MK: I morgen begynner programmet i anledning DnFs 125-års-jubileum. NRK P2 og NRK.no har allerede forhåndsdekt en viktig del av arrangementet – programmet om DnFs Æresrett. Men programmet skjer over fire dager, så dette er neppe alt! Kan du kort oppsummere hva som skjer?
AN: Det mye omtalte programmet om æresretten, forfatterforeningens eget krigsoppgjør, blir ikke bare gravalvor, altså. Vi får spenningen, tidskoloritten med revyer og sånt fra menn som virkelig har peiling. Vi får en tverrfaglig diskusjon om kvalitet, opplesninger av én Vesaas-vinner fra hvert tiår, samtaler og opplesninger om hvordan man skriver om krig og flukt. Torsdag kveld får vi et dykk ned i Linn Ullmanns og Thure Erik Lunds tanker om identitet, og fredag vil to tidligere foreningslederne og den nåværende orientere oss om det litteraturpolitiske landskapet, før et knippe forfattere diskuterer det politiske i litteraturen. Det er jo et evig spørsmål, ikke sant, hva er politisk i kunsten, og plikter forfattere til å forholde seg til det?
MK: Ja, hva har man sagt gjennom tiden om dette, og hva mener programkomitéleder Astrid Nordang?
AN: Lenge etterlyste man den store innvandrerromanen, og den har på en måte kommet flere ganger. Men ikke akkurat slik man forestilte seg den. Skjønnlitteratur kan ikke komme på bestilling, og for mange vil det være et paradoks at to av våre viktigste bøker om fremmedkrigere er forfattet av ikke-muslimer som har skrevet om helt andre ting tidligere. Jeg tenker på To søstre av Åsne Seierstad og Dette livet eller det neste av Demian Vitanza. På nittitallet het det at familien var politisk. Det politiske er ikke bestandig så opplagt, det kan ikke alltid gjengis i et handlingsreferat. Det ligger i en holdning, gjennomsyrer språket.
MK: Det blir også språkpolitikk på programmet?
AN: Ja, det blir språkpolitisk når vi får lederne for den samiske og den belarussiske forfatterforeningen til å snakke om truede språk. Simultantolket, for ikke å miste språkpoenget og ty til sekundærspråk. Det samme er tilfellet med den samiske samtalen fredag kveld. Opplesningene den kvelden viser et spenn i sjanger, det blir et maraton av unike forfatterskap. Avrundet med Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez, som kjører siste forestilling av sitt bestillingsverk for jubileet. Da har de vært rundt om på 8 litteraturfestivaler i Norge. Søndagen blir en ekte bohemseanse, og løpet av disse tre dagene dukker det opp skåltaler for en avdød forfatter innimellom og underveis i programmene.
MK: Hva er dine personlige favoritter?
AN: Hvordan kan for eksempel søndagen ikke være en soleklar favoritt?
MK: Dere har kalt det «Bohemsøndag». Hva skjer da, egentlig?
AN: Søndag er Vigdis Hjorth maestra for et to timer langt program med trylling, viser og performance. Skåltalene som blir holdt er til Dagny Juell og Cora Sandel, og Päivi Laakso skuffer aldri i sine underlige performancer. Legg til en syngende Torgeir Rebolledo med Ragnar Hovland på ukulele, og Jon Øystein Flink – eller Flinkini som han da kaller seg – som tryllekunstner. Han er blitt proff i faget.
MK: Vil du dra frem én annen programpost?
AN: Jeg gleder meg til Konflikt & flukt med Ingvild Burkey, Izzet Cemasin og Demian Vitanza, som skriver vidt forskjellig. Men nå må jeg slutte å rangere, for jeg gleder meg omtrent like mye til alle programmene. Truede språk, samisk og belarussisk, skåltalene – herregud, spørsmålet burde være forbudt!
MK: Hva er dette kvalitetsseminaret, det som alle snakker om?
AN: Det er en tverrfaglig diskusjon om kvalitet i litteraturen og i kunsten. Om hvordan vi måler, om den er mulig å måle, lukte eller diskutere seg fram til. Her har vi trukket inn to søsterorganisasjoner, Norsk Komponistforening og Norske Kunsthåndverkere, foruten et tidligere medlem i Det litterære Råd og Knut Oterholm, som i høst leverte sin avhandling om litterær kvalitet i praksis.
MK: Hvem er det interessant for?
AN: Den vil interessere dem som ønsker en nyansering av og et innblikk i hvordan utvalg og råd forholder seg til kvalitet. Men det blir ingen fagspesifikk samtale, alle vil bli litt klokere. Kvalitet er et begrep som unndrar seg karakteristikker, eller får dem til å framstå som klisjeer; god, dårlig, interessant – disse begrepene sier jo lite om et verk. Så hvordan sirkle seg inn på kvalitet?
MK: Det har jo vært mye oppmerksomhet rundt kvalitetsvurderinger i kunsten, og for eksempel oppnevning av stipendkomiteer. Vil Knut Oterholm gjøre oss klokere på slike problemstillinger?
AN: Oterholms avhandling har gått inn i samtaler han har overvært i Kulturutvalgets prosautvalg og poesiutvalg, i Det litterære Råd og en gruppe med bibliotekarer. De har ulike formål, og bare det gir ulike kvalitetsvurderinger. Hans bidrag viser ikke bare hvor viktig det er å diskutere, hvor viktig det er å både se på det håndverksmessige og de overordnede ideene ved et verk, det slår ikke minst fast hvor nødvendig det er med slike vurderinger. Opprettholder vi ikke noen skiller, visker vi oss ut som identitetsbærere, da har vi ingenting å strekke oss mot. Og hvor går vi da, som skapende og språkbrukende mennesker? Jeg er fascinert av hvordan han for eksempel viser til tidligere tiders oppfatning av originalitet som et kollektiv rundt håndverkeren og hens assistenter. Der inspirasjonen kom som et nedslag i det monotone arbeidet.