Elisabeth Armand arbeidde ved Forfattersentrum Vest sitt kontor i Bergen i tjue år, og debuterte sjølv som skjønnlitterær forfattar då ho var over åtti år gamal. Her er eit intervju som underteiknande gjorde med henne for Bergen Offentlige Bibliotek i 2012:
Elisabeth Armand byr på bitter sjokolade og søte bokminner
Historien om Elisabeth Armands boksamlinger begynner da hun er nitten år og gifter seg med Eilif Armand. Mannen er skuespiller, men er mindre interessert i teateret, han er mer litterær. Halve lønnen hans går til bøker. Armand anmelder bøker for Arbeiderbladet, avisen som nå heter Dagsavisen. Det blir et stort bibliotek ut av dette, som familien tar med seg da de flytter fra Oslo til Langeveien i Bergen. Der får Elisabeth jobb hos Forfattersentrum Vest og får tilsendt det meste som blir gitt ut av norsk samtidslitteratur generelt og vestlandsforfattere spesielt. Samtidig anmelder Elisabeth bøker for Norli og får lesereksemplarer. Samlingen i Langeveien vokser. Eilif går bort. Elisabeth sitter igjen alene i et hus av bøker. Med hjelp av Gunnar Staalesen og andre venner organiserer hun et stort boksalg. Køen står flere hundre meter nedover veien. Willy Dahl legger femti tusen på bordet og plukker med seg nesten hva han vil. Studenter venter til de andre har handlet, på at tiden skal gå og restene bli rabattert. Bare prakteksemplarer og affeksjonsobjekter tar Elisabeth vare på, som bøker hun har fått fra venner, fra forfatterne selv. Disse står nå i fire ganger to meter hyller i stua hennes i Haugeveien 9, Nordnes. Godstolen hennes står under hyllene. Over den en god leselampe. Elisabeth har, gjennom tiår med lesing, gjort vitenskap ut av lesesituasjonen. Leselampen står i en helt presis stilling i forhold til stolen, bokhyllen og kaffebordet. Pæren er rettet mot boksidene i en spesiell vinkel. Ellers er stua bare belyst av stearinlys. Slik er det at vi får følge skumringen i tiden vi deler, fra 17.00, da hun nettopp har spist middag, mot kvelden, en lørdag i mars. Elisabeth byr på bitter sjokolade og sterke historier fra et langt liv med sin mann, fire døtre og gode venner som Inger Hagerup, Johan Borgen og Georg Johannessen:
EA: Elisabeth Armand
MK: Mette Karlsvik
MK: Når og hvorfor begynte du å lese bøker?
EA: Vi bodde i Oslo da, med våre døtre. Jeg var så irritert fordi det var så mange dårlige ungdomsbøker på det tidspunktet. Det var først i Sverige at man skrev gode bøker for barn og ungdom. Men så kom trenden til Norge også.
MK: Du måtte anmelde bøker av norske forfattere. Noen måtte du gi dårlig skussmål. Litt senere skulle du bli norske forfatteres beskyttende «tante» gjennom ditt arbeid i Forfattersentrum. Hvordan var den overgangen?
EA: Jeg ble gode venner med forfatterne. Det var både godt og dårlig for anmelderiet. Men jeg har også fått være med på å hylle forfatterne: Vi (Armand og en gruppe fra Forfattersentrums styre) stiftet Amalie Skrams Selskap. Sammen med de andre har jeg vært med på å gi prisen til kvinner jeg har beundret, som Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Linn Ullmann og Tove Nilsen. Jeg leser absolutt hele tiden og prøver å finne fram til de beste.
MK: Har du sittet i komiteen i år også?
EA: I år også. Men hvem som vinner, kan jeg selvsagt ikke fortelle deg nå. Vi har et arrangement den 22. august i forbindelse med prisutdelingen.
MK: Hvorfor henger prisen så høyt?
EA: Det er fordi flotte forfattere har fått den.
MK: Det har vært jobben din å være på forfatternes side og hjelpe dem med det praktiske og med organisering. Du virker naturlig glad i forfattere.
EA: Jeg minnes Sandemose, og Inger Hagerup var en god venninne av meg. Vi bodde like ved hverandre på Sørlandet. Hun kom henrykt til meg om morgenen og sa «nå har jeg laget noen nye vers». Inger var en fantastisk lyriker. Hun var veldig alkoholisert. Men skrive, det kunne hun likevel. Men det var problematisk, det med alkoholen.
