Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår av et prosjekt med observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet.

Dette var temaet for en konferanse med tittelen Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists som ble arrangert av IPI i Europaparlamentet i Brüssel den 29. januar. Panelet hadde fire innledere:

Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien
Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA)
Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet
Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek

SYSTEMATISKE OBSERVASJONER
MLSA og IPI har observert 90 rettssaker over en periode på seks måneder, fra juli til desember 2018, i ti forskjellige provinser i Tyrkia. De aller fleste av de tiltalte var journalister, men også advokater, akademikere og kunstnere satt på tiltalebenken. 72 prosent av anklagene dreide seg om angivelige terrorhandlinger, mens resten i all hovedsak var relatert til påståtte ærekrenkelser. Observasjonene viser utvetydig at tyrkiske domstoler ikke respekterer grunnleggende forutsetninger knyttet til tiltaltes rettigheter som er garantert i tyrkisk forfatningslov, samt Europakonvensjonen om menneskerettigheter (EVRM) og vedtak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Noen viktige og sentrale funn fra rettsobservasjonene:

i) I 34 prosent av rettssakene ble de anklagede fratatt retten til å være fysisk tilstede i rettssalen. Isteden måtte de fra sin fengselscelle benytte en videokonferanseløsning kalt SEGBIS som i noen tilfeller ikke fungerte i det hele tatt, slik at de ikke fikk med seg noe som helst av det som foregikk i rettssalen.

ii) 27 enkeltsaker ble ført for retten uten at de tiltalte fikk være tilstede. Over halvparten av de tiltalte hadde da tilbrakt mer enn ett år i varetekt før selve rettssaken. Denne typen varetektsfengsling bryter klart med tyrkisk lov og har blitt fordømt av EMD. Videre viste observasjonene at domstolene gjentatte ganger unnlot å følge pålegg nedfelt i tyrkisk lov som forbyr å holde tiltalte personer fengslet under selve rettssaken.

iii) I 41 prosent av sakene overprøvde myndighetene rettsvesenets prosedyrer og foretok endringer i panelet av dommere som egentlig var tildelt saken. Dette bryter med lovens prinsipp om krav til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.

iv) I 45 prosent av tilfellene fikk ikke tiltalte føre samtaler med sin forsvarer på tomannshånd, slik loven uttrykkelig sier. Dette innebærer at aktoratets representanter forble i rettssalen under drøftelser mellom tiltalte og forsvarer.

v) I 36 prosent av rettssakene var de tiltalte påført håndjern, noe som også er i strid med tyrkisk lov.

vi) De fleste høringene ble forsinket, i noen tilfeller i flere timer, og rettsmøtene ble ofte negativt påvirket av endeløse tekniske problemer og elementære feil på kommunikasjonsutstyr.

SYSTEMATISK FORFØLGELSE OG FALSKE ANKLAGER
Funnene i undersøkelsen frambringer også dype bekymringer hva angår kvaliteten på bevisene som brukes til å rettsforfølge journalister i Tyrkia. I 77 prosent av sakene var grunnlaget for anklagene at de hadde produsert helt alminnelig nyhetsstoff som i et demokratisk samfunn ville bli regnet som en selvsagt del av en journalists jobb og virke: Nyhetsreportasjer, intervjuer, spalter, kommentarer og referater fra samtaler med kilder. Alt dette ble isteden brukt som bevis for å rettferdiggjøre fortsatt varetektsfengsling. I de resterende tilfellene besto ”bevisene” hovedsakelig av anonyme vitnesbyrd eller opptak som visstnok påviste at de tiltalte hadde deltatt i illegale pressemøter eller demonstrasjoner. Aktoratet fabrikkerer anklager som de tiltalte ikke har noen som helt mulighet til å forsvare seg mot, da de ikke aner hvem som har kommet med påstandene eller om de i det hele tatt er framsatt.

I skrivende stund er 155 journalister bak lås og slå i Tyrkia. Etter kuppforsøket i juli 2016 eskalerte en allerede pågående nedbrytning av ytringsfriheten og pressefriheten i landet. Til tross for at unntakstilstanden ble opphevet i juli 2018 er Tyrkia ikke i nærheten av å framstå som et land med grunnleggende rettigheter for journalistikk og en fri presse. Det er omverdenens plikt å påpeke dette i alle relevante fora – høyt, tydelig og hyppig.

