I boka Å forsvinne i teksten ( som er en dialogisk tekst mellom forfatterne Blad og Køltzow) skriver litteraturprofessor Toril Moi ( i forordet) om Køltzows særegne bidrag til norsk litteratur og om hvorfor Køltzow er en viktig forfatter med en åpenbar plass i norsk litteraturhistorie. Hun skriver: «Køltzows karakterer sanser, observerer og reagerer. De nøler, grubler, tenker, minnes fortiden og frykter fremtiden, samtidig som de er sterkere og mer optimistiske enn de selv vet. For å få fullt utbytte av disse tekstene, må leseren følge hver bevissthetsnyanse, hvert sanseinntrykk. Køltzows skrift er en innstendig anmodning om oppmerksomhet.»
Å sanse det som er; det er en kunst. Kanskje nærmest en umulighet. I Køltzows forfatterskap tilstrebes likevel erkjennelse gjennom sansning. Om det er hvordan lyset faller, hvilken tilstand, hvilket savn, hvilket kunstnerisk uttrykk.
«Forfatter er mitt yrke» er så å si det første Liv Køltzow sier i dokumentaren Livs liv som kom i 2016. Dokumentaren viser tydelig hvor mye skrivinga betyr, at det er SKRIVINGA, det å FÅ SKREVET, som gjelder. Samtidig viser den ambivalensen til skrivinga. I filmen sier hun: «Faen nå får jeg ikke skrevet flere bøker», for i det neste øyeblikk å si «Gudskjelov nå trenger jeg ikke å skrive mer!» Men gudskjelov at du fortsatte å skrive Liv og for at du har skrevet det du har skrevet.
Kjære Liv: Gratulerer med et sterkt forfatterskap, og en velfortjent pris.
Forlagssjef Mads Nygaard gir Liv Køltzow Aschehougprisen foran Aschehougs villa i Drammensveien, og foran en hage full av aschehougforfattere, andre gjester, og presse. (Foto: Mette Karlsvik)