MK: Sto libertinerbohemmyten sterkere for ti, tjue, førti år siden enn den gjør nå?
EA: Jeg ser en utvikling. Det har skjedd over veldig lang tid. Og det er jo over 18 år siden jeg sluttet i Forfattersentrum. Enda mer har nok skjedd nå.
MK: Man liker å si at flere forfattere sitter på kontor nå. Men i praksis er det de færreste som har råd til det. Men forfattere på den tiden satt på hytter på Sørlandet?
EA: Sandemose og Johan Borgen hadde også et landsted der. Også Borgen var en kjær, kjær venn av oss. Han kunne også komme over og si: «Nå har jeg skrevet noen nye vers om Mumle Gåsegg.» Jeg har i senere tid hygget meg veldig med å lese biografien om Johan Borgen. Det var så morsomt, og særlig fordi vi kjente ham. Vi kjente ham igjen, og vi kjente igjen opplevelser som vi har hatt sammen med ham.
MK: Hva liker du best ved Borgen, som forfatter?
EA: Han er en glimrende skribent. Han har flere ben å stå på og skriver både lette ting, morsomme ting, noveller, jeg liker så godt Lille Inga fra Mumle Gåseegg. Ellers har han jo gjort Lillelord-trilogien. Og den …
MK: Jeg ser Borgens verk stå sentralt der i hyllen, rett bak deg. Og der er Askildsen.
EA: Askildsen er så god. Han har slikt et språk. Han skriver langsomt og lite,
men det er så tett, nei, jeg kan ikke beskrive det. Men noe jeg kan beskrive, er den første gangen jeg leste Jon Fosse. Vi bodde i Langeveien da, og jeg husker at jeg gikk meg en tur ned veien etterpå. Jeg tenkte og tenkte, dette er en stor dikter. Det var den knappheten i språket igjen. Jeg kan ikke forklare det, men jeg ser det for meg. Jeg ser setningene.
MK: Var dette før man begynte å snakke om ham som nettopp en stor dikter?
EA: Jeg var den første av oss til å trekke ham fram. Jeg husker at jeg sa at dette er et geni.
MK: Du har redigert en samling tekster om Bergen, av bergensforfattere. Blant andre Georg Johannessen skrev et flott bidrag til den boka.
EA: Georg Johannessen var en god venn. Det var forferdelig at han døde. Ham har jeg kjent i alle år. Men han var også en raring. Han sa ifra og var stor i kjeften. Han kunne også være riktig skarp. Jeg likte ham veldig godt.
MK: Du klarte nesten å hente fram Agnar Mykle etter flere år med et noe anstrengt forhold til offentligheten.
EA: Jeg skulle finne festspilldiktere. Jeg kjente Mykle veldig godt, men visste at han var blitt litt sprø etter alt som hadde skjedd ham. Jeg sa til ham at han kunne bli festspilldikter, men at han ikke trengte å stille opp i offentlige sammenhenger. Da sa han ja, kanskje det. En journalist her i byen fanget dette opp på et vis. Han gikk på døra til Mykle, ringte på og spurte han ut om dette. Mykle ble rasende og ombestemte seg. Som Forfattersentrums representant måtte jeg møte pressen og publikum og si at nei, dessverre, det fikk vi ikke til. Det ble pinlig.
MK: Er du, som har kjent så mange forfattere, og som samtidig leser så mye, flink til å skille mellom verk og personer?
EA: Ja, du må det.
MK: Kan du si noe om det – i forhold til det å anmelde bøker eller vurdere forfattere for Amalie Skram-prisen?
EA: Alle disse som jeg har gitt pris til gjennom Amalie Skrams Selskap, har jeg kjent og lest.
MK: Hvordan fikk dere denne prisen etablert?
EA: Det begynte med at en forretningskvinne her i byen, Marianne Mjelve, solgte forretningen sin. Hun bevilget da penger til prisen. Men etter hvert måtte hun slutte å gi disse midlene. En bank tok over jobben med å donere.
MK: Å diskutere habilitetsspørsmålet i Litteratur-Norge er vel tilnærmet umulig. Alle kjenner alle. Likevel har man en bevissthet om dette med å sitte i bevilgningsutvalg når man kjenner forfattere personlig. Man snakker kanskje ikke så mye om dette: Hvordan møter man sin venn forfatteren etter at man har lest en bok av ham som man ikke likte så godt?
