– Jeg vet ikke hva andre kan, men jeg tror ikke jeg kan bli ferdig med poesi. Jeg har det med meg hele tiden. Det har med måten jeg arbeider på å gjøre også, tror jeg. Men det er ikke alltid jeg tenker at poesi bare finnes i poesien.
– Kommer du til å gi ut bøker kalt diktsamling igjen?
– Poesi har betydd og betyr mye for meg. Både som menneske og forfatter. Viktigst har poesien vært for meg som menneske, tror jeg, om det går an å trekke et slikt skille.
– Apropos forfatteryrket som livsstil; kan du si noe om din arbeidshverdag: Hva jobber du med, og litt om måten du jobber med de ulike tingene?
– Jeg har ingen fast arbeidshverdag. Jeg skriver når jeg kan, enten mens jeg gjør noe annet, eller hvis jeg er så heldig at jeg har tid bare til det. Jeg opplever selv at jeg jobber på samme måte uavhengig av sjanger. Det handler mer om hvilket sted i meg selv jeg arbeider fra.
– Du har tatt mye utdanning – som det meste Norsk Barnebokinstitutt har å by på av utdanning. Hvorfor har du valgt NBI som din skole de siste årene?
– Jeg lengtet etter fag, etter å snakke og tenke fag i timer i strekk, sier hun, og utdyper:
– Av praktiske og personlige grunner var studieformen på NBI mulig for meg. Dessuten hadde jeg lenge hatt lyst til å skrive til barn og ungdom også. Det kjentes likevel mer skummelt enn å skrive for voksne, så da var det fint å tenke og lese litt først.
– Hvor viktig er barnelitteraturperspektivet?
– Jeg er fremdeles ikke alltid sikker på hva det perspektivet består i, sier Lea, og legger til:
– Jeg tenkte mye på noe Tormod Haugen skal ha sagt en gang, at det for ham handlet om “å våge å møte igjen hjelpeløsheten fra barndommen”. Jeg tenkte en del på hva det ville si for meg, og kom fram til at hjelpeløsheten fra barndommen, slik jeg husker den, spesielt består av utsatthet. Av å være utsatt for verden og samfunnet, men like avgjørende, å være utsatt for meg selv, for det å være menneske, for kroppen og sansene mine. Å være utsatt gjennom aldri å kunne la være å sanse, men alltid føle, lukte, se, tenke og kjenne virkningen av verden og andre mennesker i meg. Det handler også om møtet med alle de sansene og inntrykkene jeg som barn ikke hadde presist nok språk til å uttrykke, og dermed også begrenset mulighet for å dele med andre. Alt det jeg ikke hadde erfaring nok til å forstå, men som nettopp derfor brant seg inn i blikk og kropp og hukommelse på en annen måte enn verden oftes gjør for meg nå, som voksen. Jeg ønsket å utforske dette.
– Du utforsker ulike uttrykksmåter, displiner av litteratur, og sjangre. Betyr det at du har knekt noen koder og går videre?
– Slett ikke. Det betyr mer at jeg er fryktelig glad i tekst, enten den fremstår slik eller slik. Og så betyr det at jeg opplever at stoffet velger formen. Og jeg vil gjerne utforske formen, også for å finne stoffet.