Som i sommerens offentlige polemikk, var noen medlemmer kritiske til DnFs støtte, mens andre viste forståelse.
Allerede i sin velkomsttale kom DnF-leder Heidi Marie Kriznik inn på temaet. Hun sa:
«Temaet for medlemsmøtet er Kunstnernes ytringsfrihet – og tilgang til ytringsrommet. Dette temaet var allerede satt før ytringsfrihetsdebatten i sommer som startet med et opprop til støtte for norske dansekunstnere og som femten kunstnerorganisasjoner stilte seg bak.
– Forfatterforeningen fikk mange ulike tilbakemeldinger på oppropet. Konflikten besto i, hvis jeg skal forsøke meg på å kort gjenfortelle det, hvorvidt oppropet kunne leses som et opprop for å stille seg solidarisk med Norske Dansekunstneres arbeid for å styrke ytringsfriheten til de kunstnerne som stilner fordi hat, hets og trusler gjør det mer og mer utfordrende for dem å ytre seg. Eller om oppropet kunne leses som et opprop som ga støtte til scenenekt, boikott, innskrenkning av ytringsrommet og kanselleringskultur og det å nekte folk å komme med ubehagelige ytringer og kritikk.
De ulike tilbakemeldingene på oppropet gjorde at styret i Forfatterforeningen valgte å benytte medlemsdemokratiet og invitere medlemmene til en direkte avstemning. Et flertall av de som avga stemme mente det var feil å støtte oppropet. Styret fulgte medlemsflertallet og trakk DnFs støtte til oppropet. Styremedlem Håvard Syvertsen valgte da dessverre å trekke seg og vi skal takke han av og gjennomføre valg av nytt styremedlem i dag.
I forbindelse med avstemningen var det mulig å sende inn spørsmål og kommentarer. Styret vil takke for at så mange gjorde det, disse kommentarene har vært nyttige for styret å lese og har kunnet inngå i styrets dialog og samtaler om ytringsrom og ytringsfrihet.
Vi har hatt krevende men gode diskusjoner i styret, der ulike perspektiver på sommerens debatt har blitt tatt opp og drøftet. Vi har snakka om hva vi kunne ha gjort annerledes, hva vi har lært, og til styreseminar i september inviterte styret filosof Ole Martin Moen for å si noe om hvordan legge til rette for å debattere vanskelige tema. Det første han vektla var at partene som skulle debattere stilte seg spørsmålet: Hva er det her vi ikke vet? Han understrekte betydningen av å være åpen for å finne ut av det en ikke skjønner.
Hvorfor oppropet kunstnerorganisasjonene undertegnet i utgangspunktet ble skrevet var uklart for mange. I kommentarene vi fikk i forbindelse med avstemmingen, gir flere uttrykk for at utgangspunktet for oppropet var uklart, og at debatten på sosiale medier ble også uoversiktlig.
Moen stilte spørsmål som:
Kan vi bli enige om hva vi nøyaktige er uenige om? Hvor langt på vei er vi enige?
Legger vi det samme i de orda vi bruker? Bruker vi begrepene omtrent likt? Kan vi klare å bli enige om hva vi faktisk er uenige om?
Selv om sommerens debatt oppsto etter at temaet for dette medlemsmøtet var bestemt, og mange har debattert den på sosiale medier, opplever styret likevel at det er naturlig å legge til rette for at både de som allerede har vært synlige i debatten i sommer, og de som ikke har det, skal få anledning til å si hva de mener her i dag. Vi har spurt tre forfattere om å innlede til diskusjonen senere, Demian Vitanza som ønsket at vi skulle trekke det, Line Baugstø som uttalte at hun støttet oppropet, og Soudabeh Alishahi som ikke har uttrykt sin mening i offentligheten, men som er en forfatter som har engasjert seg i ytringssfrihetsspørsmål både her i Norge og i Iran, og som sitter i Forfatterforeningens internasjonale utvalg. Jeg håper og tror vi vil få en grundig og konstruktiv debatt.»