EA: Det er et problem for meg når jeg leser en bok som jeg ikke liker. Nå sier jeg bare «tusen takk for forestillingen» eller «tusen takk for boka». Som anmelder har jeg skrevet veldig kritisk om enkelte bøker. Jeg husker at det var en som var så sint da jeg skrev om boka hans. Han ble så sur og skrev et langt brev. Jeg svarte, skrev «Dessverre, men jeg måtte si det».
MK: Du er direkte, du også, som Georg Johannessen. Opplever du at forfattere setter pris på at du er direkte?
EA: Forfattere er ingen ensartet gruppe.
MK: Hvor mye vet du om livet til forfatterne du har jobbet med?
EA: Altfor mye. Mye mer enn jeg kan fortelle deg. Men jeg kan si at de har måttet jobbe med alt mulig rart for å finansiere forfatterskapet sitt.
MK: Og du har vel hjulpet dem med inntektservervelse?
EA: FS har et styre, som bestemte hva jeg skulle gjøre. På den tiden var mange i styret menn. Jeg har gjort alskens for dem, har organisert skoleturneer, foredrag og etter hvert opplesninger med forfattere. Den aller første gangen det skjedde, var på Den Nationale Scene. Det var en stor hendelse da vi kunne invitere folk til å komme og lytte til forfattere. Senere arrangerte vi en stor utstilling i Kunstforeningen. Det var bilder, musikk og ord framført fra scenen. I to uker hadde vi dette gående. Vi kalte det Vestlandet i bilder, ord og toner, du verden for et flott arrangement.
MK: Hvordan sto det til med den finansielle siden av ting på den tiden?
EA: Mye av arbeidet mitt handlet om å søke om penger. Budsjetter var en stor del av arbeidet. En mann hadde ansvar for dette arbeidet før jeg kom inn i bildet. De bad meg om å ta over og gav meg tre måneder til å vise at jeg klarte det. Jeg klarte det med glans og ble fast ansatt.
MK: Jeg vil tilbake til DNS og den første opplesningen. Til da hadde – om noen – skuespillere hatt jobben med å lese litteratur høyt. Hvem foretrekker du som framfører av litteratur: skuespilleren eller forfatteren?
EA: Jeg tror at forfattere leser stoffet sitt bedre enn hva skuespillere gjør. Noen skuespillere kan lese, men på langt nær alle. Og så har man dem som spiller litt samtidig og bruker kroppen sin mens de leser. Jeg har kommet til at forfatterne leser best. Eilif holdt i sin tid kurs for forfattere. Lesekurs. Han sa ”opp med nakken” og fikk dem til å rette blikket utover.
MK: Din mann og du fikk fire døtre. To av dem lever av å være skuespillere. Jeg hørte Gisken framføre Tor Ulvens kortprosa på Nationaltheatret i fjor. Har hun med seg Ulven fra deg?
EA: Alt hva jeg har lest, har jeg fått barna mine til å lese. Alle ungene mine har vært svært interessert i bøker. Det begynte med at Eilif leste høyt for meg. Barna lyttet, noen ganger slik at vi visste det, men andre ganger tyvlyttet de. Det var om natten, det, Eilif kunne lese for meg til klokken var tre-fire om natten. Selv sov han ut neste morgen, til halv elleve, før han løp til teateret. Jeg måtte opp for å stelle de små jentene våre. Det var en tid med dårlig søvn.
MK: Det høres vidunderlig ut.
EA: Det var det. Jeg savner ham så forferdelig. Da han døde, ble jeg så nedfor. Hvorfor døde du? spurte jeg og skjelte ham ut fordi han var død. Disse setningene ble et utgangspunkt for min egen skriving. Jeg var over åtti før jeg debuterte som skjønnlitterær forfatter med Gammel dame med rødvin. Det er utrolig hva man kan gjøre for å holde sorgen på avstand.
MK: Du sier hele tiden at du ikke skriver noe selv. Men du debuterte, skrev en andrebok og har redigert antologier.
EA: Jeg hadde skrevet noen dikt tidligere, som jeg sendte inn. Men jeg hadde aldri tenkt å skrive. Å skrive var fremmed. Jeg var alltid mest opptatt av dem som skrev, og av å vurdere dem. Da Eilif døde, fikk jeg et behov for å uttrykke meg.
