I dette intervjuet forteller han, og de andre utvalgsmedlemmene, Alexander Fallo og Kjersti Bjørkmo, om hvordan de jobber, og hvorfor vi bør lese lyrikk.
Sporveisdikt er et samarbeidsprosjekt mellom Forfatterforeningen og Sporveien, med støtte fra Kulturrådet. Prosjektet er en relansering av det som før het Dikt Underveis og løp fra midten av nittitallet til 2017. Prosjektet lå nede i flere år inntil det ble startet igjen med de første diktene på plass på nyåret i 2023.
Hva er Sporveisdikt?
Bjørkmo: Inspirasjonen kom vel opprinnelig fra London og deres «Poems on the Underground». Utvalgte dikt blir altså hengt opp på plakater i T-bane og trikk i Stor-Oslo, og på veggene på enkelte T-banestasjoner. Det var det tørre svaret. Det finere svaret er at Sporveisdikt er en reise i reisen.
Opstad: Det er snakk om tolv dikt og diktere som blir presentert i løpet av et år.
Fallo: Sporveisdikt er vakkert og viktig.
Hvordan jobber dere med utvelgelsen av diktene?
B: Man får jo et slags Sporveisdikt-blikk når man leser diktsamlinger etter en stund i dette utvalget. Hver av oss har med en bunke bøker hvor sider med dikt vi synes passer er avmerket. Dette er den hyggeligste møtevirksomheten jeg noen gang har vært med på.
Alexander, Steinar og jeg møtes i Forfatterforeningens lokaler og går gjennom dikt vi har tatt med til møtet. På bordet mellom oss ligger bøkene. Ofte leser vi høyt for hverandre. Det er forbausende få kjepphester ute og går når vi møtes, vi vil jo gjerne overraskes og gledes av hverandres forslag, samtidig som vi har en helhet å ta hensyn til når det gjelder det endelige utvalget.
F: Noen ganger kan det være en diktsamling der det er flere gode dikt, som vi kan diskutere oss fram til. Andre ganger er det enkeltdikt som vi fremmer som et forslag.
O: Det er ingenting som er spikra før vi møtes. Når Kjersti eller Alexander viser meg dikta de har tatt med, hender det jeg sier ja, vi velger det i stedet! Det skjer i det hele tatt mye på selve møtet. Vi lar oss begeistre
Hva slags dikt egner seg i dette formatet?
O: Det ligger jo noen begrensninger i formatet, men korte dikt kan være alle slags dikt, alt fra haiku til djupt filosofisk-abstrakt poesi og inderlig kjærlighetspoesi. Det hender vi må sitte og telle antall linjer og tegn per linje. Det er ofte vemodig når et dikt vi alle liker viser seg å sprenge formatet.
F: En av våre største utfordringer er at det er en begrensning med tanke på antall tegn, så det blir relativt korte dikt. Det er synd, men det funker nok best på trikken. Det har ført til at vi har drept noen darlings på grunn av lengden. Det er flere poeter som jeg mener burde hengt på trikken i 2023/2024, som ikke kom med på grunn av lengde. Vi har forsøkt å finne en god balanse mellom korte umiddelbare dikt og dikt som kanskje man trenger litt mer tid på å fordøye/forstå.
B: Poenget er at det skal vises på litt avstand når det henger ute på trikkene og på stasjonene. Og så liker jeg at diktet har både en umiddelbarhet ved seg og noe som blir hengende i leseren en stund etter at man har lest det.
Det er spennende at det er så mange som leser sporveisdiktene i løpet av et døgn: tidlige morgener, sene kvelder, i ulike ærender og ulike livsfaser, i rushtrafikk og i nesten tomme vogner. Så det samme diktet vil treffe et mylder av ulike klangbunner i de ulike passasjerene som hviler blikket på dem.