Her er Soudabeh Alishahi innlegg:
«Mitt navn er Soudabeh Alishahi. Jeg har flyktet fra mitt hjemland Iran. En forfatter som er tatt skade av tortur, begrensninger, forfølgelse, fengsel, trusler og krenkelser. Skremt av sensurens mørke skygger. En flyktning i Norge er jeg, bosatt i Oslo, under ytringsfrihetens paraply skriver jeg, produserer, og gjengir, og gjentar, og derfor er jeg og hilser på dere i dag. Hei! Kjære alle, jeg står her og jeg har som oppgave å innlede til debatten som følger.
– Det jeg ønsker å ta opp er et av prinsippene i menneskerettighetene nedfelt i grunnloven. En rettighet som gjelder alle, alltid! Et prinsipp som er identiteten til vårt demokrati. Demokrati er aksept likhet for loven uavhengig av ulikhetene i farge, språk, dialekter, kulturer, yrke og fagkompetanse. Det er aksept av likhet for loven mellom majoriteten og minoriteter. Demokrati er hellig fordi den respekterer individuelle forskjeller i mening og dermed også påvirkning av makt. Vi er alle like for loven, og alle kan kreve sin rett fra loven og lovgiverne.
Basert på grunnloven har alle ytringsfrihet, dermed er det ingen som blir begrenset av noen av paragrafene i grunnloven. ytringsfriheten er for alle, og ingen har særeie på den.
Som forfattere lever vi som vi skriver. Vi likner på våre tekster og det vi produserer i stillhet. Det er friheten til å skrive, som er vår måte å kreve vår del av ytringsfrihet. Vi skriver og krever vår rett. Hvis plutselig noen vil begrense oss, eller tvinge oss til å skrive slik de ønsker, går vi ikke i dialog med de. Problemet er at slike krefter som vil begrense kunstnere og forfattere, gir seg aldri. De bruker ulike grusomme virkemidler, fra krenkelser, til trusler og fengsel og drap for å frata oss muligheten til å produsere.
Den siste tidens uttalelse fra kunstnere og forfattere har gjort atmosfæren for de undertegnede og meningsfeller giftig. Forutsetningen for at en slik giftig atmosfære preget av trusler og krenkelser, ikke skal årsake selvsensur, er at loven skal vise motstand. Hvis ikke, vil kreativitet og nyskapning ta skade. I dag vil vi sette lys på, og vise tydelig forskjellene i våre meninger når det gjelder ytringsfrihet og ytringsfrihetens hindringer. Hindringer som trusler og ydmykelser av kunstnere, forfattere og andre grupper og minoriteter.
Bildet er egentlig ganske klart. Det fins hindringer også i Norge som samfunn. De som skaper hindringer vil at vi skal frykte dem og at frykten skal føre til selvsensur. Flere av kunstnernes foreningen ytret sin motstand mot slike hindringer i en uttalelse. Forfatterforeningen i samhold med andre foreninger signerte uttalelsen. Noen av medlemmene i forfatterforeningen protesterte mot styrets singnatur noe som førte til at signaturen ble trukket tilbake. At vår forening trakk signaturen tilbake, hva betyr nøyaktig dette? Betyr det at ingenting hadde skjedd? At ytringsfrihetens hindringer ikke står veien for kunstnere og forfattere? Betyr det at styret i forfatterforeningen hadde signert en tekst som var løgn bokstav for bokstav? Eller finnes ytringsfrihetens hindringer i vårt samfunn og berører disse oss og vår produksjon eller ikke? Dersom lignende skjer i framtiden, bør styret åpne opp for debatt på ekstraordinære medlemsmøter i forkant av signering? Eller skal styret ha fullmakt til å gjøre vurderingene og handle raskt og prinsippfast, sammen med og i samhold med andre kunster foreninger?
Uansett vil jeg i denne innledning poengtere at ytringsfrihetens hindringer eksisterer og signatur eller ikke, så har dette en realitet. Kunstnernes og forfatternes motstand mot hindringer er også fortsatt bunnsolid. Jeg er overbevist om at vennlige debatter og diskusjoner oss i mellom er viktige, men ikke fjerner ytringsfrihetens hindringer. Jeg mener at vi må se etter organisatoriske løsninger for hvordan vi skal oppsøke lovgivere, makthavere og hvordan utfordringene skal løses på juridisk vis. Jeg håper at våre venner kan komme med forslag til veien videre, slik at vi kan kan handle lovlig, effektivt og juridisk, for å forebygge og stoppe hindringene og ta vare på vår felles menneskerett, Ytringsfrihet.»
