Ellen Emmerentze Thommessen Jervell vokste opp mellom vegger av bøker, og utdannet seg i journalistikk, altså kunsten å fange en lesers oppmerksomhet på én overskift og en ingress. Og mer spesifikt i featurejournalistikken – og, som hun formulerer det selv, kunsten å formidle den store historien gjennom detaljen. Jervell jobbet som korrespondent for The Wall Street Journal i fire år før hun kom hjem til Norge i 2017. Bare ett år senere kom debutromanen Fjellfolk på Gyldendal. Hvordan vil hun selv beskrive veien til debut?
– Jeg kommer fra en bokhandlerfamilie med bokhyller langs alle husets innervegger, så jeg har nok blitt fostret opp på ideen om at det er noe mer høyverdig over å skrive romaner enn det meste andre man kan bruke livet sitt på. På den annen side har denne bakgrunnen også fremprovosert en ærbødighet overfor virket som gjorde at jeg ikke turte å drømme om å bli forfatter før jeg var voksen og hadde arbeidet med en rekke andre ting først. Da jeg begynte å skrive på debutromanen min, var det mest for å finne tilbake til gleden ved tekst igjen; jeg hadde ingen illusjoner om at noen skulle ville gi den ut. Men så gikk alt veldig bra, og jeg kan fortsatt kjenne på en enorm glede over å ha fått oppleve det.
Hvem eller hva hjalp deg til å holde ut fram til den var helt ferdig?
Kjæresten min Benjamin, uten tvil. Han har holdt meg ut i ti år nå, og det har vært ti år med mye å holde ut, kan jeg si, så det at han fortsatt mener at jeg er et bra menneske som kan få til hva som helst, er en tanke jeg klamrer meg fast til, i fortvilte stunder.
Fortvilte stunder, ja la oss snakke litt om å fortsette å skrive bøker. Ble det med motivasjon lettere med andreboken, i og med at du hadde et forlag i ryggen?
Jeg syntes det var skikkelig vanskelig å skrive andreboken. Mye vanskeligere enn den første. Det var vel noe med at førsteboken føltes mest som å leke, jeg skulle jo bare skrive for å skrive noe, kose meg, mens andreboken var bloddryppende, svettebefengt, tårekvalt alvor. Jeg har en nydelig redaktør på Gyldendal som har sendt meg meldinger fulle av lys og oppmuntring de gangene jeg har skrevet til ham at jeg er på randen til sammenbrudd, og takket være mye hardt arbeid og tålmod klarte vi å få romanen ferdig til slutt. Dessverre tror jeg at selvhøytideligheten min, ønsket om å være best og kulest og smartest og flinkest og alt det der, har kommet i veien for det luftige og lette i skriveprosessen. Jeg prøver å lære av det nå.
Ja, kanskje er det derfor forfattertilværelsen kan være så utfordrende og rik: man møter seg selv og alle sine selvhøytideligheter eller manglende ambisjoner eller sår eller hva som helst, hele tiden! Så – vil du fortsette? Hvor ser du deg selv for deg om ti år?
Om ti år håper jeg at jeg har skrevet mange kloke og mange tøysete bøker, at jeg har klart å fri meg fra forestillingen om at en roman må være handlingsdrevet for å fenge leserne, og at jeg har perfeksjonert egenarten i språket mitt. Jeg håper også å kunne være en støtte for fortvilte skrivende der ute, både unge og gamle, å være en glad person som bryr seg mer om andre og mindre om seg selv, og som fryder seg over andres fremgang. Og så håper jeg at jeg har skrevet en scifi-roman eller noe, ett eller annet jeg ikke hadde trodd jeg skulle tørre.
Dessverre tror jeg at selvhøytideligheten min, ønsket om å være best og kulest og smartest og flinkest og alt det der, har kommet i veien for det luftige og lette i skriveprosessen. Jeg prøver å lære av det.
