Aktuelt

Et eller annet ut over

Det er aller første skoledag for Ola Jostein Jørgensen. Når han setter seg ved den vesle pulten og ser seg rundt, er det med et…

snapchat-20140608074119

Det er aller første skoledag for Ola Jostein Jørgensen. Når han setter seg ved den vesle pulten og ser seg rundt, er det med et noe annet blikk og kunnskap enn de fleste andre i rommet. Ola kan allerede å lese. Han har lest bøker fra hyllene hjemme, og fra bokbussen som kommer en gang i måneden og parkerer på grusplassen ved postkontoret. Ola går dit med beskjed fra forledrene: Maks to fulle bæreposer med bøker hver gang! Altså rundt 40-50 bøker fra hvert bussbesøk. 

– Det er fristende å påstå at jeg leste absolutt hele tida, men jeg har et og annet barndomsminne som ikke har med bøker å gjøre også, så det ville være å overdrive, sier Ola, og legger til, om posene med  lånebøker: 

– De fleste av dem var ulest neste gang bussen kom på besøk. 

Hva er da sant om hvor mye du leste, som barn?

Det var ikke uvanlig at jeg leste 10-15 bøker på en uke. 

Hva slags leser har det så blitt av denne bøkenes barnestjerne? Hva leser du i dag?

Romaner, noveller, lyrikk. Sakprosa, aviser, tidsskrifter, sosiale medier. Sist leste forfattere: Lydia Davis, Stian Johansen, James Wood, Bård Torgersen, Agnes Ravatn, Philip Roth, Lars Petter Sveen, Ida Hegazi Høyer, Michel Houellebecq. På en god uke leser jeg fire-fem bøker, på en dårlig ingen.

Forrige gang Jørgensen figurerte på denne nettsiden, var det ikke så kjekt. Det var da Norli Universitetsgata varslet kutt av årsverk. Jørgensen er ansvarlig for skjønnlitteratur i Universitetsgata og har sittet i fagorganisasjonen i mange år. Og nå er det vår fagorganisasjon det handler om. Vi vokser, på mange måter, med at Jørgensen har blitt medlem. 

Hva mener du når du snakker eller skriver om litteratur?

Litteratur, slik jeg bruker betegnelsen, er tekster som har en eller annen form for estetisk verdi, som gjør et eller annet ut over ren informasjonsoverføring. Det betyr at det er svært mye tekst som kan regnes som litteratur, og det er fint. Litteraturen er rik, og det er rom for svært mye forskjellig.

Av alt dette forskjellige: Hva er den gode skjønnlitteraturen?

– Det er veldig mye vanskeligere å svare på enn det foregående.

Den virkelig gode skjønnlitteraturen er den som fortsetter å leve i meg i uker, måneder og år etter at jeg leste den. Ofte uten at jeg helt forstår hvorfor.

Den rause måten å svare på det spørsmålet på er at det er nesten ingen forfattere som har forsøkt virkelig hardt som ikke har fått til å skrive god skjønnlitteratur, i hvert fall glimtvis. Jeg leste i jobbsammenheng for en tid tilbake en temmelig slapp krimroman, der både språk og historie ikke akkurat var noe å skryte av, men selv der dukket det plutselig opp ett enkelt avsnitt som var helt strålende, der forfatteren i et lite glimt overskred sine egne begrensninger og skrev noe som var sann litteratur. På samme måte som selv de aller beste bøkene inneholder noen elendige setninger kan man finne gull selv i den mest automatiserte sjangerlitteraturen. 

Hvem får det til?

Det er mange. Jeg kan nevne en håndfull norske jeg har hatt stor glede av de siste årene: Nina Lykke, Vigdis Hjorth, Linda Klakken, Gunnstein Bakke, Atle Sperre Hermansen.

Den norskheten jeg personlig foretrekker består av slike ting som at politiet ikke er bevæpnet, ideen om at alle skal ha noenlunde like sjanser i livet, at man feirer grunnloven med is og pølser, at man har en en innkjøpsordning for litteratur og at man bader på steder som egentlig ikke er spesielt godt egnet for bading.

Hva slags forfatter ønsker du å være?

Den typen forfatter som holder på lenge og skriver mange ulike bøker.

Du har sett norsk litteratur i perspektiv av verdenslitteraturen – som bokhandler og forfatter. Ser du noen mønstre i norsk litteratur?

Ikke annet enn at det år for år blir flere bøker, og flere forskjellige bøker. Noe av det fineste som har skjedd de siste årene er veksten i antall små og mellomstore forlag. Det gis ut enormt mye; det betyr flere dårlige bøker, men også flere gode og interessante bøker. Kvaliteten på det beste av det som gis ut av norsk skjønnlitteratur er skyhøy, jeg kan ikke forstå annet enn at vi lever midt i en litterær gullalder.

Hvis det går an å redusere – til at det finnes noe norsk, hva er det?

Det norske er geografisk og delvis språklig avgrenset, tror jeg, men det er også en veldig skjør konstruksjon, som muligens er noe av grunnen til at mange norskinger er så redde for at det skal ødelegges. Men «norsk» er en språklig merkelapp, på samme måte som f.eks. «sjel» eller «kjærlighet» – det er et anvendelig begrep, og det er kanskje vanlig å oppfatte det som noe spesifikt og konkret, men egentlig er det en samlebetegnelse for en stor mengde handlinger, tanker og følelser, hvorav en del er gjensidig utelukkende, og alle forsøk på avgrensning vil av den grunn mislykkes. Den norskheten jeg personlig foretrekker består av slike ting som at politiet ikke er bevæpnet, ideen om at alle skal ha noenlunde like sjanser i livet, at man feirer grunnloven med is og pølser, at man har en en innkjøpsordning for litteratur og at man bader på steder som egentlig ikke er spesielt godt egnet for bading.