YDMYKELSER
Observasjonene viser at Tyrkias journalister ikke bare blir straffet og fengslet for sitt arbeid på bakgrunn av helt grunnløse anklager, men at de også blir nektet grunnleggende rettigheter som de ifølge landets egne lover har krav på i denne typen straffesaker. Dommerne er ofte helt nyutdannede unge jurister på 23-24 år som iskaldt bruker denne typen rettssaker som redskap for å fremme sin egen karriere. Jo flere ”terroristjournalister” de kan fengsle, jo høyere stiger deres anseelse i det regjeringstro rettsapparatet, og veien ligger dermed åpen for forfremmelse og velstand. Det er ydmykende for fredelige, opplyste og seriøst tenkende mennesker som bare har utført sin simple plikt som journalister å bli behandlet som dubiøs forfatningsfiende av en ung jypling i dommerkappe. Tyrkiske domstoler motarbeider målbevisst landets journalister og setter hele yrkesgruppen under et umenneskelig press. Det er derfor på høy tid at EMD fokuserer enda sterkere på alle de sakene som kontinuerlig dukker opp i Tyrkia. Man kan ikke la dumhet og inkompetanse ruinere et så viktig land uten å kjempe imot med nebb og klør.

EN ANNONSERT NORMALISERING
IPIs undersøkelse av ytringsfrihetsrelaterte tyrkiske rettssaker fant sted på et avgjørende tidspunkt. For det første hadde regjeringen akkurat da annonsert en normalisering og gjeninnføring av demokratiske standarder etter unntakstilstanden og den markante forverringen av pressefriheten som fulgte kuppforsøket i juli 2016. Mange hadde håpet at spesielt de lange, vilkårlige varetektsfengslingene i forkant av rettssakene skulle opphøre, men de tok helt feil. Dette har bare fortsatt med full styrke. Istedenfor en unntakstilstand har man innført lover, forordninger og praksiser som en erstatning for det betente ordet unntakstilstand, men det viser seg at disse nye lovene i praksis gjør at landet fungerer på samme måte som under unntakstilstanden.

I løpet av flere møter med representanter for regjeringen har IPI blitt fortalt at den nasjonale sikkerhetssituasjonen fortsatt er så farlig at disse restriksjonene overfor mediene er helt nødvendige og dermed rettferdiggjør de tiltakene som er satt inn fra myndighetenes side. Selv om IPI anerkjenner at Tyrkia har sikkerhetsmessige problemer de må beskytte seg mot, framhever organisasjonen at mange tiltak framstår som fullstendig overdrevne. Som for eksempel fengslingen av over 150 journalister og kriminelle, samt krasse beskyldninger og heftige prosesser mot flere hundre andre, eller det å umuliggjøre deres vanlige arbeidsoppgaver som journalister. Den  nærmest komplette kontrollen over 90 prosent av landets medier som Erdoğans regjering har skaffet seg kan ikke rettferdiggjøres av såkalte krav til sikkerhetsforordninger mot potensielle terrorangrep. Disse innskjerpingene representerer et særdeles alvorlig brudd med internasjonale standarder for pressefrihet som Tyrkia selv har ratifisert.

I tillegg til det store antallet journalister som har mistet jobbene sine i kjølvannet av unntakstilstanden, hvor det ble framsatt grove anklager mot mer enn 200 medier, kan en rekke journalister som IPI har snakket med fortelle at de daglig opplever en konstant følelse av sensur og derigjennom selvsensur med det til følge at de ikke kan utføre sitt helt alminnelige arbeid som nyhetsformidlere – de er ikke lenger journalister, men nikkedukker. De regjeringstro 90 prosent av mediene produserer en konstant strøm av insinuasjoner og anklager mot de få uavhengige mediene som er igjen. Det foregår en mistenkeliggjøring uten sidestykke i det moderne Tyrkias historie.