Et eksempel. Da diktet Kra kra av Marit Tusvik var med i Sporveisdikt-utvalget i fjor sommer, kunne vi se for oss hvordan diktet kanskje ville treffe noen på en nattrikk etter en ikke helt vellykket kveld på byen, med linjene: «Ein kråkebolle/av den impulsive typen/gav klemmer til alle han møtte//Han skjønte ikkje/at viss ein vil ha vener/og er kråkebolle/må ein ta det litt med ro».
Hva kjennetegner et godt dikt?
F: Hva er det som gjør god mat god? Flotte råvarer? Varm grill? En klype salt? En dæsj kjærlighet? Verdens vanskeligste spørsmål. Her sender jeg ballen over til Steinar … Nei da, men jeg tenker vi har valgt ut gode dikt i et ganske vidt spenn, fra Sara Zahid sitt Sopranos-dikt i første runde til litt mer klassiske greier.
Kommer ikke på et eksempel i farta, eller kanskje Lapsus-diktet til Løveid? Som jeg synes er fantastisk, men som kanskje er mer poesi-poesi enn Zahid.
Til tross for at vi tre er ganske forskjellige poeter i dette utvalget, har vi vært overraskende enige og pratet oss gjennom forslagene på en god måte. Det har vært mye latter, og veldig lite krangling.
O: Det eret stort spørsmål, som lærde poeter har diskutert i tusener av år! Jeg lar meg begeistre av all slags poesi, bare det er en ladning og et blikk i det som sies. Gode dikt utsier noe. Det er det eneste jeg vet. Poesien er egentlig et mysterium, og det er like uventet hva som treffer fra gang til gang.
B: Jeg tror at så lenge et dikt klarer å etablere en overbevisende egen indre logikk, så kan det tillate seg nesten hva som helst. Og så må det som regel kunne fungere på flere plan samtidig.
Hvorfor skal folk lese poesi på farta rundt i byen?
O: Hvorfor ikke! Det slo meg her om dagen, da jeg så plakatene med dikt på som strekker seg fra gulv til tak nede på perrongen på Tøyen T, at jammen er det befriende at det fins plakater som ikke skal selge noe til folk.
Det gir rom for refleksjon og glede mens en står og venter på neste tog eller trikk.
Her er det ikke noe budskap som skal tømme lommebøkene til folk, med mindre de går og kjøper diktsamlingen som diktet er hentet fra, da. Men det er jo bra.
B: Hele vårt sanseapparat er rigget til å lese dikt. Det er godt å få rotert sine indre tømmerstokker iblant. Det er også rett og slett noe veldig urbant ved å la ansikter, stoppesteder og dikt flimre gjennom hodet.
F: Jeg synes det er fint å tvinge dette på folk, jeg. Hvis dette får folk til å se opp fra telefonene sine i noen minutter, så tenker jeg det er en veldig bra ting.
Hvis en femtenåring låner Bjørnholt vgs på biblioteket på grunn av dette, er jo det fantastisk. Eller hvis en voksen dame fra Hamar på besøk i byen oppdager Ole-Petter Vaaten og får en ny favorittpoet.
Det er veldig fint å kunne tenke på det, at vi også løfter frem en kunstform som ikke får så veldig mye oppmerksomhet og poeter som så absolutt fortjener det. Folk vet ikke nødvendigvis at de trenger poesi, men det gjør de, og i 2024 mer enn noen gang.
Hvorfor skal folk lese poesi ellers i hverdagen?
B: Because you´re worth it!
F: Vi mennesker trenger å bli minnet på saker og ting.
O: Å lese poesi bør være en frivilling handling, men diktet, hvis det kommer fra et ekte sted, diskriminerer ingen. Rett ord til rett tid kan være livsavgjørende. Jeg husker selv en dag da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Jeg studerte ved Universitetet i Bergen og var fryktelig nedtrykt. Jeg hadde vært det i ukesvis.
Grytidlig en morgen da jeg var på vei til forelesning oppdaget jeg at noen hadde skrevet «Det er den draumen» av Olav H. Hauge med kritt i ulike farger på en mur opp mot Sydneshaugen. Ordene i det diktet løftet meg gjennom dagen, og slik jeg minnes det skapte det en lysning i meg som varte lenge.