Rune Berglund Steen (f. 1974 i Porsgrunn) har gitt ut to skjønnlitterære verk, og kom i fjor med en debattbok på Manifest Forlag. På grunnlag av de to skjønlitterære bøkene Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene – diktsamling (2009) og Geriljaliv – roman (2011) ble han i fjor medlem i DnF. Han er vant til utfordrende spørsmål, som er en aktiv samfunnsdebattant. Men i dette frirommet stiller vi åpne, greie spørsmål om litteratur. Først sånn ca hva er litteratur for deg?
– Både pusten og pulsen roer seg når jeg plukker en bok ut av hylla. Jeg kan ikke helt avgjøre om litteraturen er et sted for tilflukt eller for mer virkelighet. Kanskje er den begge deler, en slags tilflukt inn i en forsterket opplevelse av virkeligheten. Jeg har omtrent samme følelse når jeg setter meg ned for å skrive.
– Skriver du som bøkene du liker å lese?
– Bare i den grad jeg blir påvirket av det jeg leser. Jeg drives nok mer av følelsen fra sandkassa, ønsket om å bygge noe som er fullstendig, noe som gjør at man kan føle at man har fullført noe som på et eller annet vis samstemmer med en indre forestilling eller et indre behov. Som når Richard Dreyfus i Nærkontakt av tredje grad manisk bygger et fjell i stua i tråd med et indre bilde, selv om sammenligningen ikke er bare heldig.
– Lykkes du, synes du?
– Hell no.
– Så – hva leser du?
– Jeg leser normalt bøker som jeg håper skal hjelpe meg på vei i skrivingen, preget av et slikt språk eller en slik flyt eller en slik fantasi eller forestillingsevne som jeg selv ønsker. Unntaket er Czeslaw Milosz, som jeg leser helt uten noe ønske eller håp om å ha som modell. Han gir meg følelsen av at å skrive en eneste linje av noe som helst er bortkastet, av at alt jeg skulle ønske å si, allerede er sagt.
– Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg?
– Noen av mine beste drømmer, er når Czeslaw Milosz dukker opp, noe som er alt for sjelden etter at han døde.
– Nå er du medlem i DnF, en organisasjon hvor forfattere møtes. Hva slags forhold har du til å møte levende kollegaer?
– Jeg tror mitt siste vellykkede forfattersamvær utenom noen få forlagstilstelninger var på en bulgarsk restaurant i Moskva sammen med Aage Borchgrevink for så lenge siden at jeg ikke engang husker årstallet. Og da var han strengt tatt der som representant for Helsingforskomiteen. Så da må jeg nok svare – gjennom å lese bøker…
– På hvilken måte kommer du til å være medlem av DnF?
– Litt mer passivt enn ønskelig, i alle fall i denne fasen av livet, hvor tiden deles stramt mellom familieliv, heltidsjob og spredte forsøk på å skrive en ny bok.
– Vil du si noe om den nye boken?
– Den nye boka – det er en roman eller blir en roman, hvis forlaget antar den. Det er nok for tidlig (og dessuten vondt, vanskelig og selvdestruktivt) å si noe mer, annet enn at jeg omsider nærmer meg avslutningen.
– Finnes det noen litteraturpolitiske saker som du brenner mer for enn andre?
– Livet mitt er så fullt av andre kampsaker (asylpolitikk, antirasisme) at jeg ikke har funnet min litterære kampsak helt ennå. For det er vel ikke en litteraturpolitisk sak i seg selv at litteraturen godt kan tåle å være mer politisk litt oftere.
– Apropos politisk litteratur – vil du si noe om debutromanen – Pre-Schengensekven – boken?
– Pre-Schengensekvens – jeg tror boka begynte med tittelen, og med et dels litterært, dels personlig ønske om å skrive noe som oppsummerte og avrundet en periode av livet mitt, en periode som det slo meg var nokså nært forbundet med større politiske og rettslige spørsmål knyttet til statsgrenser, utenforskap og innenforskap.