Jeg har jo lest debuten din, en uvanlig stødig debut. Et episk og fortellende verk, som reiser langt i tid og rom. Det var først etter at jeg hadde lest debutromanen at jeg lærte at du hadde skriveerfaring fra blant andre The Wall street journal. Det var morsomt å lese hvordan den ene muligheten etter den andre åpnet seg for deg. Du var på utveksling i Washington DC under journaliststudiet, og møtte en av redaktørene for The Wall Street Journal, noe som etterhvert ble til en jobb som reporter for den nordiske utgaven av WSJ, i Stockholm. Der levde du jetzetlivet som reisende reporter. Samtidig var det forventet at du skulle researche nøye og ikke minst skrive godt. Det florerer fine artikler – også på engelsk – der du beskriver den norske hang til sakte-TV. Men nok om det, poenget er at jeg etterhvert fikk en slags forklaring på at du – allerede i debutromanen – klarte å fange oppmerksomheten min kjapt. Og kunne si mye gjennom detaljene. Først, en avklaring: Skrev du litterær feature for avisen, eller nyheter?
Jeg skrev både nyhets-og featuresaker, men hovedvekten av arbeidet mitt var på såkalt lang-feature, det vil si de lengste og mest omfattende reportasjene.
Hva vil du si om forholdet skjønnlitteratur – journalistikk? Altså – om det å skrive den?
Jeg synes noe av det underligste med å ha fått jobbe både journalistisk og skjønnlitterært er at det, på tross av man i begge tilfeller arbeider med ord og formidling, har føltes så diametralt forskjellig. Jeg har nok et litt anspent forhold til såkalt sannhet i utgangspunktet, det vil si, som journalist kjente jeg ofte en dragning mot å finne på detaljer, omformulere intervjuobjekters svar og så videre, og det kan man jo ikke gjøre. Å forplikte seg til virkeligheten er på en måte å gjøre seg ufri? For meg ble i alle fall skrivingen med tiden stadig mer krampaktig og angstfylt; jeg tok meg selv i å tenke for mye på form og på å gjøre ting riktig, og entusiasmen som hadde drevet meg til å velge journalistutdanningen i utgangspunktet, føltes fjern. Det var sårt. Så, etter fire år, sa jeg opp jobben, rett og slett, sa opp og flyttet hjem til Norge og gikk lange turer uten stort annet formål enn å få trukket mest mulig norsk luft inn i lungene. En ettermiddag fikk jeg plutselig lyst til å skrive igjen. Jeg begynte å skrive sånn som jeg hadde gjort som barn og tenåring, ord og setninger uten nødvendig forbindelse til hverandre, tanker som kunne føles absurde i det ene øyeblikket, men meningsfulle så snart jeg så dem foran meg på skjermen. Og i denne prosessen var det som om en propp løsnet ett eller annet sted i kroppen min. Jeg ble minnet på at jeg elsket tekst, elsket rytmen og klangen og alt man kan gjøre med ordene om man ikke anstrenger seg for å gjøre ting på korrekt måte. Plutselig hadde jeg skrevet en hel roman.
Ja, sånn kan det gå hvis man ikke passer på! Hva ser du nå i ettertid om ulikheter og ulikheter mellom journalistikken og litteraturen metodemessig?
Den viktigste og mest åpenbare forskjellen i metode er jo at man ikke kan fabulere som journalist, men må være tro mot det man opplever i felt og mot det mennesker sier. På den annen side kreves det nok en liknende observasjonsevne, et såkalt øye for detaljene, i begge fag. Jeg mener å tro at jeg skriver bedre på mikronivå som skjønnlitterær forfatter fordi jeg har blitt så drillet på å fange opp «the small things that tell the big story» som journalist. For eksempel ble jeg i sin tid sendt avgårde for å dekke en forferdelig hendelse der 70 flyktninger var blitt kvalt til døde inni en lastebil i Østerrike. Brorparten av det internasjonale pressekorpset var møtt opp for å skrive om dette, og hovedsaken de første dagene var at politiet brukte uvanlig lang tid på å identifisere de omkomne. Artiklene som ble publiserte rundtom i verden var stort sett like: «Politiet forventer å bruke minst en uke på identifikasjonsarbeidet» eller noe sånt. Da jeg satt og snakket med en betjent over en kopp kaffe etter arbeidstid, fikk jeg høre at årsaken til at ting tok tid, var at de døde kroppene allerede var kommet så langt i komposteringsprosessen at man ikke engang kunne se hvilken farge håret deres hadde hatt. Jeg hengte meg helt opp i dette med hårfargen. Det var jo en grusom, skrekkelig grusom, men like fullt talende, detalj. Den endte med å løfte artikkelen helt til forsiden av avisen.
Hva er likheter og ulikheter når det kommer til språk og stil?
