Er det noe å skrive om? Nei. Det er mer interessant å klage. Men hvorfor klage? Fordi en forfatter alltid har grunn til å føle seg oversett, ignorert eller misforstått. Det er synd på poetene som verken selger eller blir forstått. Og det er synd på kioskforfatterne som blir forstått og selger – men ikke anerkjent. Til og med forfattere som oppnår høye salgstall og kritikergunst er det iblant synd på ettersom bøkene blir hyllet på feil premisser og ufarliggjort!
Den som gir ut en bok står i fare for å bli pinlig selvopptatt. Alt handler om meg. Hvis avisene skriver om meg og boken min, er vinklingen feil. Og hvis avisene ikke handler om meg, handler de om meg likevel: om ignoreringen av meg og mitt budskap.
Men denne gangen har jeg egentlig lite å klage over. Bortsett fra at boken ikke var å få i en rekke bokhandler mens kritikerne overgikk hverandre i superlativer. Men slike historier klager flere forfattere over.
Det jeg synes er minst like ille er at det gis ut en del fine bøker som ikke får en eneste omtale – ikke en. Man må kjenne forfatterne for å vite at de eksisterer. Det kunne ha vært slik at noen aviser og tidsskrifter satte sin ære i å skrive om bøker som ikke alle andre skriver om. Men slik fungerer ikke moderne aviser. En bok ansees som viktig når noen har klart å plante den ettertrykkelig i mediesystemet. Moderne medier handler, som vi vet, mest om det mediene allerede handler om. Jeg har forståelse for Jon Fosses behov for hemmelig telefonnummer. Men for de fleste forfattere er pågangen fra journalister ikke noe stort problem. Det er ikke noe problem i det hele tatt. Dagbladet, VG og Aftenposten har med få unntak nok med å intervjue de samme forfatterne. Det er viktig at de som selger mye eller allerede er kjent, får sagt det samme i alle de store avisene.
Personlig er jeg denne gang svært godt fornøyd. De store avisene har liten interesse av å snakke med meg, men de har anmeldt meg! Det finnes folk i disse avisene som liker det jeg gjør, og det er jo hyggelig. Dessuten har jeg fått komme til orde i Morgenbladet og universitetsavisen Universitas. Men hva med de forfatterne som har gitt ut fine bøker uten å få en eneste omtale, en eneste anmeldelse? Du kommer kanskje ikke på noen? Hvordan skulle du kunne vite om dem?