- Les mer om Kjartan Fløgstads forslag og styrets svar her: https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/granskningsgruppe-skal-gjennomga-aeresretten
- Les Morgenblad-kronikken til bl.a. Kjartan Fløgstad her: https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/kunsten-fremfore-beklagelser
Her er DnF-leder Heidi Marie Krizniks innlegg:
INNSENDTE FORSLAG SIDE 65:
Som det står å lese i styrets innstilling på side 65, så retter Forfatterforeningens unnskyldning seg mot det faktum at Forfatterforeningen ved sin egen private æresrett, uten tilstrekkelig hjemmel for sine vedtak og med klare mangler på kontradiksjon og med en saksbehandling som på ingen måte tilfredsstilte selv datidas fundamentale regler for habilitet, satte seg til doms over 17 forfattere på en måte som setter alle rettssikkerhetsprinsipper til side.
Forfatterforeningens unnskyldning er prinsipiell og retter seg mot æresrettens virke, ikke mot forfatterne og deres virke.
I innsendt forslag viser Fløgstad til tjenestemannsordningen, men denne gjaldt ikke foreninger eller kunstnerorganisasjoner. Men når det er sagt, så fremgår det i anordningen, at en tjenestemann bare kunne bli fradømt eller avskjediget fra stillingen etter en prosess der vedkommende kunne bli hørt og få forsvare seg. Forfatterforeningens æresrett ga ikke de æresdømte den muligheten og den rettsikkerheten som tjenestemannsanordningen forutsatte skulle gjelde for tjenestemenn.
Det var hjemmefrontens kulturgruppe som ga en rekke kunstnerorganisasjoner i oppdrag å foreta en sanering av foreningens medlemslister.
I 1945 ga verken æresretten i DnF eller styret en grundig behandling – verken av de ekskludertes eller de æresdømtes saker. Vanlige prinsipper og rutiner for rettferdighet og sikkerhet ble tilsidesatt.
Det som var ute til uravstemming, og som endte i et flertallsvedtak i juni 1945, var opprettelsen av æresretten. Forfatterforeningens styre i 1945 vedtok de retningslinjene som æresretten skulle arbeide etter og orienterte om det på et medlemsmøte. Det var i det første mandatet lagt opp til at årsmøtet skulle behandle alle æresrettsaker, men det endte med at æresretten fikk utvidet mandat til å fatte avgjørelser i samtlige saker. Årsmøtet abdiserte fra å være bestemmende instans i æresrettsbehandlingen. På årsmøtet ble æresrettens vedtak bare ble lest opp. 17 medlemmer uten NS-tilknytning ble innstilt til straff av æresretten, og deres straffer ble altså opplest for årsmøtet.
Æresretten gikk dessuten utenom foreningens vedtekter, det var ikke nedfelt i noen av de felles vedtatte vedtektene til Forfatterforeningen at en kunne gi forfattere forbud mot å publisere bøker eller inndra fortjeneste på ei utgitt bok. Forfatterforeningens vedtekter fra 1945 hjemlet kun eksklusjon.
Den 15.november unnskyldte DnF æresrettens beslutninger som i 1945 rammet 17 forfattere. Unnskyldningen rettet seg ikke mot hva disse forfatterne hadde sagt eller gjort, men mot at Forfatterforeningen i 1945 agerte som en rettsinstans og iverksatte sanksjoner som om den var en del av det norske rettsvesen. Men helt uten de rettsprinsipper som burde gjelde.
(Forfatterforeningens beklagelse handler om at en kunstnerorganisasjon etter krigen agerer som rettsinstans.)
Forfatterforeningens beklagelse er i det vesentligste bygget på og basert på materiale i Johan Ringdahls bok Ordenes pris, som ble utgitt i anledning DnFs 100-årsjubileum i 1993, og på materiale i boka som kom i 2013 med tittel: Men viktigst er æren av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl.
Æresretten har også tidligere blitt behandlet i Forfatterforeningen. Og den ble også behandlet i forbindelse med overlevering av Forfatterforeningens arkiv til Nasjonalbiblioteket – da ble det avholdt et seminar om æresretten. Det var i 2014. I 2015 var æresretten tema på et medlemsmøte.
