Aktuelt

E-postsyntese

Kjære Tina, det er 2009, sommer, regn. Vi er i Bergen, på en byggeplass. Du, jenten fra Askøy,  som nettopp hadde debutert som bokforfatter.  men du…

363345_8464508
Kjære Tina, det er 2009, sommer, regn. Vi er i Bergen, på en byggeplass. Du, jenten fra Askøy, 
som nettopp hadde debutert som bokforfatter. 
men du hadde skrevet lenge. Hvordan følte du deg da – som skrivende: 
på vei, på plass, på en byggeplass? 
Hva husker du ellers fra den dagen og det intervjuet; fra den høsten, den debuten?
 

Kjære Mette. Tenk at vi møttes på en byggeplass i Bergen! Jeg husker ikke så mye av det, annet enn at det var vanskelig å finne fram til den, og at det regnet trollkjerringer, og at fotografen lå på magen langs en haug armeringsmatter da han tok bilder. Jeg aner ikke hva jeg sa, men jeg var stolt, nervøs og forundret over at du ville intervjue meg- for på den tida var manuset ennå ikke antatt. Husker du det? Jeg hadde jo holdt på med det en stund, og lest opp fra det rundt omkring, så begrepet anleggsprosa var kanskje i ferd med å feste seg, og jeg var fast bestemt på tekstsamlingen skulle bli bok. Boken kom i april året etter. Jeg bodde i Sverige da, jeg gikk på Litterær Gestaltning, og avstanden fungerte som en slags lyddemper, det svenske klasserommet var et trygt rom å være i da anmeldelsene begynte å komme, og avisene ville ha intervjuer. Jeg opplevde oppmerksomheten som vanvittig, og kanskje blåser jeg det opp, men mottakelsen var i alle fall overveldende, jeg fikk invitasjoner til festivaler, jeg ble trukket fram som arbeiderforfatter… Man kan seile på det en stund, men jeg ble snart frustrert over at jeg ikke var i gang med noe nytt. Tre år hadde jeg jobbet med boken da den kom, tre år med ett bestemt tema og en visjon jeg aldri tvilte på. Å klare å dra videre da, å finne og gå i gang med et nytt byggeprosjekt… Jeg ble veldig redd for at jeg ikke hadde språk, verktøy, talent og styrke nok til å skrive andre typer bøker.

 

Kjære Tina. Avstand som lyddemper. Jeg tror du har rett i det. Avstand er ikke en ropert: Du blåser dette ikke opp. Kanskje inni deg, det vet jeg ikke. Men realiteten – real som i virkeligheten og ikke i ting, er anmeldelsene. Anleggsprosa ble ukens bok i Klassekampen. Espen Stueland var begeistret. Du gjorde anklager mot debutlitteratur til skamme, skrev han. Han dro fram subtile overganger mellom det kroppslig-private – til det økonomis-pragmatiske og mer politiske. Underspilte kontraster og eleganse. Men, du har rett: artikkelen er fra 2010. Vi møttes i 2009. Har du hørt? Det må være avstanden, lyddemperen: det husker jeg ikke. Jeg husker at du var forfatter, og at jeg hadde visst om deg siden 2004, da jeg klipte ut et dikt i Diktkammeret (Dagbladet): skal vi plukke små elvesangere som// sitter hviskende på vannglatte steiner og stråler svakt av fjernt månespinn når vinden sitrende streifer ansiktet ditt? spurte jeg og kikket på deg og du nikket litt.

Men likevel var du usikker, etter Anleggsprosa, om du hadde språk i deg. Andre typer bøker. Var du virkelig så redd, eller blåser avstanden det opp? Det får ikke krympe noe. Avstand er det myke viskelæret, det som gnir blyantstreker utover, og lager duse, grå flater; overganger som ikke finnes i virkeligheten men bare i kunsten. Vil du så si noen ord om overgangene dine – fra Anleggsprosa til samarbeidet med Ida (Tur-boka), til romanen?
 