Line Baugstø påpekte at det er blitt hevdet at oppropet i sommer handlet om scenenekt.
– Scenenekt er et kraftig virkemiddel som man skal være varsom med å bruke, men jeg klarer ikke å se på hvilken måte dette oppropet kan leses slik. Ingen har nektet «Sløseriombudsmannen», eller Are Søberg, å ytre seg eller stå på scenen, sa Baugstø i debatten. – Oppropet ble sendt ut to dager etter innspillmøtet, og det stiller seg solidarisk med dansekunstnerne som i årevis har opplevd massiv hets etter innspill på Sløseriombudsmannens Facebookside. Å ta et standpunkt til støtte for utsatte kunstnere, er ikke det samme som å ville kneble meningsmotstanderne.
Demian Vitanza var invitert for å presentere sin kritikk av DnFs håndtering av saken. Han sa:
«Fredag 25. juni signerte forfatterforeningen et velkjent opprop sammen med 14 andre kunstnerorganisasjoner som rettet kritikk mot ytringsfrihetskommisjonen. Med tanke på at oppropet var en del av en større mobilisering mot Sløseriombudsmannen og Morten Traaviks oppsetning, ble saken ganske hårete og signaleffekten utad ble at Forfatterforeningen muligens ikke ønsker alle stemmer velkommen i det offentlige ordskiftet. At dette ikke var intensjonen, hjelper lite når det er det signalet offentligheten oppfatter.
Det ble gjort en votering som ga tydelig svar på hva vi som medlemmer syntes om saken, og Forfatterforeningens støtte til oppropet ble trukket. Jeg vil gi leder honnør for å ha tatt lærdom av saken. Men jeg savnet imidlertid en diskusjon før voteringen. Etter lang trening med corona, burde det ha vært enkelt å sette opp en samtale på zoom i forkant av voteringen, for de som ønsket det. Samtalen ville kanskje ha vært viktigere enn selve voteringen. Men å gå tilbake og diskutere den saken nå i etterkant, vil virke unødvendig splittende. Jeg tror vi er mer tjent med å si at gjort er gjort, votert er votert. Jeg foreslår å begynne med blanke ark og se på hvordan vi ønsker å forholde oss til de problemstillingene som hele tiden lå bak denne saken. Debattklima. Trusler. Hets. Ytringsrom. For selvfølgelig er dette reelle utfordringer.
Jeg vil nevne tre utfordringer jeg mener vi står overfor
1. Politisk intoleranse
2. Problematisering av forholdet mellom forfatter og verk
3. Hets/trusler/politisk press mot enkeltforfattere
Politisk intoleranse:
En lite kjent sak, som jeg ikke tror ble belyst av media, var da transaktivister i år smurte avføring på vinduene til Tronsmo bokhandel. Grunnen var at de hadde en bok framme som noen mente var transfobisk. Noen så dette, skrev om det på sosiale medier, og vips så var Tronsmo definert som transfobisk av visse samfunnsdebattanter. Dette eksempelet tydeliggjør at det ikke kun er ytre høyresiden og rasistiske gubber på femti pluss på facebook som innskrenker ytringsrommet. Og selv om visse grupper er mer utsatte (hudfarge, kjønn og alder), så er en av de verste shit-stormene jeg har vært vitne til mot vår kollega, Øystein Stene, som etter å ha stilt spørsmål ved metodene metoo-bevegelsen brukte, fikk dødstrusler, ekstreme mengder hatefulle meldinger og antydninger fra visse kulturpersoner om at han burde bli avskjediget. Jeg vil derfor understreke behovet for at vi i diskusjonen vi skal ha i dag hever seg oss over egne politiske standpunkt og snakker om selve spillereglene. Ofte kommer hets og trusler fordi man, enten på grunn av ytringer eller hvem og hva man er, blir et symbol på en politikk. Når vi er enige eller uenige i denne politikken, tøyer eller snevrer vi inn vår toleranse for hva vi tenker som akseptable ytringer.