Og jubileumskomiteen har hele tida hatt på blokka at æresretten skulle behandles på jubileet.
I det offentlige ordskiftet etter Forfatterforeningens beklagelse skapes det et inntrykk av at Forfatterforeningen unnskyldte betydningen av forfatternes handlinger eller skriverier, det gjorde den ikke. Forfatterforeningen har verken frikjent noen av de æresdømte eller fratatt dem ansvar for sine ytringer. Forfatterforeningen har beklaga den form æresrettens arbeid tok, uansett domsgrunnlag og hvem som ble dømt.
Bakgrunnen for unnskyldningen var at æresretten begikk alvorlige brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper og ikke behandlet sakene mot medlemmene på en måte som var en rettsstat verdig.
Forfatterforeningen ivaretok ikke sine medlemmers rettigheter i et rettssamfunn. Det har Forfatterforeningen bedt om unnskyldning for.
– – –
Her er innlegget til jubileumskomiteens medlem Astrid Nordang:
Fløgstad hevder at styret i DnF oppkastar seg til ”Æresretten av 2018”, fordi det stempler handlingane til det demokratiske flertalet av våre kolleger i 1945 med uttrykk som ein ”skamplett” og ”uhyrligheter”.
Nå har lederen, Heidi Marie Kriznik, nettopp redegjort for at uttrykket “skamplett” ble brukt i ordskiftet etter jubileet, og det samme gjelder for “uhyrligheter”, som Fløgstad her utleder fra leksikon og – i en betenkelig retorikk – knytter til konsentrasjonsleirene under den annen verdenskrig. Men det som skjedde er en skamplett på foreningens ettermæle. Det er riktig at det lå et flertallsvedtak bak Forfatterforeningens opprettelse av en intern rett, Æresretten, i 1945, men det gjelder altså bare oppnevnelsen. Selve saksgangen var så kritikkverdig at vi i jubileumskomiteen fant det berettiget med en unnskyldning fra Den norske Forfatterforeningens side til de 17 som ble rammet. Æresretten brøt elementære rettssikkerhetsregler, med dommer basert på regler med tilbakevirkende kraft, brudd på habilitet, manglende rett til å ytre seg til sitt forsvar, manglende avventing av sanksjoner til en klagesak var avsluttet, uriktige tolkninger og manglende hjemler for sanksjoner.
Krigen vekker fremdeles følelser, ideologisk såvel som personlig, den går som en renning gjennom generasjonene, og i løpet av arbeidet med jubileet har jeg snakket med flere etterkommere av dem som ble rammet av æresrettens beslutninger. I enkelte familier ble saken fortiet, i andre tilfeller ble familier splittet. For mange har denne saken ligget som en verkebyll i årtier.
I prosessen med å velge deltakere til paneldebatten om æresrettens behandling av de 17 medlemmene som ble dømt av Forfatterforeningens æresrett i 1945, var det naturlig å velge forfattere som har skrevet om saken. Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahls veldokumenterte bok Men viktigst av alt er æren tar for seg de kunstneriske organisasjonenes krigsoppgjør i Norge etter krigen. Vil Fløgstad også kalle dem “tilfeldige aktivistiske ikke-medlemmer” – som han gjør med forfatter og biograf Peter Normann Waage og advokat Cato Schiøtz? Sistnevnte holdt ikke der et forsvar for noen enkeltstående forfatter, derimot redegjorde han for æresrettens saksgang.
DnFs unnskyldning har altså ikke frikjent de domfelte for noe de har gjort eller skrevet – det er utelukkende en beklagelse av den kritikkverdige måten æresretten gikk fram på.
Jeg synes det er smålig om vi i denne foreningen, hvor vi setter ytringsfriheten så høyt, skal være engstelige for å gi en formell, generell oppreisning til de forfatterne som ble rammet av en urettmessig saksgang, fordi det strides om enkelte forfatteres sym- og antipatier under den annen verdenskrig. I dette tilfellet måtte alle 17 behandles under ett.
– – –