I avisen jeg jobbet, var både lengden på tekstene og språket som skulle brukes for å skrive dem, ganske kategorisk definert. Sitater skulle kun brukes om meningsytringer — «han er en jævla kødd,» for eksempel (skulle ønske at dette var et mer representativt eksempel enn det er) — alt annet skulle parafraseres. Om man nevnte detaljer, så skulle de være relevante. Ingen «hun løftet kaffekoppen til munnen og tok en slurk,» med mindre saken faktisk handlet om denne personens evne til å svelge eller om kaffekonsum. Poenget var å respektere lesernes tid, messet sjefene våre. Alt som ble skrevet, skulle være konsist og presist, samtidig som det skulle være skrevet med snert og innlevelse. I utgangspunktet synes jeg språket vi ble oppfordret til å bruke, både var inspirerende, levende og godt egnet til å formidle komplekse saker på en medrivende måte, men det var aldri mitt språk. Vi ble oppfordret til å bruke mange sportsmetaforer, for eksempel, og det er ingen overdrivelse å si at jeg ikke var noen ekspert på baseball eller amerikansk fotball da jeg begynte i jobben som norsk 22-åring. Men, med det sagt, så tror jeg at det å bli presset til å alltid holde seg til poenget, å ikke kaste bort plass på unødvendige skildringer og å være bevisst på hvilke sitater som skrives ut, har gjort meg til en mer økonomisk forfatter — i metaforisk forstand, åpenbart. Jeg prøver å huske på leseren og på leserens tid, at den er noe dyrebart som det kan være verdt å respektere.
Å bli presset til å alltid holde seg til poenget, å ikke kaste bort plass på unødvendige skildringer og å være bevisst på hvilke sitater som skrives ut, har gjort meg til en mer økonomisk forfatter — i metaforisk forstand, åpenbart.
Noe av det som slo meg med den første boken din, var innlevelsen og nivået på troverdighet. Samtidig var det, slik jeg husker den, mye handling, handling som man skal ha levd dobbelt så lenge som deg for å ha innsikt i. Med romankarakterer flere ganger din egen alder.
Men den andre boken har jeg ikke lest. Har du lyst til å si noe om den, og kanskje om veien fra førsteboka til denne?
Andreboken min, altså Bra kunst om menn, er en tilsynelatende skjemtsom, men egentlig dypt alvorlig, bok om en ung mannlig billedkunstner som forsøker å finne ut av livet. Rus og jenter og kreativitet og kunstnermyter, alle disse tingene. Hovedpersonen Magnus oppfører seg ganske dårlig størsteparten av tiden, men jeg følte likevel en sterk ømhet for ham da jeg jobbet med teksten. Det er mange som har blitt provoserte av boken og av Magnus, og det kan jeg forstå. Jeg vet at jeg forventer mye av leserne, jeg tvinger dem til å gjøre et slags dypdykk i empatien sin, og det er det ikke alle som synes er så festlig. På den annen side undres jeg ofte om man egentlig kan kalle en følelse for empati om den kjennes enkel. Er ikke ekte innlevelse nettopp den som koster noe?
Ja! Det er derfor innledende arbeidet, det å velge karakterene sine er så viktig!
Fjellfolk, debutromanen min, handlet på mange måter om mye av det samme, altså å tvinge frem en innlevelse i andre menneskers skjebner. Den var nok også mer eksplisitt i så måte, karakterene gikk igjennom ubestridelig vonde opplevelser, og det var enklere å føle med dem også når de tok dumme valg, tror jeg. Etter at boken kom ut, tenkte jeg mye på at jeg skulle ønske jeg hadde turt å gjøre teksten mer tvetydig. Så da skrev jeg Bra kunst om menn.
Ettersom jeg forstår av anmeldelser og presentasjoner av boken, berører boken #metoo-tematikker, med utgangspunkt i et kunstmiljø i en norsk by. Hva nå, hva skriver du på nå?
Nå er jeg i den litt skumle fasen jeg tenker på som rotetiden, en periode der jeg tvinger meg selv til å skrive en side om dagen om hva som helst, i håp om at jeg vil klare å omdanne det til en roman på sikt. Jeg skriver om å være kjærester og om russere og snøfokk og barnehager. Vi får se hva det blir, jeg har også et helt ekte barn magen, så det kan ta litt tid før jeg blir ferdig.
Å forplikte seg til virkeligheten er på en måte å gjøre seg ufri?