Jo, jeg var redd, og med god grunn: jeg skrev nesten ikke noe. Det var fryktelig. Men er det ikke kjedelig å syte over at man er en redd forfatter? Man må bare ta seg sammen. Stenge verden ute, om det trengs. Jeg tror det er derfor jeg i så lange perioder må holde meg unna sosiale medier, ikke bare er det er en tidstyv fylt av kaos og støy, men også fordi alle skriver så mye hele tiden. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg skriver jo nesten aldri. Jeg noterer riktignok, men for å skrive noe godt, må jeg være lenge alene med teksten. Ha fri fra alle pengejobber og småoppdrag, jobbe meg gjentatte ganger gjennom stoffet. Selvsagt vet jeg at også mange andre skriver sånn. Bare en gang har jeg jobbet annerledes, og nå skal jeg svare på det spørsmålet ditt om overganger. Jeg studerte sammen med Ida Säll på Litterær Gestaltning, og vi jobbet mye med å nedtone prestasjonsangsten: vi spiste frossenpizza, hørte på Arthur Russell, trimmet med manualer, og skrev innimellom. TUR-redaktør Carina Beddari hørte oss lese opp en hybrid av tekstene våre, og derfor ble vi invitert til å lage bok. Da vi skrev Syntesen, brukte vi noe av den samme lavterskelmetoden. Men jeg er ikke fornøyd med min egen innsats. Kanskje fordi det ble for lett, på en måte? Teksten kom jo ikke innenfra, fra stillheten. Det var inspirerende å samarbeide, men å være i dialog skapte også distanse til det jeg skrev. Og jeg skrev mens jeg fortsatt var dødsredd for at jeg ikke egentlig kom til å skrive mer. Men et par år etter kom romanen likevel. Jeg gikk sinnssykt mange omveier for å finne den, og den sprengte seg gradvis opp. Det var selvfølgelig vanskelig å skrive den ut. Jeg visste jo ingenting om å skrive roman, og jeg jobbet mye med å slippe kontrollen, og samtidig unngå å produsere litterært daukjøtt. Jeg hadde ikke en like tydelig visjon som med debutboken. Men jeg opplevde at romanen var helt nødvendig å skrive – også det at den skulle bli så mørk som den er. Nå har jeg ikke tenkt å være særlig redd lenger.

Flytter man ut i ødemarken, bør man være forberedt på hvordan minnet kan forråde. I ødemarken bor man i et enkelt hus, man våkner opp til sin elskedes ansikt, hører nesten bare hennes stemme. Ingenting støyer om nettene. Ingen ringer på døren med et truende begjær.

Kjære Tina. Det var en gang at jeg var innom en bokhandel i Stockholm. Jeg fant en rocka, liten pocket med uprensiøst omslag. Jeg bladde litt. Formatet, punktprosa, gjorde at jeg fikk noe ut av en stående lesestund. Dessuten var språket noe annet enn jeg hadde sett i trykt litteratur før. Det var ramlende og liksomspontant. Kanskje var det ektespontant. Men det var ikke bare styresløst, og ikke galent.  Det var smart ukontrollert. Jeg tenkte på den boken nå. Jeg undrer meg over Skugges metode. Om også den var lavterskelsk. Den ser jo sånn ut. Kan du si noe om idealene til Säll og du, da dere lagde Syntesen? 

Jeg visste ikke, den gang i Stockholm, at Skugge forlengst var en kjendisskribent i Sverige, at hun var et skrivende og polemiserende og feministisk stjerneskudd som hadde vært spaltist i Expressen siden hun var tjue. Det er ikke i det hele tatt uoriginalt å ha plukket opp en bok i Stockholm og bli litt forelsket i den. Det er mer spennende med forfattere med respekt for det de driver med. Eller skrivende med respekt for livet og verden, i det hele tatt. Tenk at så mye fint kan komme ut av redsel! Fra redde forfattere kommer det styresløse, men ikke galne. Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, Hvorfor er jeg så redd? Og så romanen din. Er den ute av kontroll, men fortsatt i live? Slippe kontrollen. Men lage litterært potente greier. Hva fant du ut, etter alle omveiene dine: Hva var hemmeligheten for å få det til?