MK: Finner du også trøst i å lese bøker, etter din manns bortgang?
EA: Å ja. Jeg leser nå Allende (Isabel, journ. anm.) igjen, en bok som heter Den endeløse planen. Jeg leser hele tiden. Jeg må følge med, for Amalie Skram-prisen. Alle i utvalget leser mye for det. Men jeg er den som kjenner forfatterskapene lengst.
MK: Du leser mye nytt, men har også tid til å lese noen bøker om igjen?
EA: Ja, og det er fantastisk morsomt fordi jeg husker hvert ord og hver setning når jeg leser om igjen: Jeg har lest noen gamle opp igjen, som Sandemoses første bok (Mytteriet på barken Zuidersee, journ. anm.), som begynner med en scene fra Kjerringvik. Her mistet han sin kone og sønn. Det var sterkt. Livet var så sterkt.
MK: Når tar du deg tid til å lese?
EA: Fire timer om morgenen og noen timer om ettermiddagen. Men jeg kan ikke lese Knausgård, den er for tung! Jeg har bare sett bilder av disse bøkene og vet at det ikke går, sånn fysisk sett. Jeg har ikke sterke nok armer til å holde boka oppe.
MK: Knausgård har lest inn deler av førsteboka si for NRKs Verdt å lese. Man bygger nå ned Verdt å lese og legger det inn under Radioteatret. Det går ut over sendetiden til både litteraturopplesing og radioteater. Mer radiotid går til metaprogrammer hvor journalister lager stoff om litteratur. Hva synes du om det?
EA: Jeg hører en del ting på radio. Men jeg synes at de snakker for mye om litteraturen. Jeg synes at det er mer spennende å høre mer av litteraturen.
MK: Din datter Gisken låner stemmen sin til en rekke innspillinger hos blant annet Lydbokforlaget.
EA: Gisken er fabelaktig til å lese høyt. Hun kan lese fire timer i strekk. Forlagene liker det godt. Andre skuespillere må stadig ha pauser. Gisken leser og leser.
MK: Bruker du selv lydbøker?
EA: Nei, jeg må ha boka i hånden. Og jeg vil ikke ha lesebrett. Jeg er så inderlig takknemlig fordi jeg har helsen og øynene og er i stand til å lese.
MK: Har du blitt en kresen leser?
EA: Ja, jeg legger fra meg bøker som ikke fenger meg.
Armandske bokhyller
Bokhyllens eier: Elisabeth Armand jobbet for Norsk Forfattersentrum Vest. Debuterte som antologiredaktør i 2002, som forfatter i 2004.
Fysikk: En eneste bokhylle står igjen. Den står sentralt i stua, rett bak lesestolen.
Alder: Bokhyllen ble opprettet da Armand flyttet til Nordnes for 12-13 år siden.
Sorteringsprinsipp: Forfatterskapene som er mest sentrale i Armands liv, befinner seg i tilnærmet armlengdes avstand fra lesestolen.
Helhetsinntrykk: En eklektisk og stødig samling bøker, hvor lesestolens plass er like viktig som hyllene.
ARMANDS BOKLISTER
Forfatterskap som hun vil trekke fram
Johan Borgens
Kjell Askildsens
Inger Hagerups
De kvinnelige favorittene hennes som hun har vært med på å gi Amalie Skram-prisen til
Liv Køltzow
Bergljot Hobæk Haff
Bjørg Vik
Marit Tusvik
Britt-Karin Larsen
Hanne Ørstavik
Torill Brekke
Margaret Skjelbred
Torunn Ystaas
Cecilie Enger
Ragnhild Nilstun
Tove Nilsen
Herbjørg Wassmo
Cecilie Løveid
Eldrid Lunden
Merethe Morken Andersen
Linn Ullmann
Mirjam Kristensen
Hennes egen bibliografi
Vi var der: 77 godt voksne mennesker om store og små øyeblikk (redaktør (eventyr, Bodini Forlag (2008)))
Fruer med fortid (Prosa, Sigma Forlag (2006))
Gammel dame med rødvin (Sigma Forlag (2004))
Vi bodde der: tredve stemmer fra strøkene i Bergen (redaktør (eventyr, Sigma Forlag 2002)))