastant i de to første bøkene å plassere handlingen på reelle steder, og samtidig har det blitt et lite sideprosjekt for meg å lage en oppdiktet Gudbrandsdal. Som byggeklosser bruker jeg reelle veistrekninger, elver, butikker og kafeer fra forskjellig tid og rom. Dessuten har jeg moro av en "naturmetode" der bipersonene har etternavn som er typiske for distriktet. Tilsammen gir det en liten ekstradimensjon, kanskje man kan kalle det et slags intranett? Ihvertfall skal det tre fram for de med lokalkjennskap, mens andre forhåpentligvis synes at terrenget føles autentisk, men fullt ut som en fiksjon.
– Du har jobba i mange år som forlagsredaktør før du debuterte med "Hestekrefter". Veien fra forlagsredaktør til eget forfatterskap er godt opptråkka, og forsert av mange før deg. Men var også ekstrahjelp på bilstereobutikk, sjauer på minkfarm, velferdsassistent på Jørstadmoen (høyt dekorert), og gårdskar i Norge og Canada. Kan du si noe om steget fra arbeidslivet "på gølvet", og i det militære – og til forlagene?
– Mesteparten av dette var ganske kortvarige jobber, først og fremst var jeg journalist, noe jeg stadig gikk lei av, og stadig begynte med igjen, og det var i disse oppholdene jeg prøvde meg på forskjellige småjobber. Det var kanskje en arv fra hjembygda mi, som var ekstremt inkluderende, og hvor det var helt vanlig å ta del i alt slags merkelig arbeid. Mange av oss tjente lommepengene på gård eller minkfarm. Det ga jo mye nærkontakt med elementer som fra et urbant perspektiv kanskje er litt eksotiske. Nettopp fordi det var så vanlig å forsyne seg av de nære omgivelsene, opplevde jeg det ikke som noe stort sprang å pense over til studier og kreativt arbeidsliv. I de to romanene jeg har skrevet, tar jeg jo grovt for meg av nettopp de maskuline og rurale miljøene. Og selv om jeg fortsatt greier å skifte motor på en gammel bil, er jeg en klums i forhold til de av kompisene mine som driver med manuelt arbeid til daglig. Det er de som er de virkelige renessansemenneskene; enten de er i sauefjøs eller på bilverksteder, for de må samtidig mestre å være familiefolk, kommunestyremedlemmer og kasserere i idrettslaget. Det der med "høyt dekorert" er forresten mest tull. Jeg var redaktør for en småopposisjonell leiravis som fikk en utmerkelse av forsvarssjefen.
– Kan du si litt mer om leiravisa?
– Leiravisa het "Samband" (Jørstadmoen). Det ble full ballade fordi vi offentliggjorde statistikken over kjønnssykdommer i leiren. Hele redaksjonen var nær å bli sendt til kjøkkentjeneste i Nord-Norge. Men artikkelen var godt dokumentert, og vi endte med å få det som heter Albert-prisen.
– "Hun som riksveien tok", skriver du, i "Hestekrefter". Nå og da har du invertert ordstilling og andre nesten arkaiske, eller borgerlige vendinger med språket. For denne leseren, virker det som et brudd med språket som ellers dominerer bøkene dine. Hvor interessert er du i språkarbeidet?
– Jo, jeg er veldig glad i de arkaiske partiene. Nå skal ikke jeg, etter to romaner, være veldig høyrøstet om egen språkbevissthet. Men jeg liker slike – hva skal man kalle dem – ornamenter, eller kanskje steelgitarsoloer? De er iallfall ment å bryte, og følge et stemningsskifte i teksten som tillater en litt høy form. Som forlater det jevne toneleiet og svinger seg til værs. Jeg skriver om og skriver om, flikker og gnir.
– Hvor mye oppmerksomhet gir du til språket på et slikt detaljnivå – i
forhold til tekstarbeidet som foregår på et større plan: Disponering av
teksten, bygging av suspens, osv?
– Bruker vel mest tid på detaljplanet, men holder også på fra start til slutt med å bytte om på handlingen, bryte rekkefølger, prøve å forutse hvor sent en tangering kan komme uten at leseren har glemt den. Det er iallfall hva jeg prøver. Et paradoks er at jeg bruker gudbrandsdalsdialekt når jeg leser egne tekster. Snur på setningene og bytter ut uttrykk til noen som er gyldige for dialekten. "Vindu" for eksempel, er umulig å få til å klinge godt på døl. Vi sier "glas".
– Sett i lys av møtene mellom norske natosoldater og media ("Med mandat til å drepe" – og "krig er bedre enn sex"-oppslaget): Hvorfor er det viktig å sette språk til det norske forsvaret/ norsk deltakelse i krigen i Afghanistan? Hva tenker du om litteratur og aktuelle spørsmål, som forsvarspolitikk?
– Jeg har nok ingen uttalt agenda eller ønske om å være aktuell. Det er fortellingen og språket jeg drives av. Under skrivingen har jeg alltid skydd fornemmelsen av å ha plikt til noe, men jeg gjorde ett unntak fordi jeg syntes det ga en interessant meta-følelse. En typisk frustrasjon hos moderne krigsveteraner er at de føler seg misforstått, og at ingen gidder å høre på hva de har å si. Mot slutten av Vårofferet kommer en dialog der en av personene – Iver Tallaksen – dynger på med mas og sutring. Passasjen er treg og monoton og neppe interessant for andre enn krigsveteraner. Skulle den vært redigert etter vanlige prinsipper, ville den vært kuttet kraftig. Den sliter på tålmodigheten til Aksel, bokas hovedperson, og helt sikkert også leseren. Men hver gang Aksel begynner å gå lei, skjeller Iver ham ut fordi han ikke er den tilhøreren han ønsket seg. Og fordi leseren også antagelig går lei, oppstår kanskje en virkelig virkelighetsfølelse. Det ville jeg gjerne spandere på skakkjørte krigsveteraner.
– Til slutt, du har personlig rekord i rifleskyting på 244. Det må vitterlig være skutt med Sauer (høypreisjonsvåpen, red anm.)?
– Det var nok skutt med Mauser (mindre presist, og noe eldre våpen, red anm), sier Mytting til slutt. Han var rekruttskytter (13 år gammel) da han fikk denne poengsummen.
– Fra da av har alt bare gått rake veien nedover, sier han.