REFORM ACTION GROUP
I et landskap hvor både sivilsamfunnet, internasjonale standarder for pressefrihet og diplomatiske kanaler har mislyktes i å innlede en konstruktiv dialog med den tyrkiske regjeringen, som ville kunne lede til en seriøs reformprosess med formål å gjeninnføre demokratiske standarder i landet, er det i utgangspunktet et glimt av håp i det å erfare at Tyrkia har revitalisert et utvalg på ministernivå kalt Reform Action Group, som i sin tid ble stiftet for å tilpasse det tyrkiske samfunnet til en europeisk standard med formål EU-medlemskap. Men dette arbeidet går ekstremt langsomt framover, og er dessuten preget av et totalt fravær av transparens – man får ikke vite noe om hva som foregår der bortsett fra vage og uforpliktende uttalelser fra intetsigenhetens øverste hylle – og opposisjonen er helt utestengt fra å få være med. Så selv om initiativet i utgangspunktet høres fint ut, er det foreløpig svært lite som kommer ut av det annet enn et spill for galleriet. Så lenge Tyrkia ikke klarer å signalisere til omverdenen at de mener alvor med å gjennomføre reformer som plasserer landet innenfor grenseverdiene av internasjonale standarder for et demokratisk rettssystem, og at domstolene kan operere i henhold til landets eksisterende lovverk, uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i regjering, vil et initiativ som Reform Action Group  kun framstå som betydningsløs fasadepynt myntet på internasjonale observatører og utenlandsk diplomati. Kort sagt: Fraværet av konkrete resultater og framskritt gir oss et klart inntrykk av at en politisk vilje til å slakke på jerngrepet rundt den uavhengige pressen ikke eksisterer.

LOKALVALGET I MARS 2019
Opposisjonelle partier og sivilsamfunnet er overbevist om at det kommende lokalvalget i mars 2019 vil bli en lakmustest for hvor sterkt Erdoğans AKP egentlig står i disse tider. Selv om det er et nærmest totalt fravær av alternative stemmer utenfor regjeringspartiet som får drive valgkampanje i medier av en viss størrelse, håper mange likevel at dette valget skal vise at flere og flere vanlige tyrkere begynner å så alvorlig tvil om Erdoğans evne til å løse den økonomiske krisen landet går stadig dypere inn i.

Fordi uavhengig journalistikk er nærmest fraværende i Tyrkia, vil IPI fortsette sitt arbeid med å støtte opp om det lille som er igjen, gjennom ulike former for kampanjer, mobiliseringer og informasjonsarbeid. IPI står i nær dialog med Europarådet, og er gjennom mange ulike kanaler en pådriver for at tyrkiske journalister i fangenskap skal få rettferdige rettssaker og bli satt fri fra fengslene. De sitter i dag innesperret fordi de har publisert ganske alminnelig journalistisk arbeid, og dette er en rettsstat uverdig.

SOVENDE TERRORISTER OG KAMPEN MOT LØKBANDEN
Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang. Alle opplyste og intelligente mennesker emigrerer så sant de har mulighet. Det siste er at han nå også går til angrep på noe så grunnleggende som landets bønder – han kaller dem ”løkbanden” – og sier at de presser opp prisene på vitale råvarer og næringsmidler. Dette er en bevisst taktikk for å plassere skylden for den kraftige inflasjonen – som ligger på rundt 30 % årlig – hos andre enn den sittende regjeringen. Men når verdien av landets valuta er halvert på tre år sier det seg selv at all import av for eksempel landbruksmaskiner, kunstgjødsel og plantevernmidler blir dobbelt så dyr. Og skylden for dette verdifallet i valutaen ligger hos regjeringen og dens stormannsgale politikk. Man må huske at Tyrkia er et land som er helt avhengig av omverdenen for å kunne eksistere. De har ikke naturressurser som er store nok til at de kan vise fingeren til Europa og etablere sin egen øde øy. Økonomien er allerede sørgelig skakkjørt, og de er avhengige av å ha et noenlunde ryddig forhold til EU, ikke minst som handelspartner, for å kunne overleve. I dette punktet ligger det en håpsdimensjon: Vi kan ikke gi opp Tyrkia, og de kan ikke gi opp oss.

Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Oslo, 4. februar 2019