Helt siden debuten i 2013 med prosasamlingen I lyngen har Victoria Kielland (født 1985) gjort seg bemerket med en helt egen fengslende, fysisk og fundamental språklig kraft. Hun har per i dag utgitt tre bøker og er allerede i ferd med å bli sin generasjons mest originale stemme, full av rå sanselighet og en blodbankende ekspressivitet som ligger tett på ubehaget.
Allerede i debutsamlingen ser vi en kombinasjon av det ekspresjonistiske og det faktiske er karakteristisk for hennes skrivemåte, og har fulgt henne gjennom de foreløpig tre bøkene hun har utgitt. I romanen Dammyr (2016) følger vi 14 år gamle Aurora som vokser opp i Fredrikstad, en by hvor «ryktene ligger som buljongterninger i alle de små munnene», og hvor «historiene vandrer fra boligfelt til boligfelt». I romans form får vi poetisk samfunnsanalyse i en rå og mørk tone, i tilbakeskuende, drømmeaktige sekvenser, der blant annet den kjente Køber-saken trekkes inn. Det gjør også et av Norges største justismord opp, nemlig Liland-saken.
Alt i alt har vi i denne boken en slags mental historie om mennesker i randsonene av samfunnet, hvilke impulser som driver dem over i det ukjente, om det nå er åndenes verden, internett eller døden.
I 2021 kom så Mine menn som er en roman basert på historien om en norsk kvinne fra Selbu som emigrerte til USA i 1881, og senere tok navnet Belle Gunness, den første kjente kvinnelige seriemorderen i USA. Romanen er imidlertid ingen biografisk fortelling. Perspektivet ligger meget tett på Belle, og det er hennes følelser og fornemmelser som danner basis for fremstillingen. Selv i denne tredjepersons-beretningen er vi nærmere hovedpersonen enn det skulle være mulig å tenke seg, og stilen er preget av hovedpersonens affekter.
Som lesere følger vi hovedpersonens bevissthetsstrøm og får slik tilgang til hovedpersonens verden. Den fremstilles med intensitet og ved hjelp av originale formuleringer: «Hun prøvde å lokke tankene ned i munnen for å komme nærmere en forklaring». Forfatteren har en svært fysisk måte formulere seg på, og hun er alene i norsk samtidslitteratur om denne formuleringsmåten. Det er en glede å gi Dobloug-prisen til et særpreget talent, til en yngre forfatteren med en helt egen stemme, som tidlig i forfatterskapet absolutt har gjort seg fortjent til denne prisen.
Lars Mytting (født 1968) kommer fra Fåvang i Gudbrandsdalen og debuterte med romanen Hestekrefter i 2006. Bortsett fra en sakprosabok om alle aspekter ved vedhogging, har han holdt seg til romansjangeren der hans fortellertalent får fri utfoldelse. Alle romanene hans foregår på så vel virkelige som oppdiktede steder i det dalføre han kjenner ut og inn. Men bøkene hans tar oss også med til ulike steder i Europa, og kan også ta oss med langt tilbake i fortiden. Perspektivet og mangfoldet og fortellemåten utvikler seg fra det relativt enkle i de første bøkene, til å nå et mer komplisert nivå allerede i tredje romanen i 2014, før mesterfortelleren viser seg i de to foreløpig siste bøkene, fra henholdsvis 2018 og 2020.
Debutboken, Hestekrefter, viser omfattende kunnskap om biler og reparasjoner, mens neste roman, Vårofferet fra 2010, viser like imponerende kunnskap om militært utstyr og om soldatliv i sin alminnelighet. Vi får en voldsom og voldelig beretning, gnistrende fortalt, med dyp innlevelse i hovedpersonens kamp for i det hele tatt å leve videre.
Historiefortelleren Mytting viser seg tydelig i de første bøkene, men kommer virkelig til sin rett først i den tredje romanen – Svøm med dem som drukner (2014). Forfatteren får god bruk for sin kunnskap om trær og tre- i denne medrivende romanen som tar oss på en skikkelig rundtur både hva tid og sted angår.
Hovedverket så langt i forfatterskapet er likevel uten tvil Søsterklokkene (2018) og oppfølgeren Hekneveven (2020). Fra det som nesten er mytisk fortid på gården Hekne, beveger vi oss gjennom mange tildragelser og hendelser, gjennom en verdenskrig og gjennomgripende endringer i norsk bygdeliv.
Stor kunnskap om stavkirker og om arkitektur kobles med kunnskaper om folk og miljøer en gang for lenge siden, med klare innslag fra så vel eventyrdiktningen som sagalitteraturen i Søsterklokkene, mens Hekneveven skaper levende skikkelser innenfor sikre historiske rammer samtidig som den viser fram stor kunnskap om seder og skikker, om flyvemaskiner og jaktrifler og fluestenger og om det meste ellers i et bondesamfunn på vei inn i en ny tid.
En historieforteller som Lars Mytting er en gave til et folks litteratur og språk. Forfatterskapet fortjener utvilsomt Dobloug-prisen.
Prisen ble opprettet i 1938 på grunnlag av en testamentarisk gave fra den norske forretningsmannen Birger Dobloug til Svenska Akademien som opprettet et fond i hans navn. Den norske Dobloug-komiteen arbeider på vegne av Svenska Akademien som skal godkjenne våre forslag til prismottakere. Den norske komiteen har i år bestått av forfatteren Mirjam Kristensen som representerer Den norske forfatterforening, professor i nordisk litteraturvitenskap Per Thomas Andersen fra Universitetet i Oslo, og professor emeritus i allmenn litteraturvitenskap, Hans H. Skei som representerer Det norske Videnskaps-Akademi.