Debatten om fildeling har først og fremst handlet om musikk, men dette er selvfølgelig en helt vilkårlig avgrensning. Det er selvsagt ingenting i veien for at også bøker kan deles på samme måte, og dette skjer allerede – om enn i et noe mindre omfang enn musikkdelingen. Rent teknisk har også bokbransjen mer å frykte enn musikkbransjen. Mens det i alle fall teoretisk er mulig å legge digitale sperrer på musikk som hindrer fri deling og kopiering, så er det umulig å hindre noen i å kopiere innholdet i en bok over i et digitalt format og fritt dele den videre. Vil det da være mulig for forfattere å tjene penger på å skrive?
Dette er et spørsmål man selvsagt ikke skal ta lett på, men jeg tør likevel i første omgang å påstå at det ikke er grunn til umiddelbar bekymring. Bøker er et glimrende eksempel på at folk gjerne betaler for kultur selv når den er tilgjengelig gratis. Jeg kan låne nesten en hvilken som helst bok på et av landets mange utmerkede offentlige biblioteker. Samtidig er det slik at de fleste fortsetter å kjøpe bøker i bokhandelen.
I tillegg er det også sånn at enkelte bøker som har mistet sin opphavsbeskyttelse også selger ganske bra. Ibsen har slett ikke dårlige salgstall, til tross for at det for lengst er blitt lovlig å distribuere hans verker fritt og gratis. Det er forøvrig også fullt mulig å hente ned det aller meste av hans produksjon på internett – gratis og fullstendig lovlig. De fleste litteraturelskere har nok lest mange flere bøker enn de har betalt for, enten de har lånt bøker på et offentlig bibliotek eller fra andre bokelskeres personlige bokhyller. Likevel er det fullt mulig å leve av å selge bøker i dag, og det er sjelden man hører noen – forfattere eller forleggere – beklage seg over at den utstrakte «gratislesningen» skader deres inntekter.
Bokbransjen er vant til at det er slik, og forleggere og forfattere har for lengst også tilpasset seg denne virkeligheten – i samarbeid med politikerne. Når Venstre tar til orde for kompensasjonsordninger for musikere som taper penger på deling av verkene sine på internett, møtes vi gjerne med at musikerne da blir gisler for den til en hver tid gjeldende politiske vilje til å utbetale vederlag. Men i virkeligheten er det jo ikke sånn. Forfatterforeningen fordeler vederlag og stipender til egne medlemmer, basert på avtaler foreningen fremforhandler med staten. Slik vil det jo også være i fremtiden, og selv om bildet av et Storting som gjør vedtak om kunstnerlønn til enkeltforfattere som eneste offentlige kompensasjon er egnet til å skremme noen, så er det de færreste i norsk kulturliv som virkelig tror at vi fremdeles lever på 1800-tallet.
Men dette er som sagt ikke et tema som skal tas lett på. Det er flere problemstillinger og mulige misforståelser som det ikke alltid har vært plass til å belyse på begrenset spalteplass i en avisdebatt. Et av disse er skillet mellom kommersiell og ikke-kommersiell fildeling. Kort sagt vil Venstre tillate deling av filer bare hvor ingen av de som er involvert i delingen tjener penger på det.
Kostnadene av et offentlig vederlag for tapte inntekter for musikere som ikke kan finnes i nye markeder vil nok være betydelig lavere enn det noen fildelingsmotstandere har hevdet. For bøker gjelder andre muligheter. Så lenge de aller fleste foretrekker å lese sine bøker innbundet og på papir, så vil det neppe bli store forskjeller på boksalget og forfatternes inntekter på grunn av fildeling. Dessuten finnes det også for bokbransjen store potensielle inntekter skapt av ønskene og behovene til stadig mer avanserte forbrukere.
Et enda mer avgjørende moment ligger i det faktum at fildeling er noe som i praksis ikke lar seg stoppe, og som – med mindre det skjer en dramatisk endring i utviklingen – bare vil øke i omfang. Selvsagt kan man ikke legalisere uønsket adferd bare fordi den er utbredt, men i dette tilfellet er det faktisk slik at et fortsatt forbud kan gjøre det vanskeligere å gi kompensasjon for de tapene fildeling kan medføre.
En effektiv og rettferdig vederlagsordning er avhengig av god kunnskap om omfanget av delingen og av troverdig og kontrollerbar statistikk. Så lenge de som tilrettelegger for fildelingen og derfor også sitter med tilgang på informasjonen om delingsnettverkene også gjør noe ulovlig, vil det bli vanskelig å skaffe slik statistikk. En vederlagsordning vil vi komme til å trenge – enten fildeling er lovlig eller ikke. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å skaffe tilstrekkelig oversikt over hva som deles, og hvor mye, så vil en slik ordning være vilkårlig og urettferdig. Lovlig fildeling vil derfor gi en sterkere og mindre politisk styrt vederlagsordning enn det som er tilfellet i dag.
Et av de mindre elegante angrepene jeg ble utsatt for i den mer intense delen av fildelingsdebatten, var påstanden om at en politikk for lovlig fildeling var ren populisme fra et lite parti som fisket etter stemmer blant unge velgere uten moralske skrupler mot intellektuelt tyveri. Jeg har noe vanskelig for å se hva den populistiske gevinsten her skulle være for et parti som Venstre.
Når vedtaket ble gjort var vi fullstendig klar over at det var kontroversielt og at fildelingsstandpunktet ville møte motstand fra blant annet deler av musikkbransjen. Venstre har siden partiet ble dannet vært et parti med nære forbindelser til norsk kulturliv, med kunstnere, forfattere, musikere og andre kulturaktører som en bærende del av både vårt velgergrunnlag og blant våre aktive medlemmer. Om vi var ute etter å skaffe billige stemmer i valgkampen så ville det være langt mer hensiktsmessige måter å gjøre det på enn ved å utfordre vårt eget politiske grunnfjell.
Men vi mener at denne debatten er så viktig at den ikke kan vente lenger på å bli reist. Om ingen politiske partier tør å ta tak i de utfordringene som en ny informasjonsvirkelighet fører med seg, så vil heller aldri debatten bli løftet ut av foraene til de spesielt interesserte. Venstre ser muligheter der andre ser begrensninger, og vi vil ha med oss både bransjen og utøverne for å utvikle disse mulighetene. Ikke alle utfordringer kan løses over natten, men en ting har Venstre allerede oppnådd – vi har fått mange flere til å ta åndsverksdebatten alvorlig. Det er første steg. Vi kommer til å bli med på hele ferden.