Prisen blir delt ut på Forfatterforeningens årsmøte på Hotel Bristol søndag 27. mars 2022.
Prisen ble opprettet i 1993 og var en gave fra Kulturdepartementet i forbindelse med Forfatterforeningens 100-årsjubileum. Prisen skal gå til en norsk eller utenlandsk forfatter som har utmerket seg i arbeidet for ytringsfrihet og toleranse i videste forstand.
Her er Den norske Forfatterforenings Internasjonale utvalgs begrunnelse:
Årets pris deles mellom den tyrkiske forfatteren Ahmet Altan og den kurdiske forfatteren Ilhan Çomak for deres skaperkraft, deres mot og deres utholdenhet i møte med ekstrem og meningsløs undertrykkelse.
Ahmet Altan, født 1950, er en internasjonalt anerkjent skjønnlitterær forfatter, journalist og avisredaktør som satt fengslet i fire og et halvt år på de tynneste anklager man kan tenke seg. Den første anklagen besto i at han på et debattprogram skulle ha gitt «subliminale beskjeder» for å oppfordre til statskupp. Han ble først dømt til fengsel på livstid. Heller enn å gi etter for forfølgernes absurde og urimelige innfall, insisterte han på sin ytringsfrihet. Han skrev blant annet en kritikerrost bok fra fengselsoppholdet, Eg får aldri sjå verda igjen. Høsten 2019 ble han løslatt, men ble pågrepet igjen etter noen få dager som reaksjon på at han igjen hadde ytret seg på et vis regimet mislikte. Han ble først løslatt igjen i april 2021.
Altan har en lang historie med å utfordre de strenge rammene for ytringsrommet i Tyrkia, herunder både knyttet til diskrimineringen av kurdere og folkemordet på armenerne. Også for et avisinnlegg i 2008 om folkemordet ble han tiltalt for brudd på tyrkisk straffelov. Som han skriver mot slutten av Eg får aldri sjå verda igjen: «De kan setje meg i fengsel, men de kan ikkje halde meg innesperra. For som alle andre forfattarar kan også eg heksekunsten å vandre uhindra gjennom murar.»
Ilhan Çomak, født 1973, ble fengslet i 1994. Han var en 21 år gammel student, livet hans var knapt i gang. Han ble pågrepet i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringens behandling av kurdere, og etter to uker med tortur signerte han en falsk tilståelse. 27 år senere er han en av Tyrkias lengst sittende politiske fanger, og en av mange politiske fanger med kurdisk bakgrunn. Han begynte tidlig å skrive poesi i fengselet. Han har publisert ni diktsamlinger, og blant annet blitt tildelt den anerkjente Sennur Sezer-prisen. Med en livstidsdom kan han slippes ut tidligst i 2024, etter 30 år i fengsel. Han sitter i en kald celle, ved en korridor hvor lyset aldri slås av.
I et innlegg i The Guardian i 2020 reflekterte Çomak over hva det for ham som 47-åring vil si å ha sittet innesperret mer enn halve livet. Det er slående hvor lite hat og bitterhet denne teksten utsondrer. Snarere er det en utstråling av en energi som formidler en uangripelig og ukuelig fascinasjon over livets små og store undere, og en lengsel etter verden utenfor. Som han sier: «Jeg lengter etter å se vinmarker i blomstring, jeg lengter etter å komme ut i gater der barn klatrer over hagemurer for å skulke skolen, jeg lengter etter elver som renner ut av kartene.»
Tyrkia har en redselsfull praksis med å forfølge forfattere, journalister og andre intellektuelle over en usedvanlig lav terskel. Dette kan ramme nesten ethvert menneske som tillater seg å uttrykke tanker regimet oppfatter som det minste truende. Det betyr i praksis enhver tanke som ikke er identisk med makthavernes. Kurdere og kurdiske forfattere blir diskriminert for sin kultur og nektet språklige rettigheter. Også kurdiske medier trakasseres. Det sitter mer enn 50 000 studenter fengslet i Tyrkia, de fleste av dem er kurdiske. Den omfattende statlige forfølgelsen som på ulike vis har rammet hundretusener av mennesker siden kuppforsøket i 2016, har brakt fram det verste i landets maktapparat, til stor skade for samfunnet, for utallige uskyldige mennesker og for ytringsfriheten.