Etter at debatten i sommer gikk høyt om elitekunstnere versus kulturarbeidere, er vi nå på den andre siden av valget. Hva bør kulturministeren prioritere sett fra en forfatters ståsted? Les hva Rune Christiansen, Sara Johnsen, Aasne Linnestå, Henning H. Bergsvåg, Vidar Kvalshaug og Thomas Lundbo mener Giske eller hans eventuelle arvtaker bør legge seg på hjertet i den nye fireårsperioden regjeringen nå går inn i.
Rune Christiansen:
Mitt generelle råd til den kommende kulturministeren må være å opprettholde de gode, billige ordningene vi har her i Norge – som stipendordninger og innkjøpsordningene. Dette er ordninger som ikke koster noe særlig, de er ikke det pengesluket noen skal ha det til, og de er rett og slett veldig gode!
Henning H. Bergsvåg:
Vi har en utrolig spenstig litteratur her i landet, både over og -underground! Mye av dette når ikke frem til boklesere som ikke engang vet at den fins. Gode bøker blir til en-centimeter-rygger i bibliotek og bokhandlere. Jeg ønsker meg at kulturministeren bevilger penger til og finner fram til entusiastiske folk som kan formidle denne usynlige kvalitetslitteraturen slik at den får lesere. At det etableres plattformer og scener, på bibliotek og i bokhandlere der dyktige formidlere får lov til å vise fram nye og gamle bøker som utfordrer folk på hva en bok kan være! Den gode litteraturen fins i stor bredde i dette landet, takket være gode støtteordninger, alt den trenger er bare et skikkelig løft for at den skal nå fram de siste meterne til folk som egentlig er bokinteresserte!
Sara Johnsen:
Hvis jeg skal komme med et råd til den kommende kulturministeren, må det være at man satser på flere stipender. Som det er i dag, er det trangt om beinet. Vil man ha arbeidende kunstnere, må man prioritere stipender til folk som skriver.
Vidar Kvalshaug:
Jeg mener det er en viktig sak å gjøre kulturskolen til en del av den offentlige skolen. Det vil naturligvis involvere et par statsråder til, som undervisnings- og kommunalministeren, men det bør absolutt være en prioritering i årene som kommer. I første omgang kan kulturskolen være en del av SFO, som jo varierer mye i pris og tilbud, sånn at barna får et skikkelig tilbud på kultursiden. Siden kan man vurdere om kulturskolen også bør være en del av undervisningstilbudet i skolen, men det er et større prosjekt.
Ellers forutsetter jeg at gjeldende stipendordninger i hovedsak består, selv om statsråden har varslet en gjennomgang på dette i høst. Det er jo ikke noe problem med en debatt rundt ordningene, og Giske har vært en god statsråd som har gjort KD til et tungt departement.
Rådet mitt er todelt, og det andre er: Giske, slutt å lese Paolo Coelho!
Thomas Lundbo:
Å arbeide for å finne ut hvordan man kan støtte det store arbeidet som gjøres utenfor institusjonene; i vårt tilfelle: idealistiske småforlag, tidsskrifter, festivaler etc. som driver med ting som ikke passer inn under de rådende støtteordningene. F.eks. litteratur utenfor sjangerbestemmelsene (vanskelig på innkjøpsordningene), poesi som framføres og ikke gis ut som bok, kritikk som ikke skrives i dagspressen osv.
Aasne Linnestå – som før valget fikk spørsmålet om hva hun ville gjort dersom hun var kulturminister for en dag, noe vi gjerne så ble en realitet:
Gode gamle Grundtvig proklamerte med all verdens selvfølgelighet at åndslivet er en realitet. Åndslivet er en realitet, men enhver realitet må iblant, og i sær i tider som dette, oppjusteres, bekreftes og garanteres. Som kulturminister ville jeg vært nådeløs mot ethvert forsøk på å nedprioritere bibliotekene. Og da mener jeg nådeløs. Kulturministeren i meg er også litteraturpolitisk skråsikker på at oppfinnelser som Norsk Forfattersentrum, med sitt engasjement og sine utsendelser av hardt arbeidene forfattere, skulle fått solide garantier om ytterligere midler til organisasjonens litterære spredning, for mange år fremover. Jeg ville også stilt krav til en mer kreativ stipendfordeling, noe som blant annet innbefattet at kvinneandelen på mottakersida endelig kom i pluss, og at de større stipendene skiftet "eier" i hyppigere grad enn nåværende praksis.
Dessuten ville jeg utsatt poesien for langt flere kollektive rom enn trikk og t-bane. Siste men ikke minst ville jeg sørget for at innkjøpsordningen ble fredet og forsterket med fremtidseffektive grep. Ingen radikale tiltak, m.a.o, men en serie bekreftelser og vernende
innsprøytninger som en sikkerhetssone rundt det truede norske litteraturfundamentet.