Tina svarer: Hemmeligheten for å få det til: Skrive seg dypt inn i teksten. Stole på at den finner veien og kommer i mål til slutt. Ikke overtenke hver setning, ikke forlange at teksten ikke skal vise svakheter. Våge å drive fortellerstemmen langt. Lese de viktigste bøkene om igjen. Redigere og skrive på nytt, når tiden er inne. Bruke tid. Og kanskje det viktigste: Levere uferdig manus til gode lesere som man har tillit til.

Erindringen om klærne man ikke lenger bruker, viskes ut. Folk man daglig snakket med, får utydelige ansiktstrekk. Ens eget ansikt endrer seg. Man snakker om omgivelser og fangst og sviende blemmer i munnen. Man stoler på det man ser. 
Tina. Gjennom denne teksten har jeg sitert åpningen av romanen din: Det blir aldri lyst her. Til Dag og Tid sier du at åpningen av romanen var det som kom først. At det var det som var lettest å skrive. Og kanskje, sier du, er det det beste ved romanen. Opplever du at det som kommer lett og spontant også blir det, fra deg, som har størst litterær kvalitet? Eller ser du at også gestaltningen og runder med teksten forbedrer den? Hva tenker du er det optimale forholdet mellom det spontant ramlende ned – og pussing eller annen omarbeiding?

Det er ingen sol. Etter en stund tenker man ikke noe særlig på huset, hvordan man ter seg i det, hvordan brønnvannet smaker, med hvilken styrke fingrene behandler kjærestens kropp. I drømmer har man sett sitt vanlige liv vike. Man lengter ikke tilbake. Helt frivillig har man flyttet hit.

Jeg avskriver selvfølgelig ikke redselen. Vi har alle gode grunner for å være redde. Og å skrive er en god måte å imøtegå den der eksistensielle angsten på. Det er bare ikke alltid så lett å huske på det, eller argumentere godt for det, når man sitter i Norge, privilegert, i en verden hvor de mørke flekkene blir større, flere, svartere. 
 
Du spør om romanen er ute av kontroll. Nei – når jeg snakker om å slippe kontrollen, handler det mest om å tillate meg selv å skrive setninger som nærmer seg dårlige og drøye og desperate. Da kan det skje spennende ting.
 
Jeg har en intuitiv skrivemåte. Vet lite om teksten før jeg begynner. Samtidig er det sjelden lengre tekststykker kommer lett og spontant for meg. Kommer teksten for lett, kan jeg bli mistenksom. Det er ikke ofte det lettskrevne blir bra. Men jeg er heller ingen rutinert forfatter: Kanskje blir jeg bedre når jeg har skrevet flere bøker. For jeg må jobbe gjennom teksten, og jobbe gjennom igjen. Fjerne svada og poserende språk, men samtidig unngå å ta knekken på det udefinerbare som får teksten til å leve.
 
Det er så vanskelig. 
 
Og, som du vet, magisk når man merker at det harde arbeidet fører fram.
 
Jeg tror så sterkt på det harde arbeidet.
 
Men også at hardt arbeid ikke er nok.
 
Hemmeligheten for å få det til: Skrive seg dypt inn i teksten. Stole på at den finner veien og kommer i mål til slutt. Ikke overtenke hver setning, ikke forlange at teksten ikke skal vise svakheter. Våge å drive fortellerstemmen langt. Lese de viktigste bøkene om igjen. Redigere og skrive på nytt, når tiden er inne. Bruke tid.
 
Nå angrer jeg på at jeg skrev til deg at jeg nesten aldri skriver. Det stemte da jeg skrev det, for jeg har hatt sommerjobb i Klassekampen, og når jeg er journalist, klarer jeg ikke å skrive andre ting.
 
Men fra midten av august skal jeg skrive på heltid, i svært lang tid. Jeg gleder meg sånn!

Avslutter Tina. Nei, vent. Det kommer mer: 

jeg skrev nå til deg at jeg blir mistenksom til det lettskrevne, at det sjelden er bra
men det er ikke helt sant
for i det som kommer lett
er det nesten alltid noe man kan  jobbe videre med