Her er min oppfordring at vi opptrer kollegialt og prinsipielt når noen er vitne til en personfokusert storm, uavhengig av om man er enig eller uenig i den politikken vedkommende representerer.
Forholdet mellom forfatter og verk har blitt diskutert i det vide og brede fra Knausgård til Vigdis Hjorth til Geir Gulliksen. De moralske dilemmaene var interessante å diskutere, men det er ingen tvil om hva Forfatterforeningens rolle er i slike saker. Det er å støtte forfatterens frihet, uansett hvor umoralsk det måtte være. Her skal Forfatterforeningen være vår enøyde advokat. Denne rollen ble sviktet da Oktober ikke ville trykke nye opplag av den Bragepris-nominerte romanen til Per Marius Weidner-Olsen. Jeg skal ikke gå gjennom saken igjen her og nå, men i en konflikt mellom forlag og forfatter, hvor forlaget innskrenker ytringsplattformen til en verdifull og kritikerrost roman, er forfatterforeningens rolle krystallklar. Men… lederens uttalelser var runde og forståelsesfulle overfor Oktober, som også er hennes eget forlag. Jeg er særlig opptatt av kriminelles rettigheter til et normalisert liv etter endt soning, og her må en forening være prinsipiell, uavhengig av et moralske ubehaget dette medfører. Enkeltmedlemmer kan selvfølgelig ha hver sin mening, men foreningen skal alltid ta forfatterens parti. Vi kan ikke unnlate å støtte forfattere som har en grumsete historie.
Den tredje utfordringen er hets, trusler og politisk press mot forfattere og kunstnere. Selv har jeg opplevd det i verk som gir en stemme til enten papirløses liv eller syriafareres liv. Noe er uttenkte utspill fra politikere eller nettverk av aktører med andre politiske holdninger. Men veldig mye hets og trakassering er også det språket noen mennesker med svært lav kulturell kapital har tilgjengelig. Og her tror jeg det kan være sundt å tenke at TIL EN VISS GRAD bør man tåle motstand, opptre høvisk. Ja, man kan til og med bruke motstanden man får som kapital som kan forvaltes politisk eller kunstnerisk. Men så kommer det en grense hvor ubehaget er uunngåelig og stort og begrensende. I disse tilfellene mener jeg forfatterforeningen har en formell og en uformell rolle. Den formelle rollen er å prøve ut saker rettslig. Det var Antirasistisk senter som anmeldte en ytring rettet mot Sumaya Jirde Ali. Noe slikt kan også forfatterforeningen gjøre. Den uformelle rollen er å plukke opp telefonen og ta en prat når man ser en forfatter stå i en storm. Dette får en ekstra symbolsk betydning om noen fra styret eller lederen har kapasitet til det, men egentlig er det en anmodning til alle medlemmene. De som har vært i hardt vær vet hvor viktig det kan være.»
*
I den etterfølgende debatten pekte flere på at det var mye en ikke visste om denne saken, og at debatten manglet faktagrunnlag og dermed ble snever. Andre kritiserte den uklare ordlyden i oppropet.
Det ble også diskutert og forsøkt presisert hva scenenekt er, og om debatten hører hjemme langs en høyre-venstre akse.
Det problematiske med signatur gjennom negativ opsjon ble også trukket frem.
Flere ga utrykk for at de var spente før denne dagen, nettopp på grunn av denne saken. Mange ga også uttrykk for etterpå at det var fint å få et ordskifte, men at vi nå måtte komme videre.
Noen innledere viste til at de selv hadde opplevd å få sitt kunstneriske ytringsrom begrenset.
Det ble tatt til orde for å signere et nytt opprop, som ble lest opp fra talerstolen. Medlemsmøtet stemte over hvorvidt denne saken skulle behandles nå, slik vedtektene krever for saker som kommer opp på dagen. Medlemsmøtet vedtok å ikke behandle et nytt opprop.
Her er noen av artiklene som DnFs nettsted har hatt om temaet: